Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Åhhhh! Det holder hardt å sitte inne å jobbe når det er så vakkert utenfor vinduene. Klar blå himmel, vindstille og gnistrende sol. Da er det lett å henfalle til dagdrømming og å lengte etter å gå ut. Ikke for det, jeg kunne gjort det for nå har jeg lunsj, men jeg har altformange oppgaver å prokrastinere, til å ha tid å gå ut.
Akutt behov for kaffe! Har kranglet med leverandører hele dagen. Kan de ikke bare skru ned prisene og gjøre meg fornøyd? Dagen blir så mye bedre for alle parter om de gjør det! Kaffeeeeeeee…..
15:52
Pokker! For sein hjem fra jobb igjen! Enn at jeg alltid er sein hjem fra jobb? Jaja.. jeg rekker sikkert å lage middag!
16.46
Endelig hjemme! Nå skal jeg ha total avslapping.. tror jeg.. Først må jeg lage middag, lufte hunden og rydde litt.
Skal si det skjer mye på jobb om dagen, og det har lite med at vi ble nominert til årets museum å gjøre. Det er selvsagt en ære i seg selv, men nå er det forberedelser til årets sesong som står for tur.
For min del skal jeg forsøke å få oversikt over seks museums anlegg og en drøss med medarbeidere, men jeg trøster meg med at alle er rågode på å ferdigstille det de skal. Det er likevel kaotisk i hodet mitt rett og slett! Det blir ikke bedre når jeg bobler over med idéer som kommer på toppen av allerede fastlagte planer.
Anyways! Jeg har fått en original Bunny i posten i dag, med et koselig brev i tillegg. Heldige meg!
Den var bare skjønn! Tusen takk til tusenkunstneren Bunny. Den vil bli hengt opp ganske snart! Vi skulle definitivt hatt et Bunny-galleri som viste alle samlet! Det hadde vært stilig.
Jeg har også et ganske skjult kreativt gen, og ser ofte for meg ting jeg vil lage. Så kjøper jeg det jeg trenger, men må bare innse at utførelsen sjelden står i stil med forventningene. Sånn er det når troen på egen evner er lang fra realiteten. Jeg har friskt i minne mitt siste maleri, det ble ikke offentliggjort for det var bare søl, også husker jeg drakten til Vesla som skulle symbolisere kaoset vi utsetter jordkloden for. Den representerte i hvert fall kaos! Nå har jeg igjen bestemt meg for å ta frem den eminente kreativiteten. På nettet handlet jeg inn det jeg trenger til den neste solo draken til Vesla. Hun skal bli godt synlig om ikke annet, med masse gull og glitter. Denne gangen akter jeg å få mamma til å hjelpe meg, for jeg ser ikke for meg at det blir så bra hvis jeg skal gjøre det alene. Til det tar jeg altfor mange snarveier og får gjerne mange merkelige resultater.
Det aller beste ved det hele er at den ikke skal være ferdig før til jul, og jeg har kjøpt inn ekstra stoff og glitter, rett og slett for å være på den sikre siden. Jeg kjenner meg selv, og vet jeg ikke kan følge en oppskrift uten å begynne å improvisere. Da er det best å være skodd for noen feilskjær, for de kommer garantert!
Stakkars mamma! Hun skal bli bra frustrert over meg før jeg blir ferdig! Det beste ved det hele er at hun ikke vet om det engang, jeg har ikke spurt henne ennå, men hvordan kan hun si nei når hun vet hvor ille det blir uten hennes hjelp? Dette har VI ikke gjort før, så det klarer HUN helt sikkert!
For ei helg! Her snakker vi nesten komatøs avslapping på undertegnede. Ei stund måtte jeg rett og slett sjekke om jeg hadde puls, for det var så rolig. Det var heldigvis liv!
Vesla dro på konsert i går kveld, og da bruker jeg å være i alarmberedskap, men selv da hadde jeg knapt puls økning. Nå kan det ha en sammenheng med at jeg var trygg på at hun kom til å følge spillereglene til punkt og prikke, for i går skjønte hun at tillit bygges ved at man holder seg til avtaler som er gjort. Deilig når alt går på skinner.
