Som treåring var Vesla veldig klar for å inngå ekteskap, men det var bare èn, som stod distansen som ektemann. Det var pappa’n.

“Vesla har funnet en ring som det var morsomt å leke med. Hun har nemlig “gipset” seg med pappa’n sin i dag!! Ikke kjedelig å være syk og hjemme da!!”

Å bli tante som treåring er ikke bare bare. Hun snakket jo rimelig rent, men ikke helt klokkeklart.

Jaja.. Vesla fikk smake morsmelk som søsteren hadde pumpet.. “Mmmmm.. Oh my dåd, det va dått!!” Sa hun med et grin…

Det var en skikkelig utfordring med å si g-lyden og K-lyden for den vesle snuppa.

Det er ikke bare minste tilskudd som kan drive mor til det ytterste. Yngste sønn har også vært en prøvelse til tider. Det å få han til å huske avtaler, og gjennomføre det han hadde lovet, var et langt lerret å bleke.

Prøvde å hjelpe min sønn å planlegge aktivitetene fremover ved å legge de inn oppgaver med varsel på telefonen. Han bare “”pfffet” til meg og jeg fikk til svar at tidene har endret seg de siste 25 årene!! Makan til drittunge!! Ja, for pokker! Vi hadde ikke mobiltelefoner, dataer, ipads og annen dritt til hjelp. Vi måtte faktisk bruke HAUET!!!! Det er mer enn dagens jyplinger evner!

Hilsen mamma-fosilen som elsker alle fem høyere enn himmel’n <3

Jeg har med forundring lest noen blogg-innlegg fra noen som mener seg “utestengt” av andre her inne, noen som vil forsvare seg mot dette, og andre som mener dette er mobbing. Dette er selvsagt trist for alle parter, for slike ting har en tendens til å spre seg i en negativ spiral.

Saken er sikkert mye mer kompleks enn slik jeg fremstiller det, men det har fått meg til å fundere litt på hvor lav terskelen er blitt for å kalle noe mobbing. Der er en rar måte vi ser på mobbing i dag. For er det slik at dersom man ikke er enig i noens fremstilling, og sier i fra, så mobber man?

Jeg har kjent mobbing på kroppen fra barndommen, men var ikke et mobbeoffer. Den ene dagen var det jeg som fikk unngjelde, neste dagen var det jeg som var med og tok en annen. Det gikk da aldri i kategori mobbing, men under erting og krangling. Det var beinhard gate justis som fikk rå. Når jeg gråt og var lei meg sa alltid mamma og pappa, at kanskje jeg lærte hvordan andre hadde det når jeg gjorde det samme.

Det er med stor skam jeg må innrømme at jeg også lot som jeg ikke “så” systematisk mobbing av medelever da jeg vokste opp. Jeg rettferdiggjorde dette med at vedkommende var så teit, og ikke ville følge spilleregler i lek og fritidsaktiviteter at han/hun fikk som fortjent. Noen som kjenner seg igjen i denne tankegangen?

Det er helt klart ingenting som er så sårt som å høre om barn som går i evig redsel for å gå på skolen. Barn som ikke tror de har noen verdi. Barn som tror det er bedre for familien om de bare blir borte. Jeg har lest og hørt grusomme historier som har revet store sår i hjertet mitt. Jeg skulle så gjerne ha gjort noe for disse som lever med dette dag etter dag..Slag, spark, total ydmykelse..

Jeg har fem barn, og når det har vært en situasjon de har vært innblandet i, har vi tatt ungene knallhardt. Det er ikke greit å være stygg med andre. Det har vært inndragelse av data og telefon. Besøk hjem til de som har fått unngjelde for å si unnskyld foran vedkommende og foreldrene. Likevel kjenner jeg igjen deres unnskyldninger for adferden, og beskrivelsen av at den andre sipper for å få viljen sin, lager kvalm å henter lærer hvis ikke reglene blir på deres måte, det nytter ikke å gå en annen plass for da sier de at de blir stengt ute..osv Min eldste datter utbrøt etter en episode da hun var i begynnelsen av tenårene at det nyttet ikke uansett, for den andre jenta fikk det til å høres ut som det alltid var andres feil uansett hva det var. Damn if you do, damn if you don’t! Og det var sirkus til de kom på videregående. Med dette mener jeg ikke at mobbing IKKE foregår, eller at det er mobberens feil, men NOEN foreldre må faktisk også innse at barna deres kan være provoserende for andre. Det er ikke alt som er mobbing mener jeg, det er noe med at alle unger må lære seg å respektere andres grenser.

