Fy fader, nå er det surt utenfor vinduene. Vinden river og sliter i huset. Regn og sludd pisker mot rutene. Det er i slikt vær det er godt å sitte inne og ha det varmt og godt.

Akkurat nå fylles nettutgaven til den lokale avisen opp med meldinger om stormen. Den sies å være trollsterk. Biler har blåst av veien, bygninger er rasert. Alt er som det bruker å være under en vinterstorm. Det var ventet inn en cruisebåt til havn i dag, men anløpet ble kansellert av for mye vær. Jaja, vi vet kor vi bor om ikke annet.

De to firbeinte er ikke nevneverdig lysten på å gå ut, men koser seg heller på sofaen i varmen.

Det virker som vi nå begynner å erkjenne at covid-19 viruset sprer seg med rekordfart, og det er lite vi kan gjøre for å stoppe det. Nesten så det er en slags resignasjon i samfunnet. Vi prøver å forholde oss til god håndhygiene og ikke minst meter’n. Likevel monner ikke tiltakene som er iverksatt, og pandemien fortsetter å bre om seg. Jeg tror det er mange som tenker at nå er det bare å la det stå til, og bli ferdig med det. Meg selv inkludert.

Heldigvis virker det som det er mildere sykdomsforløp for de som er vaksinert, og det er nå 73% som er fullvaksinert i landet. Det gjør at det er mindre behov for intensivbehandling fra denne gruppen. Jeg tenker alle må få velge vaksine eller ikke vaksine, og har full respekt for deres valg. Jeg er ikke enig i at det er fornuftig, men jeg respekterer at andre har ulike argumenter som mer riktig for dem. Mine bekymringer og argumenter er selvsagt at det blir en enorm belastning inn mot intensiv-pleien, og at de som velger å ta sjansen på å møte pandemien uten å skaffe seg litt ekstra forsvarsverk, har større sjanse for å bli alvorlig syk og i verste fall dør.

Likevel tenker jeg at det er opp til hver enkelt å ta den avgjørelsen for sin egen person. Det er ikke opp til andre å bestemme om man ønsker vaksine eller ikke.

Her i Bodø øker smitte-trykket med samme proposjoner som ellers i landet, og det er ikke til å unngå å bli berørt av det. Vesla er stadig vekk nærkontakt, og må testes med hurtigtest minst en gang i uken. Det begynner å bli ganske dyrt faktisk! Nå i dag kom det TO meldinger om smitte der hun et nærkontakt, og vi har selvsagt ikke flere hurtigtester tilgjengelig hjemme. Pokker! Endelig helg, og jeg må til byen likevel, bare for å kjøpe enda en av de forbanna testene. Bare det irriterer meg.

Det får meg til å tenke litt. Det koster ca. 500 kr for 5 tester, og en familie som har litt kontaktpunkter, må nødvendigvis testes endel ganger nettopp fordi de er nærkontakter. Har alle penger til disse testene? Har en småbarnsfamilie med tre barn, som akkurat har feiret jul, økonomi til å følge opp det test-regimet det er lagt opp til? Eller generelt de som lever på fattigdomsgrensen? Hva gjør de når de blir forelagt krav om å ta en hurtigtest? Jeg tror det er mange som ikke innrømmer det, men som ikke tester seg fordi de ikke har råd. De som har symptomer får gratis PCR-test, men de skumle som er smittebærere uten symptomer, har kanskje ikke økonomi til å sjekke det i hele tatt.

Skal vi fortsette det testregimet vi er avkrevd i dag, kan det ende med at vi betaler mer for testene enn det vi gjør i strøm! Og da dagens strømpriser tatt i betraktning. Kanskje på tide å gjøre noe med prisen på disse testene hvis man skal teste seg like hyppig som det er anbefalt, ellers kan det hende at mannen i gata ikke har råd til å la samfunnet åpne opp.

Det var et sabla vær når Gyda besøkte Bodø. Hos oss som bor helt nede i strandlinjen hørtes det ut som haglet var på tur gjennom taket. Jeg måtte legge en pute over hodet for å få sove.

