Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Her vi bor er det så inn i helv.. dårlig satsing på jenteidrett, at det gir meg minner tilbake til -80 tallet. Jaja.. Men det er andre ting ved plassen som gjør at jeg vil bo her om ikke annet.
Men i mangel av et jentelag, spilte hun da med guttene. Trenerne her var helt fantastiske. Der var det flott mix av disiplin, teknikk, lek og moro. Jenta hevdet seg ikke fysisk eller teknisk, men likevel fikk hun være kaptein. Kan tro det var svære greier da hun fikk kapteinsbindet på armen. Hun var stolt som en hane! Eller høne om du vil..
Jeg måtte jo spørre henne hva en kapteins skal gjøre da? Ikke så lett for en uvitende mamma å skjønne. “Jo, de skal jo trøst de som slår sæ!” Kan skjønne det var viktig. Noen kunne jo få det trist. Jaja.. Empati-skillsen var der om ikke annet 🙂
Ikke rart overskriftene i VG skapte storm på FB her nord:
«Nå er det snart like varmt i vannet som i luften» Ja, hva er det å rope hurra for! Velkjent værfenomen her nord, + 2 grader i både vannet og lufta! Jippiiii!
Jada, jada sier som Halvdan Sivertsen: «Æ e værsjuk, æ e nesten dau, værsjuk som en brunstig sau»
Ronda er en liten by i det sørlige Spania som tilhører provinsen Málaga i den autonome regionen Andalucía. Den er en av Spanias eldste byer, og den regnes som tyrefektingens vugge.
Byen ligger 750 moh, så vi dro fra 24 varmegrader i Málaga sentrum til 15 grader i fjellbyen.
Byen er bygget Rundt en dyp kløft, og bruene over kløften gir spektakulær utsikt over byen og områdene rundt.
Jeg var helt betatt av utsikten. Tenk at naturen i første runde har skapt en å spesiell kløft, og at noen har etablert den vakre byen på en slik beliggenhet.
Punte Nuevo, den største bruen i byen.
Utsikt over områdene nedenfor byen
Jeg anbefaler alle som ferierer i Andalucía områdene, om å besøke denne vakre lille byen. Den er verdt opplevelsen..
Vesla liker musikk. Mamma’n til Vesla liker musikk. Vesla og mamma’n liker ikke samme musikk.
I dag dro vi til storesøster og samboer til å få fikset bilen min. En solid kjøretur på 4-5 mil. Vesla skulle få sove over, så lykken var stor for både Vesla og mamma’n.
Kjøreturen nedover gikk i deilig romantisk popmusikk. Vesla ba om tyggegummi-pop, men det var uaktuelt. Regelen i min bil er at sjåføren bestemmer musikken.
På tur hjem maxet jeg ut volumknappen, for jeg var jo helt alene. Jeg spilte min favoritt liste på spotyfi. Turen gikk i fred og ro, og jeg fikk sitte helt i mine egne tanker. Plutselig dundret det Dolly style gjennom hele bilen. Jeg nappet i rattet og var på tur rett mot grøfta!!
Hva pokker skjedde med den forbanna Spotifyen? Jeg kjørte av og satt lista på igjen. Det måtte være at jeg hadde vært utenfor dekning og at når jeg fikk dekning så satte den seg på feil liste. Jeg startet opp bilen igjen og fant tilbake til roen og harmonien.
Det var ikke mange strofene som kom ut av høyttalerne før Dolly Style på nytt jamret gjennom bilen. Hva pokker var dette! På nytt ble det ratting og kaos før jeg fikk stoppet det motoriserte drapsvåpenet. Så slo jeg av og på appen, og fant rett liste. Jeg hadde ikke før trykket på play før Vesla var på telefonen: «Mamma! Det e æ som spille musikk nu!» Vi har da felles Spotify. Da skjønte jeg hva som var årsaken til at Dolly Style hadde rasert trommehinnene mine. Jeg bare glefset at reglen var at jeg bestemmer musikk for jeg kjørte. Så la jeg demonstrativt på, satte på musikken og kjørte videre. 2 sekunder etter dundret Dolly Style på nytt gjennom bilen.
Jeg hentet tilfart i aftensangen og vrengte bilen inn på nærmeste busslomme, ringte spetakkelet mitt og vrælte: «Gi pokker å endre musikken!»
Det kom en tørr latter fra håpefulle: «Fortsatt like dårlig musikksmak mamma!» 😂😂😂
Med dette ønsker jeg alle ei god helg! PS! Jeg kjørte resten av veien med musikk på radioen i stede!!!
Godt med helg nå. Det har vært ei fin uke, men godt å være med Vesla igjen.
Men denne uka ble jeg utfordret på en slik måte at jeg ble litt betenkt over hvor naiv jeg er, og hvor lite flink jeg er til å se realiteten slik den virkelig er.
