En ny hverdag

Nå er det over en uke siden pels-beibiene forlot oss for å dra til sine nye familier. Det var vemodig å se de små pelstrollene bli så lykkelige over å møte sine nye eiere, men godt å se at de var trygge på at dette ville bli bra. Hvorfor skulle de ikke det? De har jo ikke opplevd annet. Det var nesten så jeg ikke ville la de dra, men dro gjorde de.

Så ble det veldig stille hjemme.

De to snuskene har tatt opp mer tid enn jeg trodde, og de har laget mye lek og moro for oss. Vi merket godt at de var borte, for det ble så rolig. Jeg har fått bilder og filmer fra de nye familiene, og valpene storkoser seg i sine nye hjem. Den eneste som ikke storkoser seg er Daisy. Hun liker ikke den nye tilværelsen. Nå er hun helt alene på dagene og det er hun ikke fornøyd med.

Hun som aldri har vært en dag alene fordi hun alltid har vært med Monty, og nå er han i Trondheim med Snuppa. Daisy liker ikke hverdager med jobb og skole, men gjett om hun elsker ettermiddagene når vi er hjemme alle sammen? Hun er også blitt skyggen min, og fotfølger meg hvor jeg enn går i redsel for å bli forlatt hjemme. Hun står til og med utenfor døren og skraper når jeg går på do! Det minner meg om småbarns tiden.

Daisy er litt morsom også. Legger seg klint inntil meg i sofaen så jeg kan klø henne, og stopper jeg, ligger hun å småkjefter på meg til jeg klør henne igjen. Så selv om kun er blitt klengete, er hun fortsatt en liten Diva.

I morgen skal hun igjen være alene, men det blir ikke så mange timer. Hun skal på alenebesøk til håndarbeids-venninnen sin noen timer. Vi forsøker en mykere tilvenning. Heldige Daisy og meg som har sånne fine folk rundt oss.

Siste bilde av de små hårballene før de dro. Vi savner de masse, men er glad for at de kom til fine folk som vil være like glad i de som vi er.