Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Vi kan være flere som opplever det samme men likevel håndterer det totalt forskjellig. Våre subjektive oppfatninger avhenger hvordan vi responderer. Er vi vant til å se positivt på ting, eller negativt? Nå er det ikke så enkelt som det er fremstilt her, for også det som skjer i øyeblikket kan forme den måten vi responderer. Likevel kan man spørre om man ser glasset som halv fullt eller halv tomt? Ser man muligheter eller hindringer?
Hvis du har to stykker som blir forkjølet, vil kanskje den ene fremstille det som helt grusomt og se svart på det, men en annen kan mene at det var en bagatell. Eller man har tatt lodd uten å vinne, og en sier at det er typisk den å ikke vinne og den skal aldri mer kjøpe lodd, for det er ikke vits, mens en annen sier bedre lykke neste gang.
Jeg bruker å messe for mine arvinger at de må se muligheter når noe uforutsett inntreffer. De må tenke nytt. Kan dette være en mulighet for å gjøre en endring til det bedre? Kan sette være sjansen de har ventet på? De må prøve å snu på situasjonen gang på gang til de finner en måte å angripe det på til det beste.
Å snu noe som føles som utfordrende til en mulighet, er en styrke. Sette en fot i bakken og tenke at de kortene man sitter med på handa, er de man har å spille med, og hvordan kan det utnyttes best mulig? Selv om man ikke kan påvirke det som skjer, kan man styre hvordan man vil forholde seg og reagere på det. Positivt eller negativt.
Jeg hevder at de som jobber med å finne konstruktive løsninger eller snu en situasjon, er de som ser glasset som halv fullt. Hva med deg? Ser du glasset som halv fullt eller halv tomt?
Jeg elsker de fleste skoene mine, og innrømmer først som sist at jeg ikke eier magemål når det kommer til sko. Jeg har altfor mange! I fjor innførte jeg en regel for meg selv om at jeg skulle ha to par sko ut av huset, før det kom ett nytt par inn. Jeg må redusere og tenke bærekraft. Det har resultert at jeg nesten ikke har kjøpt sko, ikke fordi deg ikke har lyst på nye, men fordi jeg har så lite sko som er nok slitt til å kastes.
Da Vesla dro til Paris fikk hun låne Gabor-støvlettene mine. Det var under sterk tvil, for hun har litt større føtter enn meg. Da jeg sa ja, var det under forutsetning at de skulle erstattes hvis de ble ødelagt, for de kostet meg en anstendig gjeng med høvdinger da de ble kjøpt. De er mine favoritter. Heldigvis kom de hjem i livet. Det var ikke en selvfølge, for hun har slitt ut to par med mine sneakers i sommer fordi hun bruker skoene i skog og mark, til tross for at de bare var egnet til å gå med på tørr vei.
Selv kjøper jeg helst ikke sko brukt. Det betyr ikke at jeg ikke titter på utvalget som selges. Jeg er bare litt restriktiv til brukte sko, fordi jeg ikke vil ha sko som er trådd skeiv av andre, men er skoene tilnærmet nye, er saken en annen.
Det er langt fra alle sko som legges ut, som er i den forfatningen at de burde selges. Faktisk er det litt flaut å se hva enkelte får seg til å legge ut med beskrivelsen ubetydelig brukt. Når noen legger ut hvite Nike sneakers som er blitt grå i skinnet kan du ikke påstå at de er ubetydelig brukt. Eller når tuppen er begynt å tippe oppover på støvlettene, og de er full av riper. I mitt hode er de da godt brukt. Så er det prisen! Enkelte får seg til å kreve ågerpris for brukte sko, bare fordi de heter Hoka, Nike air eller Gabor. Det er nesten så jeg får lyst å kommentere på om de ikke eier skamvett for å kreve slike summer for utslitte sko! Men den enes tull, den andres gull!
Anyway, jeg får bruke nettet til vindusshopping, og da ser jeg både på nytt og brukt, for her skal jeg ikke ha nye sko inn i huset på lenge, Gabor-skoene mine overlevde tross alt Vesla i Paris! Eneste faren er om jeg får de tilbake. De så faktisk mer smashing ut på henne, enn de noen gang har gjort på meg!
