Vi kan være flere som opplever det samme men likevel håndterer det totalt forskjellig. Våre subjektive oppfatninger avhenger hvordan vi responderer. Er vi vant til å se positivt på ting, eller negativt? Nå er det ikke så enkelt som det er fremstilt her, for også det som skjer i øyeblikket kan forme den måten vi responderer. Likevel kan man spørre om man ser glasset som halv fullt eller halv tomt? Ser man muligheter eller hindringer?
Hvis du har to stykker som blir forkjølet, vil kanskje den ene fremstille det som helt grusomt og se svart på det, men en annen kan mene at det var en bagatell. Eller man har tatt lodd uten å vinne, og en sier at det er typisk den å ikke vinne og den skal aldri mer kjøpe lodd, for det er ikke vits, mens en annen sier bedre lykke neste gang.
Jeg bruker å messe for mine arvinger at de må se muligheter når noe uforutsett inntreffer. De må tenke nytt. Kan dette være en mulighet for å gjøre en endring til det bedre? Kan sette være sjansen de har ventet på? De må prøve å snu på situasjonen gang på gang til de finner en måte å angripe det på til det beste.
Å snu noe som føles som utfordrende til en mulighet, er en styrke. Sette en fot i bakken og tenke at de kortene man sitter med på handa, er de man har å spille med, og hvordan kan det utnyttes best mulig? Selv om man ikke kan påvirke det som skjer, kan man styre hvordan man vil forholde seg og reagere på det. Positivt eller negativt.
Jeg hevder at de som jobber med å finne konstruktive løsninger eller snu en situasjon, er de som ser glasset som halv fullt. Hva med deg? Ser du glasset som halv fullt eller halv tomt?
Jeg kan nok være ganske lei det der glasset i det store og hele i starten. Jeg LIKER ikke forandringer. Kanskje fordi det har vært VOLDSOMT mye av det i min jobb siste årene. Får aldri fred liksom, til å bli vant. Men jeg har gjentatte ganger snudd på min egen innstilling. Jeg skjønner ganske fort at enten må jeg finne en annen jobb, ELLER det er jeg som må endre meg. Fordi DEN gjør det ikke. Jeg har kommet styrket ut hver gang, men det har kostet litt. Men til slutt blir glasset halvfullt, om du skjønner hva jeg mener 🙂
Jeg skjønner akkurat hva du sier, og du kan trøste deg med at de aller fleste misliker endringer, men de som har en evne til å tilpasse seg, og å snu det ofte er robuste psykisk. For det ER en påkjenning med stadige endringer.
Jeg pleier heldigvis å se på glasset som halvfullt😉😀
Det er en sunn og god innstilling for å ikke bli satt ut av livet 😊
Mitt glass er både halvfullt og halvtomt. Men.. jeg velger bort utrykkene ‘muligheter’ og ‘hindringer’ med ‘oppgaver’ 🐰
Jeg er typ glasset er halvfullt og hvis jeg yter litt ekstra, nærmer det seg fullt!
Jeg tror faktisk ikke jeg har tilhørighet på hverken den ene- eller den andre siden, men er snarere en ‘halvparten gjenstår’ -kind of person. Altså anser jeg meg først og fremst for realistisk..
Realisme er viktig, men som Henry Ford sa, «Hvis du tror du ikke klarer det, eller du tror du klarer det, så har du helt rett.» Innstilling er viktig for meg.