Gul bil!

Det var altså nummeret før jeg fikk bli med i Veslas “blåveis-piken forening”. Håpefulle var så forbannet på meg at det så ut som hun hadde mest lyst å lappe til meg der jeg satt i bilen og tåpflirte til henne. Alt på grunn av en liten lek som gikk ulite for langt. Vi lekte “Gul bil”.

For de uinnvidde er “Gul bil” så enkelt som at du skal slå til partneren i armen når du ser en gul bil, og si gul bil. Det kunne vært greit hvis det ikke var for at jeg ikke kan fordra leken mens jeg kjører, for jeg skvetter jo så inn i granskauen, men hovedproblemet er at Vesla reagerer lynkjapt og alltid dasker til meg først, derfor blir jeg ALLTID sur, og sier at hun får kutte ut, for jeg orker ikke den dritt-leken. Men i går snudde det på seg..

Da vi skulle kjøre til årsmøte kjørte vi forbi tre gule lastebiler, og jeg deljet løs på henne mens jeg gaulet “Gul bil! Gul bil! GUL BIL!” Hun satt helt i sine egne tanker og ble lettere oppgitt over sin triumferende mor. Til alt overmål hadde vi kjørt feil, og måtte snu. På turen tilbake gaulet jeg om mulig enda mer triumferende “Gul bil! Gul bil! GUL BIL!” Hun var litt mer oppmerksom, og jeg senset at hun ble små irritert, men sa ikke så mye. Vi kom til bestemmelsestedet som var like ved og gikk inn på møtet.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Da vi skulle dra derfra, husket jeg jo de tre gule bilene, men jeg måtte jo se de først for å kunne “ta” henne, så jeg måtte skape en distraksjon og sa “Du, jeg synes de blåveisene dine er blitt ekstra markante!” Vesla tok ned solskjermen for å sjekke i speilet, men mente det var som før, og lukket solskjermen. Jeg dro på det, og tenkte at vi snart kom til bilene. Hun måtte ikke se de først! “Jeg synes du gar fått en skikkelig knekk over nesa, er du sikker på at det ikke er blitt verre?” Nå var Vesla blitt bekymret, og ofret ikke gule biler en tanke. “Kan det være farlig?” Spurte hun noe mer engstelig.

Bare litt til så hadde jeg de gule bilene i øyesyn. Jeg dro på det og sa at det kunne det hvis den blå streken,,, Lengre kom jeg ikke før jeg så de tre gule herlighetene. “GUL BIL! GUL BIL! GUL BIL!!!” Jeg bortimot hamret løs på ungen mens jeg brølte, og hadde det ikke vært for at hun hadde sikkerhetsbeltet godt festet, hadde hun lettet fra setet der hun satt.

Men da hadde Vesla fått evig nok. “Nu gir du faen i det dær! Ka e det som e galt med næsa mi? E det farlig?” Jeg var passe høy på meg selv og sa leende at det ikke var noe galt med nesa, og at det bare hadde bare vært en avledingsmanøver.

“KA E DET SOM E FEIL MED DÆ EGENTLIG? DU KAN IKKE SI SÅNN UTEN AT DET E NÅKKA! DU SKREM JO VETTET AV MÆ!”

Plutselig føltes det som om hun var den voksne, og jeg var en irettesatt tenåring, men jeg klarte bare ikke la være å le. Hun var harmdirrende. Der satt jeg i bilen å lekte hennes lek, så endte jeg opp med å få skikkelig kjeft! Det føltes helt absurd, og jeg klukklo. “NU E DET SLUTT PÅ DET DER JÆVLA GUL BIL SKITEN, Æ ORK IKKE MER!” Hun formelig sydet av sinne. Jeg satt knisende å forsøkte å konsentrere meg om kjøringen i stillhet. Omsider begynte hun også å le, og mumlet noe om at jeg var et sykt, sykt menneske.

Dette kan slå begge veier. Enten er det slutt på den irritasjons-greia med gule biler, ellers har jeg skapt et monster.. Jeg frykter det siste.