Jeg kom over en video på Dagbladet.no med en dame som fortsatt ammer. Hun synes dette er veldig viktig å belyse, og legger ut videoer om dette. I utgangspunktet er jeg for amming og synes det er den mest naturlige ting i verden, men jeg synes hun kan holde det litt mer privat. Hele verden trenger ikke informeres om det, tenker jeg.
Det er ikke sånn at jeg misliker at det sitter mammaer å ammer de søte små, det er bare koselig tenker jeg, men denne damen ammer MANNEN sin! Det er sært å gå ut med synes jeg. Hva de gjør på privaten, er ikke mitt anliggende, og strengt tatt vet jeg ikke om det skjer offentlig heller, men det hadde jeg reagert på. Se snakker om nærheten og intimiteten det gir, men for meg ligger det så nært seksuelle handlinger, at det blir krasj i hodet mitt.
Amme gjerne barna i full offentlighet, men mannen din.. Nei! Det blir sært!
Den vakreste årstiden hos Moder Jord er høsten. Tiden når naturen lokker frem alle de vakre fargene og regndråpene vasker de ren og klar, før alt blir borte og naturen står igjen naken og gold. Tiden der sommeren kjemper en tapt kamp mot klokken, og kvikksølvet på gradestokken kryper stadig nedover. Jeg velger meg høsten, når solen ennå griper tak og henger på himmelen som om det er et halmstrå, til tross for at den får stadig mindre og mindre tid til å vise seg frem. Jeg velger meg høsten og alle de vakre fargene.
Jeg velger meg høsten. Selv om det blir stadig mørkere dager, omsluttes verden av høst-lysets egen glans. Jeg strekker armene mot et høstmørke som holder tett rundt meg rundt meg, og beskytter meg mot frosten som kommer krypende nærmere sjelen min. Det er så sjelelivet går i dvale for vinteren, mens det skal vente på at verden skal våkne opp igjen når våren kommer.
Jeg velger meg høsten fordi den ennå bærer spor av minner fra en tid som ugjenkallelig forbi, samtidig som den bringer et vitnesbyrd om at noe nytt vil komme.
Endelig er vi to voksne i huset, for Snuppa er hjemme på noen tilmålte dager. Godt er det, for nå jakter vi på de firbeinte 24/7!
Husets pels-prinsesse har løpetid igjen, og den lille hår-prinsen er helt fra seg over herlighetene han har i hus, men som han ikke får fritt leide til. Da er det godt å være to voksne til å jakte på de to lidderlige stakkarene. Nå skal det sies at pels-prinsessa ennå jager den forsmådde elsker pokker i vold, men klok av skade vet jeg at det ikke varer lenge før hun flekker halen til side og gjør seg lekker. Da blir det ei salig huskestue i heimen.
Pels-prinsessa høres av og til som et elektrisk apparat som kortslutter når hun blir forbannet på den masete beileren. Hun lager lyder jeg aldri har hørt fra en hund før, og det er ultra-komisk å høre på. Heldigvis har jeg klart å forevige lyden på film, for den kan ikke beskrives. Den stakkars lidderlige hyler og gnelder, bjeffer og piper! Han vil så gjerne få vise hva han duger til. Begge har på seg henholdsvis hunde-truse og tisse-belte for å forhindre noen uhell. Jeg er ikke klar for å bli hunde-bestemor denne gangen heller, men jeg kan ikke fri meg fra å synes synd på Monty. Han har det rett og slett forferdelig når han har himmelriket så nært, men akk så fjernt..
Kjære blivende foreldre og allerede småbarns foreldre!
Dere står midt i den mest krevende perioden i livet deres. Noen har fått, mens andre venter på å få noen små vergeløse vesen under sine beskyttende vinger, og forme disse til å bli veltilpasset og harmoniske barn. Senere forstandige voksne. Det er et stort ansvar, og man kan bli skjelven av mindre.