På tur hjem fra jobb regnet og blåste det så mye at jeg måtte ta hetta godt nedover hodet da jeg gikk til bilen. Da jeg hadde kjørt ei stund begynte jeg å lete etter kjøre-brillene, og ble litt forvirret over at de ikke var på hodet. Ja, da lå de vel i sekken. Da jeg kom hjem lette jeg overalt. Brillene var borte. De måtte ha falt av hodet mitt da jeg tok på meg hetta.

Pokker! De nye brillene mine!

Jeg etterlyste på FB for å se om noen hadde funnet de, dog uten hell. Jeg saumfarte hele bilen,  men nei! De var borte.

To dager uten, og jeg kjente at jeg måtte krype til korset og kjøpe nye. Selv om det kostet litt, var heldigvis to for prisen av en, så jeg har kjøpt nye briller OG solbriller med styrke. Gode greier!

Jeg måtte beklage meg til en venninne for den unødvendige kostnaden, og hun satt bare å så grunnende på meg, før hun spurte når jeg mistet de gamle. Jeg sa at det var onsdag ettermiddag, og hun rynket panna. Jeg hadde nemlig kjørt henne seinere samme dag, og da hadde jeg hatt brillene på meg. Hun kommenterte til og med at jeg hadde de på meg, og når hun sa det husket jeg at det stemte. Ergo er brillene sannsynligvis hjemme et sted. Da er det bare å fortsette å lete, og snart har jeg kanskje tre par briller i stede for ingen.

Så da regner jeg med at jeg snart ser deg, og det tre ganger bedre enn uten briller.

Endelig kan jeg sladre om min søte hemmelighet. I går kom nemlig skatten min hjem. En nydelig liten pelsdott med navnet Daisy Dior.
Hun er så søt at jeg får vont i tennene!

Jeg ventet meg en liten søt pelsdott som kom til å bli hundset rundt av elsklingen i huset, Monty, men den gang ei. Dette er ei skikkelig lita bølle. I dag herjet de rundt på gulvet, og Monty spratt elegant unna. Så endelig fikk hun tak i han. Hun hogg tak i rumpa på han, og da han kom seg løs, stod hun igjen med masse rumpe-pelsen mellom tennene.

Det virker som vi har fått en liten demon i huset til tider, men smått hersker det skikkelig harmoni også. De spiser sammen, de sover sammen og leker sammen, men at vi har fått en ny sjef i huset, er det ingen tvil om.

I dag må det altså jaggu være lov å være overgitt over seg selv, for dagen i dag har vært delvis helt på tverke. Man kan faktisk bli fortvilt, frustrert og ikke minst stresset av mindre enn dette. Bare for å ha det sagt. I dag startet jeg dagen relativt tidlig, og både Vesla og jeg var godt i rute da jeg strøk på dør. Vi hadde en koselig morgen, og jeg gledet meg til jobb. et tid for å intervjue noen potensielt nye kollegaer. Jeg jamret og sang i bilen. Deilig å være tidlig ute.

Det var himla kaldt da jeg kom til byen, og hoppet ut av bilen. Bare å finne frem vottene i sekken, før jeg begynte å gå, ellers kom jeg til å få neglebitt. Jeg stusset over at sekken var litt lettere enn forventet, og åpnet den og så ned. Der lå de fine vottene mine, noen notatbøker og litt forskjellig små tjafs. Laderen til PC-en lå også der, men hvor var PC-en? Holy Molly!!! Jeg skjønte umiddelbart at den var hjemme, og at jeg var i akutt krise. På den hadde jeg all informasjon jeg trengte til intervjuene jeg skulle ha 59 minutter senere. Det er 2 mil mellom hjem og kontor, og jeg skjønte at det bare var å kaste seg i bilen og kjøre hjemover. Vel hjemme hadde jeg ikke tid til å gjøre annet enn å spurte inn, hente PC-en og løpe tilbake til bilen, så kjøre rett tilbake på kontoret.