Avslutningen av dagen derimot, det ga puls og gledesrus. Glimt slo Lillestrøm 0-5, og hadde noen perler av noen mål! Da var det en solid økning i pulsen! Må bare si at Glimt har et sinnsykt spennende lag nå. Jeg gleder meg masse til kampene fremover.
Hurra for oss! Vi er nominert som en av tre museer til årets museum med Jektefartsmuseet! Nå er det julaften, bursdag og 17.mai på én gang!
Jektefartsmuseet åpnet dørene sine for snart fem år siden, og ett og et halvt år var det mitt hovedfokus på jobb, og det eneste jeg pustet og levde i. Det var altoppslukende! Nå er jeg tilbake der igjen, men denne gangen bare for en kortere periode. Likevel er det ikke mindre stas med en slik nominasjon.
Årets Museum er en nasjonal museumspris som deles ut årlig i forbindelse med Det nasjonale museumsmøtet. Formålet med prisen er å anerkjenne godt museumsarbeid, samt inspirere andre museer til innovativ og nyskapende virksomhet av høy kvalitet.
Det er sinnsykt artig å være en del av dette, og jeg er så stolt av alle de dyktige kollegene mine, og ikke minst den fantastiske jobben de gjør! De er magiske, og får til så mye morsomt!
Så nå skal vi bare nyte nominasjonen og la hele Norge få øynene opp over hvor sinnsykt kule vi er!! 🇳🇴🇳🇴🇳🇴
Mental helse er utrolig viktig. Det blir et stadig større problem som konsekvens av at virkeligheten nå leves ut på digitale flater, og ikke i det virkelige liv. Vi glemmer å snakke med hverandre, og vi er mer opptatt av fasader og det feilfrie ytre. Livet er ikke feilfritt, og da krasjer ofte illusjon og virkelighet. Utrolig mye av jobben med å opplyse om mental helse foregår på digitale flater, og det er helt essensielt å være på de flatene mennesker ER på, men av og til lurer jeg på om det har tatt litt av i feil retning.
Vesla lurte meg inn på Tik Tok, og også denne plattformen er fylt til randen med følerier. Det er snørr, gørr og tårevåte ungdommer som griner over alt fra dype tragedier og traumer, til mer trivielle katastrofer som kjærlighetssorg og venne krangler. Det kan bli litt i meste laget for mamma’n i huset når det bugner av videoer av unge mennesker som har gått ut av tiden, eller babyer som aldri får startet på livet. Hjertet verker, og det svir i øynene, men jeg kan ikke se for mye av det uten å bli oppriktig trist selv. Jeg er voksen og kan stoppe meg selv når det er nok, men kan disse unge som er avhengig av SoMe det?
Også Vesla har noen snørr & gørr videoer. Det er vel ikke akkurat noe jeg liker spesielt godt, men da vi opprettet en felles profil, var det under forutsetning at jeg kan se hva hun legger ut, uten å begrense henne i nevneverdig grad. Det kan komme til å holde hardt i lengden. Jeg er nok litt sånn: “Det der er ikke noe å grine over, dette skal du oppleve mye av! Rist det av deg og gå videre!” Vesla blir av og til litt grinete når hun får servert en tirade, men jeg tror kanskje hun skjønner hva jeg mener, selv om hun ikke nødvendigvis er enig og synes nok jeg kan være litt hard.
I tenårene er utviklingen av følelser, intellektuell kapasitet, sosial funksjon og identitet spesielt viktig. Selv om ungdommene kan se ut som voksne, trenger de fortsatt grenser, støtte og veiledning, fordi senteret for impulskontroll i hjernen, ikke er ferdig utviklet før ut i 20 årene. Dette senteret er følsom for hormoner og adrenalin, og kan lett drive ungdom inn i overveldende følelsesutbrudd. Alt det disse unge voksne opplever, føles mye mer dramatisk enn det fortoner seg for en blasért mamma som vet det skal komme sterkere stormer senere. Klart jeg får vondt av disse unge som føler så sterkt, men jeg tror det er spesielt viktig at de voksne rundt, passer på at det ikke blir kos med misnøye! Det er faktisk utrolig mye omsog ved å si “Ta deg sammen! Nå er det nok!”