Når vi får barn sirkler alt rundt de. De blir oppdratt til å føle at de er senter av universet. Mange barn er små egoister når de kommer i barnehage og skole. Det er ganske tøft for ungene når de skjønner at alt ikke dreier seg om dem 24/7, og at verden faktisk ikke er til for deres velbehag alene.

Vesla kom hjem etter skolen i førsteklasse, og hadde vært punshing-ballen til noen gutter som var tre år eldre enn henne. Når jeg snakket med henne, hadde hun vært med å herje, men ikke stoppet når de ba henne om det, og derfor slengt henne litt rundt. Hun var litt redd, og det var jo ikke greit, men hun måtte jo også lære at når andre sier at det er nok, så må hun stoppe. Det er min jobb å lære henne at hun også må vise hensyn selv om hun ikke slår eller sparker.

Disse guttene fikk vel troen på at hun var litt redd for å si fra siden ingenting hendte, og det var jo vår feil, så de valgte å fortsette å slenge på henne. Helt til den dagen jeg og storebror var ute å kjørte, og guttene var utenfor huset sitt å lekte. Jeg stoppet bilen og ba storebror gå ut å stå ved bilen sammen med meg. Det eneste han skulle gjøre var å nikke til alt jeg sa. Vi gikk ut, og jeg pekte på guttene og sa: “Det er di der to! Nu huske du korsn de ser ut?” Storebror nikket og så morskt på de. Så satte vi oss i bilen. Vesla ble ikke dengt noe mer.. Totalt fravær av pedagogik, men gatas justis funker fortsatt.

Men stadig kommer hun hjem å bruker ordet mobbet. “De mobbet meg i dag fordi…” om medelever. Klart hvis dette hadde vært av en alvorlig karakter, vil jeg jo ta tak, men for det meste bruker jeg å presisere at det er ikke mobbing, men erting/plaging og at hun bare skal gå unna eller være sammen med noen andre. Det er så lett å kalle alt for mobbing i dag. Hvis min datter ikke vil følge spillereglene i en lek, men vil ha det på sin måte til enhver tid, ja så må hun bare finne seg i at de andre ikke vil leke med henne. Det skjer jo fra tid til annen, og da er det viktig at jeg forteller henne at sånn vil det være til hun lærer seg å samarbeide med de andre. Innordne seg andres spilleregler når de har startet en lek. Det er ikke mobbing, men gatas justis! Jeg elsker det begrepet.

“Kan vi kjøpe en bestevenn?”

 

 

Jeg hadde vært storrøyker i nesten 25 år da Vesla for to år siden kom til meg og sa hun syntes det var ekkelt at det luktet røyk av tøyet mitt, pusten min og håret mitt. Jeg har prøvd å slutte en gang før, da med hjelp av champix. Det fungerte mens jeg knasket pilllene, men så snart jeg sluttet, kom røyksuget og jeg sprakk. Bare de som røyker/har røykt vet hvor kjiip jeg følte meg da. Champix er jo en mislykket lykkepille, men den funket på meg. Jeg var lykkelig og røykfri. Men sprakk da altså.

Så kom dette skjønne pikebarnet, og vred ansiktet unna når jeg skulle nusse på henne. Da bestemte jeg meg for at det var nok. Sigarettene ble røykt opp, for må ikke tro at noe skulle gå til hundene. Her skulle det nytes til siste trekk. Så sluttet jeg. Det gikk forsåvidt fint, og jeg døyvet det verste suget med damesnusen mocca. Funket fjell det. At jeg byttet ut en last med en annen er jo normalt. Summen av lastene må jo være det samme. Etterhvert fant jeg hvit snus. Små elegante snusposer som ikke vises under leppa. Gullongen sørpå har alltid hamstret og hatt med til mamma’n når hun kom hjem. En og annen boks har jeg kjøpt selv. 