Jeg parkerte rett utenfor kontoret, , betalte parkering på appen og løp inn. Det var ingen tid til å parkere lengre opp i byen hvor det er billigere, så jeg lukket øynene da jeg så prisen på latskapen. Jeg hadde en klaring på fem minutter. Fy flate for et stress, men det gikk akkurat. Da var alle andre som skulle delta på intervjuene kommet.

Så sliten jeg var da vi var ferdig med intervjuene. Jeg blir alltid litt ør og sliten av å sitte konsentrert i så mange timer, så da hadde jeg akutt behov for lunsj og en kaffe. Jeg brukte god tid, for jeg måtte samle meg litt. Så var det bare å entre kontoret og ta et skippertak for å ta igjen det jeg ikke fikk gjort mens jeg var i møtene. Etter ei stund trengte jeg å sjekke et telefonnummer og åpnet min telefon.  Nei, nei nei! Parkeringa mi var gått ut nesten to timer i forveien. Jeg hadde bare betalt frem til jeg var ferdig, og kunne gå og flytte den. Nå hadde jeg nok fått bot! Jeg ropte og jamret meg da jeg løp for å se på gul-lappen jeg regnet med danset i vinden mens den var fastklemt under vindusviskeren. Tenk! Jeg kan være heldig jeg også. Ingen bot. Kanskje den her kaos-dagen endelig hadde snudd og ble bra igjen? Jeg pustet lettet ut.

Omsider var arbeidsdagen over og det dags for å komme seg hjem, men måtte bare innom toalettet før jeg kjørte. OMG! Jeg satte i ei latterkule av de sjeldne. Ingen kan beskylde meg for å være forfengelig og bruke speilet i tid og utide. Speilbildet viste at jeg hadde begynt å sminke meg, men stoppet for å ta inn bikkja. Så glemte jeg å gå tilbake på badet. Jeg så bare helt rar ut med øyne som var halvt sminket, og ingenting annet. Jeg måtte bare le, for jeg var svart rundt øynene og så ut  som en gammel og sliten koalabjørn.

Heldigvis i gen katastrofe, bare mitt sedvanlige vimsete meg. I morgen er det en ny dag, og nok en dag og kludre til. Det klarer jeg sikkert 😂

Hos oss er det strengt forbudt å ta seg til rette med noen andres saker. Det betyr ikke at vi ikke kan låne hos hverandre, men da må vi spørre først. Det er en uomtvistelig regel. Vi har hatt noen små uhell, og det har ført til nær utbrudd av tredje verdenskrig, så jeg har gitt klar beskjed at det ikke blir gitt advarsler for brudd, men det fører til direkte konsekvenser i form av straffarbeid og kost bestående av vann og brød.

Snuppa reiser for øyeblikket rundt og gjør Norge utrygt, og det er derfor litt vanskelig å spørre henne om å låne noe uten å ringe, og det gjør straks ting mye mer vanskelig.

Hun har ikke Uggsene sine med seg. De står i yttergangen og er fristende enkle å smette på seg når man bare skal en kjapp tur ut, enten det er i postkassa eller ut med søpla. Eller på treningssenteret. Som i går da jeg dro for å trene.

Det var så vått på gulvet at jeg bare nappet til meg de første skoene jeg fant. Jeg har minst føtter av oss jentene, så jeg kan bruke alle sine sko. Denne gangen var det Uggsene til Snuppa. Jeg hadde det travelt som alltid, så jeg rakk ikke ringe å spørre først,  så jeg bare dro.
Jeg satte skoene pent fra meg i hylla på senteret, og gikk for å trene. Det var ikke så mye folk, men det var ikke så rart for det er jo pandemi i samfunnet. Da jeg var ferdig, var jeg som forventet, ganske sliten. Det var kommet flere sporty mennesker innom, og derfor ganske mange flere par med sko. Også flere par med Uggs. Tre par stod i hylla.