Livet er ikke alltid like enkelt for disse unge, men jeg synes det er viktig å terpe på at det å være trist og lei seg er normalt, og ikke betyr at man er deprimert. Livet skal selvsagt ikke bare føles vanskelig, men av og til er det nettopp det. Man må ikke sykeliggjøre det å være lei seg, selv om livet kan bli så overveldende at det fører til psykisk sykdom for noen.
Mental uhelse skal man selvsagt ikke kimse av, men å henfalle til grublerier og følerier uten å bli regulert og realitetsorientert, er like skummelt som å tie ihjel mentale utfordringer.
I dag var det D-dag for Vesla. Dagen hvor vi gikk i gang med et himla maraton-kjør for å finne ut at hun var klar for å konkurrere igjen. Hun har bare én uke igjen for å bli klar, men helse først. Hun må ha også ha en attest på at hun ikke har noen brudd, og er klar til konkurranse.
Første etappe var hos fastlegen. Når han hørte at hun ikke hadde fått en, men TO drillstaver over nesa, satte han i en hjertelig latter. Det skjønner jeg godt, jeg har gjort det selv hele uken. Dessverre kunne han ikke konkludere for han var i tvil om det var brudd eller ikke. Så da var det ingen annen utvei, vi måtte oppsøke annen ekspertise, og dro på øre-nese-hals for konsultasjon. Legen der sjekket henne grundig, og konkluderte med at hun hadde vært heldig, for han tvilte på at det var brudd. Hun kan delta på konkurranse. Men, hun får ikke får trene før mandag. Ikke grunnet nesa, men på grunn av hjernerystelse! Ingen av oss våget å si at hun har trent hele uka..
Det betyr at hun rekker konkurransen! Gjett om det var ei som strålte som ei sol.. Nja, bildet viser vel ikke akkurat det, men hun var veldig fornøyd, og som jeg sa til henne; Det kunne gått verre, mye verre! Jeg vil si at midt i elendigheta har hun gullhår i rattataen!
Må innrømme at jeg pustet lettet ut da jeg endelig kunne legge meg i går. Godt den dagen var over, for den var lettere kaotisk.
Jeg skulle ha et foredrag for noen gjester på jobb, og hadde forberedt meg godt. Alt var ferdig, men en siste titt på e-posten bestillingen ga meg et støkk! Alt måtte være på engelsk for i gruppa var det noen utenlandske gjester. Bare å begynne å oversette, og ikke minst omskrive litt. Mens jeg satt konsentrert banket det på døra. Jeg måtte komme, for noen hadde rygget på bilen min!
En bil er bare en bil, men verre var det at verdifull tid til forberedelser gikk tapt.
Nu vel, gjestene kom og foredraget gikk greit. Vi hadde lunsj, og jeg fikk fortalt om tanken bak vår populære restaurant, og fleipet med gjestene om at de nå var nord for polarsirkelen eller moralsirkelen som noen ville sagt. Det var en hyggelig passiar, om noe uformell og kanskje noe vovet.
Jeg måtte forlate gjestene for å hente Vesla som skulle ha pianotime og etterpå skulle på et opplegg gjennom skolen. Skal si det var intens pynting før hun var klar til å dra. Ingen spor etter hoven nese eller blåveiser der, sminken satt!
Mens hun var på festlighetene dro jeg til mor og far. Der skulle jeg fortelle om min dag, og far lurte på hvem gjestene fra utlandet var. Jeg sa de sikkert var fra ett eller annet museum, men åpnet e-posten for å sjekke. Trøst og bære! De var overhode ikke fra noe museum! Det var ett av departementene i deres regjering! Snakk om å drite seg ut, og likevel lande på beina til syvende og sist, for den siste kommentaren jeg fikk før jeg dro, var at to av deltakerne definitivt skulle komme tilbake til Bodø til sommeren. Tro om det var fordi jeg fremhevet at vi var nord for moralsirkelen eller fordi jeg hevdet vi har ett av verdens beste fotball lag? Ja, for kulturen i regionen, den ofret jeg lite eller ingen tid på.,
Nå gjenstår det bare å se om jeg fortsatt har betalt jobb, eller om jeg må begynne å blogge på heltid. Uansett har jeg nå spikret inn i hjernebarken at jeg skal lese HELE e-posten neste gang, for litt kjipt å bli tatt med buksa ned på knærne!