Vi bor i Bodø. Ingen storby, men relativt mange brustadbuer når det kniper om. Og i pinsa knep det om, for plutselig var jeg fri for snus. Så var det bare å sette seg i bilen for å kjøpe snus. Jeg dro fra butikk til butikk, men alle var fri for den typen jeg bruker. Jeg tilkalte forsterkninger og ba de å sjekke i sine nærmiljø, og var inne på tanken om å ringe 112, for pulsen var faretruende høy til tider. Jeg prøvde meg sågar på en sigarett, men den smakte overhode ikke til forventningene og surgjeipen begynte å henge.

Av omsyn til mine omgivelser kjøpte jeg meg et substitutt merke, og tenkte det fikk greie seg til i dag når butikkene åpnet igjen.

Lykken var stor da butikkene åpnet i mårrest. Jeg spratt som ei ung fjellgeit nedover gata og inn på butikken. Lykken var nær. Trodde jeg, for de var fri! Hun bak disken trodde de kanskje får inn på torsdag. Håpet var der fortsatt, for det er jo kiosker og butikker overalt noen måtte da ha den jævla snusen! Skuffelsen var stor da 2 rema butikker, en prix butikk, en besinstasjon og en mixkiosk hadde avkreftet at de kunne hjelpe meg.

En kollega ble sendt ut i lunsjen, og hun sjekket spar lavpris, narvesen og 7/11. Hun hadde fått de nedslående nyhetene. Butikkene fikk ikke ny forsyning før de hadde fått nye bokser som tilfredsstiller myndighetenes krav.

Så nå sitter jeg her, lyn forbannet! Jeg betaler avgifter over en lav sko for å kjøpe snusen min lovlig, men staten har bestemt at utseende på boksen ikke er bra nok! Hva pokker er det for idioti! 

Da kan staten til pokker bare sitte på de jævla boksene sine og gnu, jeg har bestilt snus fra Sverige og betaler halve prisen, får samme boksen og levert på døra av salgsagenten (x-mannen som gadd kjøpe snus til meg da han var der). Staten får ikke ei forbanna krone hos meg i avgift!!!

PS! Snusen jeg endte opp med som nødløsning, er til alt overmål nikiotinfri….

I går leste jeg et innlegg på ei FB gruppe, der en dame syntes det var mye klaging på at man småbarnsforeldre var konstant slitne og i tidsklemma, og hun stilte spørsmål om det var ok å klage så mye når man i realiteten har valgt å få barn.

Stakkars dame! Jeg håper hun er nordfra slik at hun er vant til en kaldt storm, for milde himmel… Snakk om å ha stukket hele huet ned i et vepsebol. Damen fikk så masse vanvittige tilbakemeldinger.

“Må vel få lov å klage selv om man har barn?”

“Da har du muligens ikke flere små barn og full jobb? Ja, småbarnsmødre har lov å klage som alle andre..”

” Da har ikke de uten unger en drit de skulle ha sagt <3 Valgt det selv ja, men om en ikke har små barn og jobb, så burde en søren ikke klage heller!!”

“Du kan ikke ha barn i hvertfall!”

Småbarnsmødre som skriver slik kan ta seg en bolle! Vi kan ikke forvente å gjøre alle tingene vi har lyst til når vi får barn. Ved å få barn vedgår vi at våre behov ikke nødvendigvis skal være de primære behovene som dekkes. Vi velger også hva vi skal vektlegge når barna er små. Joda, jeg har alltid jobbet 100%, selv om jeg har hatt og har små barn. Men jeg velger bort masse for å følge opp mine barn. Jeg har ikke nye møbler og design hus, det er støv i alle kroker, og jeg mistet en dings til headsettet under sofaen i mårrest, og ga opp å leite etter den i kaoset som var der under. Kjøkkenet mitt ville til stadighet vært stengt av helsemyndighetene og jeg går ofte i kjole på jobb fordi jeg ikke har flere reine bukser…

Tidsklemma mi er at jeg driter i husarbeidet! Jeg prioriterer Vesla, jobb, hennes fritidsaktiviteter, min egentid OGSÅ husarbeid. Vi er så opptatt av at fasaden utav skal være perfekt. Alt skal se så fint og flott ut. Ungene skal lykkes på skolen og være enere på sine felt. Vi skal se ut som Kardashians til enhver tid.