Plutselig ble jeg fryktelig usikker. Hvilke sko var det som var Snuppa sine igjen? Å nei! Dette ble kvalifisert gjetting. Kunne dette ende godt? Jeg gikk bort og ble stående å se på de tre parene. Enn om jeg tok feil par? Og enn om noen kom bort å beskyldte meg for å stjele skoene deres? Hmm… jeg kunne sjekke størrelsene, men jeg visste jo ikke hvilken størrelse jeg skulle finne. Det ene paret var rimelig nye, så det var det ikke. Såpass husket jeg. Da var jeg nede i to par. Jeg klarte ikke bestemme meg. Hva gjorde jeg nå?

Til slutt måtte jeg ydmyke meg. Snuppa tok jeg ikke sjansen på å ringe, for jeg var på et sted der mange kunne høre at jeg fikk ei skikkelig verbal overhøvling, så jeg ringte Vesla på FaceTime.
Om jeg trodde jeg skulle komme billig unna, tok jeg skammelig feil. Hun lokaliserte kjapt at det faktisk VAR de skoene jeg først trodde, så kom overhøvlingen.

«SERIØST! Du e drittsur på mæ hvis æ låna nåkka uten lov, men du tar skoan hennes uten å spør!? Åsså huska du ikke korsn de ser ut ætterpå!? Ho kommer til å bli sååå forbanna!»

Jepp! Jeg er busted, og skjønner at jeg har brutt den ultimate loven i huset. Det blir nok neppe tatt lett på, og Vesla har garantert ikke tenkt å glemme det før Snuppa kommer hjem. Nå har jeg havnet i unåde, og jeg gruer meg til eieren kommer, men jeg synes jeg skal ha kred for at jeg var så ansvarsbevisst at jeg avslørte meg i redsel for å komme hjem med feile sko.

Note to self: «Låner» du sko hos avkommene må du ta bilde av de med telefonen hvis du setter de fra deg, slik at du er sikker på hvilke sko du skal ha med hjem igjen.

 

Egentlig hadde jeg lagt noen skumle planer for å få ei kjempe artig helg, men brått ble jeg så hjemmekjær at jeg ikke orket å gjøre noen ting, eller dra noen plasser. Jeg ville bare være hjemme.
Jeg lurer på om det er alderen som begynner å prege meg, men det kan jeg ikke forstå. Jeg er jo fremdeles ung & rocka?

Vesla var å strammet reguleringen på onsdag, og fikk kjempe vondt. Resultatet var lite søvn på mor og datter to netter på rad. Jeg velger å skylde på det, og ikke alder når det kommer til å ikke orke festligheter. Jeg har bestemt at det blir slowfox her hjemme i kveld også, med TV, noe god mat og bare avslapping.

Det er fortsatt ikke at jeg er gammel, bare fornuftig denne gangen. Jeg er så fornuftig at jeg lader batteriene sånn at jeg kan gi jernet på mandag. Da er det på’n igjen på jobb. Alltid nok å gjøre der når det er årsoppgjør.

Jeg vil ikke bli gammel. Aldri!! Jeg vil gjerne bli eldre, faktisk mye eldre, men ikke gammel. Håret skal få bli grått, synet er alt begynt å svikte, rynkene er blitt mange og synlige, og puppene overmannes av tyngdekraften, men jeg vil ikke bli gammel!

Det jeg mener, er at jeg alltid vil fortsette å ha det artig. At jeg aldri slutter å lære, eller å være nysgjerrig på livet. At jeg aldri blir mer enn 29 i hodet, selv om kroppen ser ut som den er 92. At jeg fortsetter å møte nye mennesker uten å ha fordommer, at jeg fortsetter å utfordre vedtatte sannheter. Jeg vil bli eldre, bare ikke foreldet. Men først skal jeg være ung og rocka litt til. Jeg begynner neste helg!

“I am so old, that flowers scares me” George Burns

Jeg liker snapper, og liker å få tilsendt små koselige glimt fra hverdagen til vennene mine. Det er for det meste koselig, men de kan være irriterende også.