Nå blåser det ille i heimen. Vesla har innsett at neste konkurranse muligens ryker, og er ikke billig! Det syns hun naturlig nok er skikkelig kjipt. Problemet er at en 15 åring som blir skikkelig skuffet, ennå er så ung at de ikke klarer å være regulert følelsesmessig. Da er det ikke så god combo å ha en mamma som forklarer at hun skjønner skuffelsen, og forstår at det kjennes urettferdig, og at livet ER urettferdig. Jeg har forsøkt å sette det i perspektiv, og vise til at det finnes verre ting som kunne skjedd, men det var å be om trøbbel. Dermed er huset fylt til randen med hormoner og følelser, og følelsene hentes fra hele registeret. Da er det ikke rart mor gir opp og kjenner for å legge seg i en sofakrok i stabilt sideleie, og venter til det går over.
Det var så mye enklere da ungene var små. Da ble det som jeg hadde bestemt, fordi jeg hadde bestemt det! Jeg var den ubestridte eneren, og når mor sa det var nok, så var det nok! I tillegg trodde ungene jeg hadde svaret på alt, og total kontroll. Hadde jeg påstått at jeg kontrollerte kongen, hadde de helt sikkert akseptert det. Omsider ble de større, og begynte å stille spørsmålstegn ved mitt alfa & omega. De forlangte medbestemmelse! Det fikk de, for jeg ville jo skape deltakende, engasjerte verdensborgere. Sakte men sikkert begynte de å gjøre seg opp egne meninger om saker og ting, og jaggu tok de seg også friheten til å si meg imot. Jeg ble overgitt og er det fortsatt. Ungene ble selvstendige verdensborgere og står godt på egne bein, bare Vesla igjen.
Nei, alt var mye bedre før, og jeg savner å være hjemmets diktator, men nå er jeg avsatt, avskjediget og sparket!
Det var altså nummeret før jeg fikk bli med i Veslas “blåveis-piken forening”. Håpefulle var så forbannet på meg at det så ut som hun hadde mest lyst å lappe til meg der jeg satt i bilen og tåpflirte til henne. Alt på grunn av en liten lek som gikk ulite for langt. Vi lekte “Gul bil”.
For de uinnvidde er “Gul bil” så enkelt som at du skal slå til partneren i armen når du ser en gul bil, og si gul bil. Det kunne vært greit hvis det ikke var for at jeg ikke kan fordra leken mens jeg kjører, for jeg skvetter jo så inn i granskauen, men hovedproblemet er at Vesla reagerer lynkjapt og alltid dasker til meg først, derfor blir jeg ALLTID sur, og sier at hun får kutte ut, for jeg orker ikke den dritt-leken. Men i går snudde det på seg..
Da vi skulle kjøre til årsmøte kjørte vi forbi tre gule lastebiler, og jeg deljet løs på henne mens jeg gaulet “Gul bil! Gul bil! GUL BIL!” Hun satt helt i sine egne tanker og ble lettere oppgitt over sin triumferende mor. Til alt overmål hadde vi kjørt feil, og måtte snu. På turen tilbake gaulet jeg om mulig enda mer triumferende “Gul bil! Gul bil! GUL BIL!” Hun var litt mer oppmerksom, og jeg senset at hun ble små irritert, men sa ikke så mye. Vi kom til bestemmelsestedet som var like ved og gikk inn på møtet.
Da vi skulle dra derfra, husket jeg jo de tre gule bilene, men jeg måtte jo se de først for å kunne “ta” henne, så jeg måtte skape en distraksjon og sa “Du, jeg synes de blåveisene dine er blitt ekstra markante!” Vesla tok ned solskjermen for å sjekke i speilet, men mente det var som før, og lukket solskjermen. Jeg dro på det, og tenkte at vi snart kom til bilene. Hun måtte ikke se de først! “Jeg synes du gar fått en skikkelig knekk over nesa, er du sikker på at det ikke er blitt verre?” Nå var Vesla blitt bekymret, og ofret ikke gule biler en tanke. “Kan det være farlig?” Spurte hun noe mer engstelig.