TA DERE EN BOLLE!

Når mattilsynet, barnevernet eller helsemyndighetene kommer til meg, låser jeg bare utgangsdøra og sniker meg ut balkongdøra på baksiden! Vi bor i at sant kaos, men det gir jeg katta i. Vi bor i et lykkelig kaos!

Men vi har hatt høytlesning i stua med hele familien. Vi har hatt familieråd om hvordan vi skal fordele oppgaver hjemme. Jeg har hatt alenetid med mine unger på kjøkkenet og bakt kaker. Jeg har alltid forsøkt å få en liten prat på sengekanten, minimum har vært natta suss og bretting av dyner. Det er hva vi prioriterer. klart jeg har kjent et stikk nå og da for at andre kan dra på konserter, når jeg ikke har råd til billett fordi jeg må kjøpe nye støvler. Eller andre har nystrøken bil, og min ser ut som frokost buffeen på SAS er inntatt der. Men ikke har jeg tid, og ikke finner jeg det viktig å prioritere. Jeg har min prioriteringsliste, og den sier at jeg ikke har til hensikt å gå på akkord med alt og alle. Jeg gjør det som passer hos oss for at vi skal få en ok hverdag.

Kanskje hvis andre ga litt faen i å være så jævla perfekt hele tiden, ville de hatt tid til de viktige tingene i livet!

Så i dag skal jeg med Vesla på generalprøve til konsert, og den varer i 3 timer. Etterpå skal jeg på styremøte med drillkorpset. I morgen skal hun på drillen, og jeg skal ut å gå i de store dype skogene med bikkja. Torsdag har hun håndballtrening, og jeg skal sitte hjemme med bena på bordet. Fredag til søndag er det håndballturnering, konsert, feiring av husets 19 åring og pakking til arbeidsreise hele neste uke.

Hvis jeg sukker og stønner, bruker jeg å tenke at jeg er verdens heldigste. Jeg har fått tatt del i det alle ungene mine har ønsket å være med på. Deres triumfer og nederlag. Jeg har kjent med så stolt at jeg vil grine, eller så trist at jeg også vil grine. Men det er verdt det, også de gangene jeg har sittet på fotballbanen i varmekjeledress og lurt på når det skal bli min tur.

Så slutt å syt, og planlegg dagene deres slik at dere får tid til det dere vil. Si nei, til det som ikke passer. Tillat dere å si til ungene, at nope, gidder ikke gjøre noe med dere, finn på noe selv! Ikke lag tidsklemma, for den er ikke tredd ned over ørene på dere. Dere har tatt den på dere selv!”!

 

PS! Bruker lunsjen min på å blogge litt, ha en fantastisk dag 🙂

I min “vitenskapelige søken” på hva som passer meg best, har jeg tenkt litt frem og tilbake på om like barn leker best eller om ulikheter tiltrekker oss mest. Som menneske vet jeg at jeg blir veldig kjapt lei og irritert på personligheter som er mest lik min egen. (så jeg har medynk med min omverden)

Min skolevenninne giftet seg med en 20 år eldre mann for 17 år siden. De lever ennå godt i lag, har sine opp- og nedturer som alle andre par. Det var på en måte litt eksotisk å høre om alt de gjorde sammen. Han var beleven og verdensvant i forhold til menne til oss andre. Det var noen reaksjoner som: Wow! Jøss! etc. det er ikke å benekte.Diskusjonene rundt dette konkluderte med at han var ikke noen gammel gris, og hun var ingen lykkejeger, så dette ble spiselig for oss andre. Ikke at jeg tror det hadde noen vesentlig betydning for de to. De startet sitt liv sammen med å reise i alle ferier de hadde mulighet til. Fartet verden rundt, og det livet hun levde var så fjernt fra mitt hverdagsliv med matbokser, jobb, barnehage og kveldstell at vi gradvis mistet kontakten.

Nå er hun 47 og han 67, så tankene mine har gått litt tilbake på hvordan er det med aldersforskjellen nå?