Noen av vennene mine syns jeg sendte vel mange snap fra treningssenteret, og ble til slutt lei av at jeg bare sendte snapper derfra, men det var jo faktisk det eneste jeg gjorde, og derfor det eneste jeg hadde å snappe av. Men jeg begrenset meg, for jeg skjønner veldig godt hvor irriterende enkelte snapper kan være.

Jeg liker ikke når noen sender meg 500 snapper av at de baker, vasker og rydder. Jeg blir stressa når fredagen kommer og det hamres løs med snapper av helgevasken i de 1000 hjem. Det gir meg dårlig samvittighet, for jeg gidder ikke bruke mer enn absolutt nødvendig tid på sånne sysler. De som snapper sånn kan absolutt også begrense snappingen.

Eller de som er på konsert, og velger å snappe konserten fremfor å nyte den. Hvis ti av mine venner er på samme konsert, så har jeg via snap sett og hørt hele konserten uten å være der. Sannsynligvis har jeg fått med meg mer av den enn de fikk. De kan også ta det piano med snappingen. Hvis jeg ville på konserten hadde jeg vel kjøpt meg en billett selv!

Felles er vel at vi alle sender snapper av livet vårt. Det vi syns er viktig, eller de glimtene av livet vårt vi ønsker omverdenen skal se. Snap er et media som passer til å vise frem de øyeblikkene vi synes er representativ for livet. Det som ikke er perfekt, kan vi bare legge et lite filter på og på et øyeblikk er alt feilfritt.
Snap gjenspeiler ikke nødvendigvis det virkelige livet vi lever, ofte er det snarere en oppstilling av det livet vi ønsker andre skal tro vi lever, pyntet med en del filter.

Dramaqueen? Jeg? Overhode ikke. Ingenting kan vippe meg av pinnen. Det er det jeg liker å tro, men helt innerst inne vet jeg at jeg er litt oppfarende av meg, spesielt hvis jeg blir veldig redd.

Det ble rimelig seint i kveld før jeg fikk rumpa opp av sofaen for å dra å trene, men omsider kom jeg meg ut i bilen. I det jeg rygget ut av innkjørselen gikk det kaldt nedover ryggen min. Rett ved plenen så jeg to lysende punkt, som så ut som digre gule  øyne på en gnager! Ikke en mus eller noe, men en svær rotte! Rotter? Her? Jeg tok ikke sjansen på å gå ut av bilen for å se nærmere, men tok et bilde med telefonen. Det var vanskelig å se, men det var definitivt noe!

Jeg gransket og gransket..

 

Jeg zoomet inn på bildet og gransket ennå litt mer.

Det var skikkelig ekkelt! Jeg ringte inn til Vesla og ba henne IKKE lufte Monty mens jeg var borte. Tenk hvis rotta angrep den lille søte pelsdotten?
Deretter tok jeg på meg brillene og kjørte nærmere. Hva var det egentlig? Da jeg kom rimelig nært ble jeg lettet og lattermild. Jeg fastslo at det ikke kunne være noe dyr, men en boks som lå igjen som et trist minne etter nyttårsfeiringen. Falkeblikket er ikke hva det engang var. Jeg ringte tilbake til Vesla og sa at faren var avblåst. Så dro jeg og trente, lettere beskjemmet over å ha skremt opp Vesla.

Etter halv annen time etter kom jeg tilbake, og bestemte meg for å se nærmere på boksen, for jeg det var liksom noe som ikke stemte med hele greia. Dessuten kunne det være greit å få den kastet. Det er ikke spesielt pent med søppel som ligger å slenger uansett. Jeg så umiddelbart at boksen var borte, alt før jeg rakk å få parkert bilen.