Dagene blir hektiske fremover. Det er den tiden i livet som krever mest logistikk og planlegging, og man er sårbar for uforutsette forandringer. Fra at dere foreldre har vært senter i deres eget univers, er det nå disse små som tar over og blir deres alfa & omega. Dere er ikke lengre dirigent i deres eget liv, men degradert til i beste fall å spille andre fiolinist. Alle de morsomme voksen tingene i livet som før var en selvfølge, må settes på vent til fordel for nattevåk, husvask, bleieskift, matlaging, kjøring til og fra aktiviteter, dugnader, foreldremøter og ikke minst familietid. Det er ikke for alltid, dere vil få tid til å skinne igjen. Men det tar noen år.
Den første tiden med barn er man som regel forberedt på at barnet tar all tid, men når hverdagen med den lille håpefulle begynner å sette seg, kommer savnet av en svunnen tid. Egentid med venner, konserter, kinobesøk og reiser. Det savnet bør du bare legge bort. Ikke forsøk å få det beste av to verdener, for det kommer bare til å slite deg ut, og du kommer til å være på halv distanse med det meste.
Å kombinere familieliv med jobb er jævlig slitsomt. Ja, sånn er det, men man trenger lønn for å betale forpliktelsene sine. Vil du ha mer tid med familien så åpner loven for at du kan jobbe mindre, men selvsagt må du ta regningen selv. Da kan løsningen være å senke lista over forbruket. Det er ikke en menneskerett å ha alle luksusartikler til seg selv, hus og hjem. Og må du på død og liv jage karriere disse viktige årene i barnas liv? Må du overprestere fordi du vil ha en forfremmelse som gjør at det er enda fler forventninger til deg på jobb? 6 timers dag kan du se langt etter. Ingen arbeidsgivere har økonomi til å ta en slik regning, og Norge har allerede underskudd på arbeidskraft, så det er utopi.
De fleste barn begynner før eller siden i barnehagen, men utsett så lenge du kan, og når de først er kommer dit, bør dere sørge for å ha ettermiddagene sammen hjemme. Bruk tiden på å bygge med Lego, og lek med plastelina. Vær familie. Drit i leke-dater, barnesang og barneidrett. Ungene får nok stimuli på dagtid, og trenger å få roe ned hjemme på ettermiddagen. De er slitne og blir bare grinete av å mases hit og dit. De trenger også hvile etter en lang dag.
Innfør mobilfrie tider hvor DU ikke er tilgjengelig. Bruk den tiden til å være familie. Glem å legge ut skrytebilder av 50 toppturer, ny-snekret garasje, 200 nybakte brød og rundvask for n’te gang. Det er BARE dere som bryr deg, og andre trykker bare liker for å være høflig. De fleste har ikke overskudd til å bry seg med deres hverdag, de har nok med sin egen.
Det er ingen enkel hverdag dere står ovenfor, men den lar seg løse hvis dere senker lista på forventningene. Dere har makten til å stoppe hamsterhjulet dere er så ivrige til å klatre inn i. Bestem dere for hva som er viktig for dere. En levelig hverdag med litt energi til overs, eller et «glansbilde-liv» som dere tror dere MÅ ha, med fare for å ødelegge familielivet og å møte den berømte veggen. Senk forventningene og aktivitetsnivået noen år, skap dere tid og rom til å slappe av!
Det er en tid for alt. En tid for å danse, og en tid for å le. Men det er også en tid for å være hjemme med ungene og sette dem i førersetet for livet deres noen år. Gjør det for dere selv, for det er så utrolig verdt det, og hvis dere planlegger godt nok, har dere ennå litt energi til å finne på litt sprell selv, når ungene er blitt litt større og mer selvstendig. Det lover jeg!
I går fikk Mimmi bli med Lille-Gull på hans første fotballturnering. Faktisk hans første fotballkamp noen sinne. Det var stort. Hvem som gledet seg mest skal være usagt.
I bilen da vi kjørte bortover, spurte jeg hva man skulle gjøre på en fotballkamp, og den lille dro litt på det. «Æ trur vi skal spill fotball?»
5 åringene spiller treer fotball, på en knøtt liten bane. Det var helt perfekt, og utrolig morsomt å se på. De små jentene og guttene spratt rundt som små geitekillinger. Egne og motspillere ble driblet i skjønn forening. Det var tidvis alle mot alle, og de scorer mål i alle retninger. Selv om de ikke vant kampene, var det utrolig morsomt for både liten og stor. Godt å se at det var tap og vinn med samme sinn og ungene var lykkelige uansett. Lille-Gull var storfornøyd, og det var mormoren også. Det er fint å kunne kose seg med familien helt og holdent på barnas premisser av og til.