Jeg og min venninne har da ikke så mye kontakt lengre, så det å spørre rett ut av det blå, kjentes litt kleint. Takk Gud for FB! Jeg tok kontakt med henne der, og fortalte om min søken etter soulmaten. Vi fikk en lang, god prat. Så om jeg ikke nødvendigvis ble så mye klokere, fikk jeg i såfall oppfrisket et fint vennskap. Hun avsluttet chatten med: “Stor klem fra Geriatrisk avdeling”

Den setningen var forøvrig det eneste som minnet om geriatrisk avdeling i hennes fremstilling. De hadde riktignok roet veldig ned de siste årene, men det var fordi hun hadde hatt en prolaps hun ble operert for. Hun lovpriste mannen sin som hadde måtte gjøre alt for henne. Han hadde ikke visst hva godt han kunne gjøre for henne mens hun var syk. Nå nærmet hun seg full funksjonalitet igjen, men ut fra alle hjelpemidlene hun hadde fått, så huset ut som et utklipp fra geriatrisk avdeling. Han derimot var støtt ute å kjørte motorsykkel for å få avreagere litt.

Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo spørre om han hadde gått av med pensjon. Hun bekreftet det gledestrålende. Hvordan ellers hadde han kunne støttet henne 24/7? på spørsmål hvordan hun ser for seg det vil bli når hun er tilbake på jobb, og han er hjemme, er hun mer usikker. Det har de ikke fått prøvd. “Eneste som bekymrer meg er at han finner seg ei ung snerten elskerinne mens jeg jobber!” sa hun mens hun storflirte.

Det jeg oppriktig spekulerer på er om det er slik at man har størst sjanse til å lykkes i et forhold det man er mest mulig lik eller ulik partneren sin? Og hvilke sider er det gunstig og ugunstig å være like på? 

En ting er sikkert, min venninne er av de heldige, jf. en stor undersøkelse utført av Emory University, øker nemlig sjansene for samlivsbrudd med 95% ved 20 års aldersforskjell. Dette jf. en reportasje i KK, publisert for 4 år siden. Link til artikkelen finner du her. Jeg derimot, ble bare et til tall i statistikken..

God mandag, jeg spekulerer videre på tur inn i tirsdagen..

 

I dag har vi begynt å se på ferie. Vesla og meg.

Som impulsive sjeler, har vi kun bestilt enveis billett til Oslo, resten tar vi som det kommer. De fleste jeg kjenner som reiser med barn, planlegger gjerne ferien et halv år eller lengre før de reiser. Argumentene er at de tross alt må planlegge når de reiser med barn. Det er sikkert rett. For noen. Ikke for oss.

Vi planlegger litt vi også, men kanskje på en annen måte. Så nå har vi satt opp hva vi trenger for å få en vellykket ferie:

  • Sol og varme
  • Strand/basseng
  • Mat og is
  • At det er noe artig å gjøre
  • At vi kan dra ut å spise på kveldene (der røyk all inclusive)
  • Shopping
  • penger

Kan se ut som vi må prøve å kombinere storby med solferie. Kan det hende det blir Barcelona? Vi må nok google litt mer..

Jeg har en krukke på kjøkkenet med gamle mynter. Det er ettøringer, toøringer og femøringer samt mynter fra forskjellige land vi har besøkt. Vesla hentet ned krukka for å se på de.

Plutselig begynte hun å snakke et uforståelig språk. Storebroren så undrende på meg og lurte på hva hun gjorde. Jeg lyttet litt, ristet på hodet og sa at det visste jeg ikke. Så jeg måtte spørre. “Æ leka at æ har en youtube-kanal på et fræmmed språk, også fortell æ seeran mine ka pængan her e værdt!”

Vesla er ganske reisevant. Hun har vært på Malta, Hellas, Tyskland, Danmark, Sverige, Spania og Tyrkia på ferie på ordentlig.

Fra ferien 2016 i Tyrkia, når vi var på jeep-safari

 

På leke har hun vært verden over, for hennes fantasi har heldigvis ingen grenser, som for ett år siden:

Vesla kom hjem etter en fleecejakke, for det trengte hun. Det kom nemlig til å bli kaldt. Jeg lurte på hvor de skulle, for det er alltid kjekt å vite hva de små søte styrer med. 

“Mount Everest” kom det kontant.

Jaja… jeg ba de ta det med ro på toppen fordi lufta er tynn på toppen har jeg lest.