Så rart! Hvem kunne ha fjernet den? Det er ikke spesielt mange som går mellom husene der nede, for ikke er det offentlig vei, og ikke er det noe lys. Jeg kjørte mellom husene for å se om jeg så den. Våget ikke å gå ut av bilen, for jeg er hysterisk redd gnagere. Boksen var og ble borte. Noen måtte ha fjernet den. På tide, for jeg synes rakett-lik bør fjernes dagen etter, og ikke fem dager etter feiringen.

Jeg parkerte og gikk ut av bilen. Så slo det meg! Hvordan i all verden kunne det ha seg at jeg så to gule øyne først? Kanskje det var en kattunge som frøys, eller kunne det vært at det faktisk var ei rotte, men den krøp inn i boksen når jeg kom ut? Kunne den ha flyttet boksen til et lunere sted? Var det lunere stedet i nærheten av mitt hus? Jo mer jeg tenkte på det, jo reddere ble jeg.

Jeg skyndte meg inn og låste ytterdøra. Akkurat som om det skulle være noe sikrere? Det er vel neppe gjennom ei hoveddør ei rotte kommer seg inn. Lettere stresset satt jeg resten av kvelden, med ørene på stilk og lyttet etter mistenkelige lyder. Jeg hørte INGENTING! Likevel, natta gikk som det måtte gå. Jeg våknet flere ganger av mareritt, og hver gang syntes jeg det var mistenkelige lyder i huset. Nå er jeg for alvor inne på tanken om å skaffe meg katt, selv om jeg er allergisk. Jeg er faktisk MER allergisk for rotter.

Kommer de inn, flytter jeg ut!!!

 

I mitt hode ramler det ofte inn gode ideer på hvordan jeg kan forbedre hverdagen min, eller løse utfordringer som måtte dukke opp. Ofte er det kreative og godt gjennomtenkte planer som legges, men jeg lykkes ikke like godt med gjennomføringen. Resultatet er ofte langt fra så profesjonell som planskissen tilsier at det burde være. Jeg bruker å begrunne dette i at jeg mangler en del ferdigheter på å være handy, men er det egentlig hele svaret?

De som kjenner meg, vet jo at jeg er svær til å starte opp prosjekter som ikke blir helt avsluttet. Jeg kommer nesten i mål, men snubler på mållinjen. I håndarbeidskurven min ligger tre gensere som nesten er ferdige. For to år siden la jeg folie på kjøkkendørene, og ble nesten ferdig med alle. Jeg tok en uke ferie før jul for å rydde i bodene oppe, og er nesten kommet i gang. Jeg skulle skrive bloggen planmessig, og fikk gjennomført nesten som planlagt. Hele tiden er det nesten, men ikke helt.

Kan det være at jeg mangler stamina? Er jeg rett og slett ikke utholdende nok til å få gjennomført det jeg vil, eller vil jeg kanskje for mye? Eller mangler jeg ganske enkelt mental utholdenhet?

Jeg blir ofte styrt av ytre motivasjoner når jeg skal gjøre noe. Jeg vil ha det penere i hjemmet mitt. Huset skal alltid være ryddig. Hobbyene skal pleies og blogginnleggene skal publiseres etter en plan. Vellykket! Det er det jeg vil fremstå som. Da burde det motivere meg til å stå på og gjennomføre, men det er bare ikke nok. Det er ikke lystbetont, og belønningen står ikke i forhold til innsatsen.

For at jeg skal komme helt i mål, og levere det som for meg er bra nok, trenger jeg en indre motivasjon. Indre motivasjon gir meg mestringsfølelse, og selvtillit. Jeg er avhengig av det, og når jeg er indre motivert, er jeg fokusert og seig. Da fullfører jeg. Da blir alt helt gjennomført.

For å få bedre mental utholdenhet, må jeg trene hjernen min til å ikke kreve øyeblikkelig belønning, overstyre hjernens forkjærlighet for øyeblikkelig belønning. Så det er ikke stamina jeg mangler, men motivasjon! Hvis jeg bare utvikler min mentale utholdenhet, er det ikke grenser på hvor mye jeg kan få gjennomført, men har jeg motivasjon til det?