Endelig sammen med Snupsi mi igjen ❤

Nå er jeg på tur til Snupsi mi. Gleder meg så masse til å se henne igjen. Hun går toppidrett håndball, og det finnes ikke her nord, så hun ville flytte nedover med pappa’n. Det betyr at jeg ikke får se henne så ofte som jeg vil. Jeg vet ikke om hun savner meg like ofte som jeg savner henne, for hun har timeplanen stappe full. Skole, lekser, håndball trening/kamp, kjæreste, fotball trening/kamp og jobb.

Jeg er så stolt av den jenta. Hun har mer bein i nesa enn mange andre har i hele resten av kroppen.

Likevel er hun som tenåringer flest. Lat og rotete til tider. Krangler med søsken og foreldre. Alltid når jeg tenker på den jenta går tankene til Halvdan Sivertsen tekst «Som en engel».

Særlig der han synger:

Det bruse gjennom hennes unge åra

En heftig strøm av utålmodig liv

Men enda blir et barnehjerte såra

Og enda må en unge ty tell tåra

I møte med en voksen verdens harde korrektiv

 

For hun er jo myndig, men likevel et barn. Mitt barn. Da hun ble konfirmert fikk en bok jeg hadde skrevet til henne i. Bare sånn at hun skulle huske meg når hun flyttet. Jeg var så redd hun skulle bli en annen kvinnes datter. Noen andres barn. Så på mange måter er hun mitt smertebarn. Hun er den jeg tidvis har ligget i mørket og trykket ansiktet ned i puten og stortutet fordi jeg har savnet henne.

Jula 2016 fikk jeg julegaven som gikk meg til å sippe som bare det. Da var det hun som ga meg en bok. Der hadde hun laget bilder og tekster, og fått den innbundet. Det er en av mine kjæreste eiendeler. Det var da jeg innså at avstander og nye familierelasjoner aldri kom til å forandre på det faktumet av hun er min datter og alltid kommer til å være det. Og at jeg er mamma’n hennes. Alltid❤.

Men i dag skal hun og jeg ut å spise og kose oss. Vi skal være sammen når hun går inn i sitt siste år som tenåring. Jeg gleder meg så masse ❤