“Jeg vet..!” Var det siste jeg hørte før de forsvant rundt hjørnet.

Den som var 9 år og hadde evnen til å leke i fantasiens verden… 💖💖💖

Jaja… hun emigrerer vel snart uansett, og passene har vi klare til enhver tid.. Hei verden! Snart kommer vi!!

 

Jeg har startet på dette blogg-innlegget sikkert 1000 ganger. Og slettet 999 ganger.

Dette er et av de innleggene som man spør seg selv om man faktisk skal skrive? Vil man egentlig eksponere sin egen person så mye? Innlegget ville nok ha provosert mange av mine nærmeste om de leste det, for det var liksom ikke noe min familie ville snakke om. Jeg er i den situasjonen at jeg harselerer med å bli kalt couger mom. For meg er couger mom, sugar mom eller milf noe negativt. Jeg vil ikke bli identifisert med det. Den gjengse oppfatningen er at kvinner som finner vesentlig yngre menn, er desperate.

Jeg vil ikke bli sett på som desperat. Jeg har fått min del av tilbud fra menn i passende alder, men de interesserer meg ikke nok til at jeg har lyst å møte de engang. Så skjer det helt ut av ingenting bokstavelig talt, så får jeg ei melding på messenger. Resultatet er et kjæresteforhold som varte i halv annet år. Så langt, så godt. Problemet er at han var 20 år yngre enn meg, og det som for andre kanskje var enda verre, er at han ikke er norsk.

Jeg valgte første halvår å holde det ganske privat, men noen vet om det hele. Mine barn ble informert fordi jeg ikke ville de skulle høre det ad omveier. Mine to eldste døtre visste begge hvem han var, og selv om de hadde et positivt inntrykk av han, syntes de naturlig nok det var kleint. Jeg hadde det tidvis mye bedre enn jeg noen gang har hatt det, men sleit fryktelig med aldersforskjellen. Det var litt drama, det kjente jeg at jeg var for gammel til, og når jeg valgte å distanserte meg fra det, ble han skrekkelig usikker. Han tok det som et tegn på at jeg ikke brydde meg.

Vi har lagt bak oss et heller turbulent forhold. Grunnen til bruddet ligger kanskje i forholdet mellom han og meg i første runde, men også i forhold til omverden. For selvsagt kom spørsmålet om jeg var hans sugar mom. Det syntes jeg var skrekkelig ydmykende. I manges øyne var jeg vel kanskje nettopp det. Jeg er fullstendig klar over at majoriteten av romantikere tenker at jeg skulle prøvd litt mer. Kynikerne tenker sikkert at jeg må være stokk dum som frivillig gikk inn i noe sånt i første runde.

Så kom jo hverdagen, og jeg begynte å tenke at jeg hadde tidvis en furten tenåring til, som jeg måtte forholde meg til. Mitt yrkesliv skjøt fart og jeg ble opptatt av mitt. Jeg er litt egoistisk av meg, og har en tendens til å gå litt opp i det jeg gjør. Så endte jeg det. Faktisk var det hensynet til han som ble viktigst. Han har ikke barn, ikke egne familie. En dag kommer han til å få et ønske om dette. Hva da? Jeg har hverken lyst- og muligheten til å få barn. Den muligheten ebber kjapt ut. Hva vil jeg sitte igjen med når alderen innhenter meg for alvor, og han fortsatt er ung og klar for å leve?

Et halvt år etter er jeg fortsatt ikke sikker på at det var det jeg skulle gjort, men sånn ble det. 

Bilde fra da vi var på grottevandring.. Det var en fantastisk dag..

Veslas eksapader…

I 2015 var mitt yndige pikebarn hensatt til et øyeblikk av beundring av sin kjære mamma.

Vesla satt på fanget mitt nå i kveld, så på meg og sukket henført som bare et lite pikebarn på 7 år kan gjøre. “Mamma, du e så fin!” Jeg kjente at hjertet svulmet i brystet mitt. Hun strøk meg over håret og la kinnet inntil mitt. Det er de stundene når du kjenner at det er godt å være mamma, og du elsker den fantastiske skapningen du faktisk har vært med på å skape. Det er sånne stunder som gjør at det er verdt alt strevet.

“Mamma, også e du sånn dær moderne.” Smilende, men litt småforundret så jeg nedover jeansene og den sorte genseren og tenkte, jo jeg er kanskje litt fresh. Det som kanskje var overraskende var at den lille snuppa hadde det inntrykket hun også. Smigret og høy på meg selv spurte jeg hva hun mente.

“Du har jo sånn dær grått hår!” 😳 

Jeg humrer nå litt her jeg sitter med farge i håret. 😂😂😂

Det er et sånt øyeblikk man bare drømmer om å oppleve med barnet sitt. Året etter på samme tid, var det ikke tid til noe kos. I Bodø skulle det feires 200 års jubileum for byen, og det ble feiret med en stor forestilling i stormen konserthus. Masse barn fra området skulle delta i et gigantisk barnekor hvor de skulle synge sanger fra musicalen “Annie”. Vesla deltok selvsagt på det. De var å hadde fellesøvelser støtt og stadig. Så opprant dagen for konserten. 

Tilløp til panikk når jeg fikk telefon om at Vesla ikke var hjemme og klar til henting til konserten. Jeg stod på jobb, og ungen var ikke kommet hjem. Jeg saumfarte FB etter henne, og hadde onkel politi sjekket om det var noen stressede mødre som kjørte i panikk hjem fra jobb, hadde de fått jackpot. Men de gjorde nå ikke det. Vel hjemme raste jeg inn gjennom døra. Hun var hjemme, men Vesla ikke var klar til konsert. Jeg fikk henne til å ta på kostymet, men skjønte at det ikke nyttet å sminke henne. Vi stakk fjeset hennes inn i ovnen og sotet det til, før vi løp i bilen og kom oss til byen igjen. Men vi rakk generalprøven med hårfin margin. Hun hadde på seg capri-bukser når hun gikk på scenen, men kostymet hennes var helt annerledes når hun kom ned av scenen… Jeg gir opp!! “Mamma, nu ser æ hvertfall foreldreløs ut!” Det var det eneste hun sa da hun så seg selv i speilet etterpå..

Hun ser ikke akkurat ut som noen solstråle,så var jo buksa revet opp helt til linningen da. Men for all del, hun jo barnehjemsbarn boende med miss Hannigan. Ikke akkurat noen lystig situasjon for noen å bo sånn.

Nå har mor funnet på noe moro! Vet ikke om det er så smart, men trøster meg med at jeg sitter bak en skjerm og et tastatur. Nå har jeg tenkt å belemre dere alle med mine skrudde sysler.

Det var ikke så lenge jeg skydde den der dateing siden etter fadesen på butikken. Den kan du jo lese om her.

Jeg er jo fortsatt enslig mor med et barn som legger seg i rimelig tid, mens mamma’n ikke gjør det, så jeg snek meg til å logge inn igjen. Jeg fant da ut at jeg kunne sjekke ut hva som skjedde dersom jeg satte filteret lavere på alder. Men i anstendighetens navn! Min eldste skjønne datter er 26, så jeg bestemte meg for at jeg ikke under noen omstendigheter skulle sette filteret under 27 år. Øvre aldersgrense ble satt til 48. Det får holde tenkte jeg.

Så var vi i gang igjen. Etter å ha blogget om første sjokket, ble det liksom en litt ny innfallsvinkel. Jeg ville finne de morsomme greiene. De som har fått meg til å le høyt og til tider ukontrollert.

Å bla gjennom bildene føltes som om jeg gjorde noe skrekkelig ille. Hva får ei halvgammel geit til å sitte å bla gjennom bilder av gutter som kunne vært sønnen hennes? Men hva gjør man ikke i vitenskapens navn. For hva ligger egentlig i det å være cougar?? Jeg har forsøkt å google det, men da kom det opp så mye sider for cougar-dateing at jeg ga opp. Etter å sett på noen profiler, var jeg på nippet til å gi meg. For hva kan være morsomt med å date en som er så ung at du ikke vet om dere har en real krangel, eller han bare er i trassalderen? 

En venninne traff en ung man ute på byen, og han la virkelig frem alle aksjene i henne. Hun så litt oppgitt på han før hun ristet på hodet og sa: “Jeg vet ikke hva du vil jeg skal gjøre med deg. Amme deg, eller knulle deg” Jeg lo sånn da jeg hørte det at jeg tror at hvis det er sant det de sier at en god latter forlenger livet, så blir jeg godt over 100! 