Bare litt til så hadde jeg de gule bilene i øyesyn. Jeg dro på det og sa at det kunne det hvis den blå streken,,, Lengre kom jeg ikke før jeg så de tre gule herlighetene. “GUL BIL! GUL BIL! GUL BIL!!!” Jeg bortimot hamret løs på ungen mens jeg brølte, og hadde det ikke vært for at hun hadde sikkerhetsbeltet godt festet, hadde hun lettet fra setet der hun satt.
Men da hadde Vesla fått evig nok. “Nu gir du faen i det dær! Ka e det som e galt med næsa mi? E det farlig?” Jeg var passe høy på meg selv og sa leende at det ikke var noe galt med nesa, og at det bare hadde bare vært en avledingsmanøver.
“KA E DET SOM E FEIL MED DÆ EGENTLIG? DU KAN IKKE SI SÅNN UTEN AT DET E NÅKKA! DU SKREM JO VETTET AV MÆ!”
Plutselig føltes det som om hun var den voksne, og jeg var en irettesatt tenåring, men jeg klarte bare ikke la være å le. Hun var harmdirrende. Der satt jeg i bilen å lekte hennes lek, så endte jeg opp med å få skikkelig kjeft! Det føltes helt absurd, og jeg klukklo. “NU E DET SLUTT PÅ DET DER JÆVLA GUL BIL SKITEN, Æ ORK IKKE MER!” Hun formelig sydet av sinne. Jeg satt knisende å forsøkte å konsentrere meg om kjøringen i stillhet. Omsider begynte hun også å le, og mumlet noe om at jeg var et sykt, sykt menneske.
Dette kan slå begge veier. Enten er det slutt på den irritasjons-greia med gule biler, ellers har jeg skapt et monster.. Jeg frykter det siste.
I dag har blåveis-piken min hatt tentamen, og fortjente at mamma’n kjørte henne på sang undervisning på kulturskolen. Litt ekstra omsorg mens hun traver rundt med en nese som kan virke avskrekkende på enhver bokser, og ikke minst med en solid kommende blåveis!
Det er litt moro, for jeg synes hun ser verre ut enn andre som ser henne, men i dag må jeg skryte at hun er ei tøffa som står han av! Ikke mye syt fra henne, annet enn at hun er litt misfornøyd med at hver gang jeg ser henne begynner å knise. Ansiktet hennes ble så merkelig med den breie neseryggen og de blå ringene under øynene. Hun ser ut som en løve!
Anyways! Jeg samler mamma-poeng med å kjøre henne nå i ettermiddag, og de poengene trenger jeg etter all knisingen min. Hun synes jeg er så kjip at jeg ikke engang får legge ut bilde!
Nå tetter det seg på timeplanen vår. I dag er det sang, hjem å lufte bikkja, spise litt og så årsmøte/sosial kveld på drillen. Hva Vesla skal gjøre på trampolinepark i dag, er usikkert. Hopping er uaktuelt, for litt ro må hun ha, men hun påstår hun må møte opp og prøve. Resten av uka har hun lagt opp til 10-15 timer trening, pianoundervisning, deltakelse på Filmfest Salten og masse skole. Jeg gleder meg til vi har tid å puste litt ut, selv om det kan virke som det blir en stund til. Men vil hun satse, skal jeg følge opp. Det sier seg selv. Jeg har valgt å la henne delta på masse aktiviteter, så da skal jeg bidra til at hun føler mestring. Det er bare noen få år igjen, så kan det hende hun ikke vil mer, sånn sett er det et privilegium så lenge hun vil.
Jeg bare forbeholder meg retten til å klage en gang i blant, for selv om jeg har sagt ja til dette, er det dager jeg godt kunne tenke meg å gjøre andre ting. Det betyr ikke at jeg er i tidsklemma, bare at jeg har lyst å prioritere bort det jeg har forpliktet meg til, men det var et valg jeg gjorde da jeg valgte å få barn.
Det handler heller ikke om at jeg vil slutte å følge opp Vesla eller droppe alle fritidsaktivitetene hennes, bare at jeg av og til vil være egoist!