Jeg har forsøkt å gi Vesla gode vaner med bruk av penger, og messet om at den som sparer den har, men jeg har også messet om at man må leve hver dag som om det ikke kommer en dag i morgen. Jeg har kanskje vært litt uklar, og ikke skilt disse uttrykkene godt nok, for det virker som Vesla har tolket det som shop som om det ikke kommer en dag i morgen.
Vesla er i Paris, og har etterlevd uttrykket shop til you drop. Nå er hun riktig nok der på språkskole, så da så jeg ikke for meg at det skulle ta helt av med shoppingen. Så feil kan man ta. Hun reiste ned med en relativt velfødd konto. En konto med summer som mange kunne klart seg med en uke og vel så det. Det er hennes egne lommepenger, hun har spart fra lønna si i sommer, så det var penger hun disponerer til eget bruk. Etter kun tre dager var det tomt!
Jeg ble litt irritert fordi hun klatret bort pengene på no time, men kan jeg klandre henne? 15 år i en verdensmetropol med tilgang på all verdens moter og sminke! Det er lett å la seg friste. Som 15 åring kunne jeg gått i akkurat samme fella.
Men, Vesla har en slu mamma. Hun fikk med seg det jeg hadde igjen av euro som lommepenger i første omgang. Tilsynelatende uten tilgang på mer, men jeg hadde mine baktanker. Tenkte jeg at dette kunne skje? Ja, dessverre er jeg smertelig klar over hvor lett hun blir fristet, så hadde hun fått matpenger i samme slengen, er jeg redd de kunne gått med i det store sluket. Da hadde det blitt en kjip tur på slutten.
Hun var litt stresset i første runde, og jeg lot henne svette noen timer før jeg sendte melding om at hun skulle få dagpenger til mat resten av turen. Jeg tror hun pustet lettet ut, men mer shopping får hun se langt etter, for nå er det nok!
I går dro Vesla til Paris. Guds lykke at hun i hele tatt kom seg avsted, for vi forsov oss, og våknet bare 32 minutter før hun skulle møte på flyplassen. Vi bor 17 km unna, så det kunne gått ille hadde det ikke vært for at vi begge la godviljen til og var i bilen etter 9 minutter. Vesla kom akkurat tidsnok. Vi kan hvis vi vil.
Flyet hennes gikk 06.55, og mitt 08.10, det betyr at vi startet dagen veldig tidlig til tross for at vi sov lengre enn vi skulle. Jeg skulle til Stokmarknes på møte så flyplassen var destinasjon for oss begge. Jeg rakk så vidt å gi ungen en klem, og vipps så var hun dratt. Da fikk jeg endelig satt meg ned med en kaffe!
På Stokmarknes var det styremøte, faglige møter og refleksjoner. Det ble en lang og intens dag. Dagen ble avsluttet med en omvisning på Hurtigrutemuseet. Det var skikkelig flott. Finnmarken er absolutt en attraksjon, og et tilbakeblikk på en historie der båten var det som bandt stedene langs kysten sammen. Selv bilene fikk bli med båten og fikk plass på dekk.
Det ble historiske tilbakeblikk, og til og med et møte med selveste Richard With, som var en norsk forretningsmann, skipsfører og stortingsmann. Han omtales gjerne som Hurtigrutens far. Det ble ei snill stund, med mye historie og formidling rundt hurtigrutens betydning for alle små kystsamfunn, og spesielt her nord. Avslutningen på rundturen stod ikke tilbake for noe. På akterdekket fikk vi en intimkonsert som var både stemningsfull og vakker. Skulle du mangle noe på din bucket-list, anbefaler jeg å føre opp et besøk hit. Det var både nostalgisk og lærerikt. Men nå er jeg hjemme med pels-beibiene mine, og nå er det bare avslapping og helg, og helga skal brukes til å se Lille-Gull spille fotballturnering. Det blir et stort øyeblikk å se mormor-ungen på fotballbanen for første gang. Det gledes 🥰