Men jeg holdt ut, så kom 10 poenger’n jeg lette etter!!

Jeg kjente han igjen umiddelbart. Så begynte jeg å lese. Det var en koselig profil. Pene bilder. Faktisk så bra at hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg klikket på han. Men han var for gammel for prosjektet. Og han er jo tross alt min ex-mann! Nåja, jeg ønsker han lykke til, han fortjener å finne kjærligheten og bli lykkelig. Men jeg kniser nå litt og tenker hvor gøy det hadde vært å sendt han ei melding..

Men mitt søk måtte fortsette, jeg måtte holde ut i vitenskapens navn. Så plinget det inn..

 

Jaaahhh… Til nå hadde disse gått rett i blokk, men jeg tenkte hva skjer når man svarer? Hva forventer noen som sender slike meldinger? Jeg prøvde med et vagt svar, og fikk bare meldinger som gikk rett over på å beskrive hvordan han ønsket å utføre sexakten.  Så kom det: “Jeg tror du er ei skikkelig couger mom nord for moralsirkelen!” Javel! Der var jeg satt i bås! Couger mom altså! 

Jeg lurer litt på hva som får en mann/gutt på 29 år til å tro at ei dame på 47 år ikke alt vet hvordan sex utføres. Til hans forsvar skal det jo sies at han visste jo ikke han at han chattet med ei fembarns mor og to barns mormor, men come on! I en alder av 47 trenger ikke majoriteten av kvinner å få forklart detaljene. Det tenner ikke, det blir bare platt og dumt. Jeg begynte å spørre hva han gjorde, hvor han bodde, om han hadde barn.. Så kom følgende melding: “Jeg vil ha ei milf, ikke ei som vil fortelle meg livshistorien sin!”  Amen og takk, og så blokket HAN meg!!! 

Jeg sitter igjen med inntrykket at han synes jeg burde føle meg privilegert fordi han fant meg, sitat: “pulbar”. Herregud da! Er det noen som kjøper dette?? Her tekster en mann som så vidt har fått potte-ringen ut av rompa, og tror han vet hva kvinner vil ha. DET DER VIL VI IKKE HA! Jeg er ikke interessert i en jypling som tror han bidrar samfunnsnyttig ved å ha sex med eldre desperate kvinner. Himmel! Vet han ikke at det finnes rekvisitter som fungerer utmerket med batteri, og at det er inne et forslag i stortinget at alle enslige kvinner over 45 skal få batterier på blåresept?

Vel, jeg forlanger at den jeg skal treffe, må ha generelle allmennkunnskaper over stadie til en tenåring.

Han må heller ikke bli så jævla sur når jeg sender bilder av meg med g-strengen min..

Han må like at en kvinne har utstyret sitt i orden, og ikke er redd for å vise det frem. Ber han om nudes, skal han da sannelig få det.

Og når jeg sender deg bilde naked, ikke le og kall meg luremus. Jeg er 47, og helt bevisst på hva jeg sender…

 

JADA!! Kan gjerne være couger mom nord for moralsirkelen jeg, men det blir på MINE premisser! Jeg er tross alt 47 år, og vet veldig godt hva jeg IKKE synes er greit!

 

 

Alle dyre elskere.. scroll videre…

Vesla gikk ut for å sette ut hunden i dag. Hun kom inn med en meget selvtilfreds mine. “Sånn!” sa hun da hun lukket igjen døra. “Æ har kasta stein etter måkan!” Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg burde vel si noen salig Pauli ord til unge håpefulle, så jeg så strengt på henne og sa: “Jeg håper du ikke traff noen biler!”

Noen minutter senere satt hun å så ut av vinduet i stua. “MAMMA!!! NU HEKKA MÅKAN I HEKKEN! Kan æ gå ut å slå de med ei pinne?” Da ble jeg riktig så morsk og sa at hun måtte aldri gjøre noe sånt, for det er dyremishandling. “Ja, men da e det de gjor mot mæ barnemishandling!” kom det kontant fra Vesla.

Kan vanskelig argumentere mot logikken hennes av og til..