Jeg har en styrke som også er en svakhet. Jeg forutsetter at mennesker forteller sannheten til meg. Jeg prøver alltid å se det beste i alle. Vi tar alle dumme valg, og dumme beslutninger. Det er ikke alltid man klarer å tenke rasjonelt fordi vi bare er mennesker med følelser og tidvis styres av impulser. Det tenker jeg ofte når andre tar klønete beslutninger.
En god venn trengte hjelp et par år tilbake. Han var fortvilet og gråt. I et fremmed land uten penger eller returbillett. Akkurat da var jeg selv på ferie, så jeg stresset med å få fikset hjelp til han. Jeg var bekymret fordi han virket så ustabil. Tanken på at han hadde møtt veggen og var type paranoid slo meg. Vel hjemme igjen begynte han å fortelle om flere problemer, alle var fordi andre sviktet når han trengte det. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gi han gode råd, men han så bare problemer, ingen løsninger.
Til slutt dro han videre i verden, og vi mistet kontakten. Denne uken fikk jeg vite at han hadde fått alle disse problemene fordi han hadde brukt alt han hadde av penger på heroin og kokain. Han hadde ikke blitt ranet, men solgt alt han hadde av verdi for å få penger til dop.
Så fulgte den vanlige historien om utnytting og tyveri fra egen familie, han kom og gikk uten hensyn til andre enn moren sin.
Jeg så ikke noe av dette. Jeg var ikke inne på tanken engang. Jeg var sikker på at han var mentalt ustabil og trodde det ble bedre for han om han reiste til familien sin. Så jeg lånte han mere penger. Disse pengene hadde gått til å finansiere rus..
Jeg har alltid tatt avstand fra narkotika. Heldigvis har jeg aldri kjent på den følelsen av maktesløshet som denne familien har. Ikke opplevd fortvilelsen av å se et familiemedlem grave sin egen grav bit for bit.. Denne familiens dype sorg for å se han synke dypere og dypere i rusens klør..
Det verste er likevel å tenke på at jeg lånte han pengene til dop. Min tanke var å hjelpe han opp, men fordi jeg ikke ante hva jeg gjorde, var jeg med på å dytte han utfor kanten av stupet..
Mens jeg satt på Starbucks og koset meg med latten min, ringte Vesla for å spørre om hun og venninnen kunne få potetgull, og jeg svarte ja. «Si du ja bare for at du savne mæ?» spurte den håpefulle. Jeg svarte som sant var at posen ble åpnet for en uke siden, så de kunne spise den før den ble dårlig.
Da er kose-dagene over. Snupsi og jeg har hatt en deilig feiring av 19 årsdagen, soling, grilling og bowling med henne og kjæresten.
Jeg var veldig dårlig første sett, men så slo jeg til og vant sammenlagt. Det gjorde jo et gammelt idrettshjerte godt. Jeg fordrar ikke å tape. Snupsi ble jentesur, men en softis etterpå hjalp. Hun er elendig taper! Det har hun alltid vært.
Da Snupsi var 13, var hun et helvete å ha i hus etter å ha tapt kamper. Lettere oppgitt ba jeg trener om å snakke med henne om å være dårlig taper. Han hevdet at hun måtte få være skuffet over egne prestasjoner, og hun var høflig og grei til hun gikk ut av hallen. «Dessuten er jeg ikke så interessert i å skape gode tapere, men gode vinnere, og det er hun!» Ja,ja.. så var hun vel det da.
Snupsi og jeg har snakket mye om satsning fremover. I fjor byttet hun lag, og i vurderingen tok hun meg på råd. «Hvis du skal satse seriøst, må du gjøre det nå! Det er ikke sikkert denne muligheten kommer igjen!» sa jeg. Jenta tok sats og hoppet i det. Da viste hun at hun jobber strategisk og målbevisst. Hun har fått vært med på mye morsomt.
I helga har vi snakket litt om nettopp dette rådet. «Vet du mamma, æ trur du vil mer med håndballen enn mæ!» Det har hun rett i. Hun har muligheter andre drømmer om. Jeg er så redd for at hun skal gi opp noe som kan bringe henne ut på fantastiske eventyr. Og egentlig tror jeg innerst inne at hun er sulten på mer! Sier hun at hun ikke vil mere, skal jeg selvsagt støtte henne, men jeg må være sikker på at det er det hun vil. Gir hun seg, vil det være vanskelig å komme tilbake seinere. DET kan jeg alt om.
Ja, jeg er mammaen som sier: «Kom deg på trening, har du begynt på noe, fullfører du også ut sesongen.» Men jeg har lovet meg selv å aldri bli en mor som lever sine drømmer ut gjennom sine barn. Mine barn skal få ta sine egne valg, men jeg nekter ikke for at jeg påvirker dem gjennom motivasjon og oppmuntring. Men jeg skal aldri bli sur for de valgene som blir tatt.
Hvor rett eller galt det er, vet jeg ikke. Men sånn er det hos oss..
Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.
Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.
Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.
Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.
Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.
Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.
Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.
Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.
Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare…
Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale…
Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.
Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.
Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.
Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.
Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.
Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.
Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.
Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.
Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare…
Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale…