Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Ei rolig helg med disse to er alt annet enn rolig. De er to bråkebøtter som har utrolig lyst på eventyr, men er litt skeptisk til de flyvende terroristene, som også kalles måker. Måkene jakter intenst på de to små søte, nå som de har unger overalt!
Hun lille søte er ikke redd for vann. Pels-broren er ikke like begeistret. Han synes det er helt greit å stå på trygg avstand å bivåne galskapen.
Men når Snuppa skulle med flyet ble prinsen helt fra seg. Det var litt rørende når han klatret opp på skuldrene mine for å få et siste glimt av henne. Ikke like hyggelig å tvinge han i selene igjen når vi skulle kjøre hjem.
Sommer’n går sin gang, men vi er ikke helt i feriemodus ennå. Vesla er fortsatt i treningsmodus. Drillstaven går tidvis veggimellom, og hun trener piruetter, plieer og ikke minst balanse.
Jeg er ikke lengre så bekymret for at hun skal skade seg om hun faller, mer bekymret for at hun trener i hvite jeans. En runde på plenen, så må mor klore buksene.
Sommeren går sin gang. Temperaturene står i stil med årstiden, og snart er det ferie. Bare en uke igjen, så reiser vi. Det skal nytes på alle måter!
«Hei, Heidi. Det her e fra jobb. Æ har et spørsmål til dæ. Passe det at æ tar det nu? Du skjønne æ hadd akkurat en kunde her som lurte på no oversettelsa. Kan du hjelp mæ med det mamma? Ehh.. æ mein sjef.. æ mein Heidi?»
Det er ikke enkelt for Vesla å vite hvem hun prater med av og til, og det å ikke kalle meg for mamma når det tidvis er det eneste ordet hun kan, er utfordrende. Da stokker det seg lett. Vesla er egentlig veldig fornøyd med å jobbe der hun gjør, selv om hun jobber i samme organisasjon som meg. Nå har ikke vi noen direkte relasjoner i jobb sammenheng, og hennes sjef er ikke meg. Jeg er bare daglig leder i selskapet hun jobber for. Hun er nok glad det ikke er meg som skal styre arbeidsdagen hennes, og det er absolutt jeg også.
Vesla liker både oppgavene hun har, og kollegene, derfor er det ingen problemer å vekke henne og si at det er på tide å gjøre seg klar.
Hadde det bare vært like enkelt når det er hverdag, skole og det å hjelpe til hjemme, men det er det altså ikke. Ikke i nærheten.
Det å ha barnet sitt ansatt i samme selskap som seg selv, kan være en utfordring dersom strukturene mellom dere er for tette. For når er du mamma, og når er du kollega og overordnet? På samme måte for henne, når er hun kranglete datter og når er hun lyttende arbeidstaker?
FØR hun begynte å jobbe etablerte vi noen regler for hvordan vi måtte ha det. Vi diskuterte og ble enige om at det hun forteller etter jobb, forteller hun til mamma’n sin, og det hun sender på e-post eller eventuelt gjennom personalsystem er noen jeg får vite som hennes overordnede. Det fungerer fint hos oss. Selvsagt kan det komme situasjoner der våre private relasjoner kommer i konflikt med de vi har på jobb, men da må vi diskutere i fellesskap hvordan vi løser det privat, for gjennom jobb har vi rutiner og strukturer som skal ivareta oss begge i så måte.
Så får jeg bare fortsette å le når Vesla ringer og spør etter mamma mens hun er på arbeid, for det må være vanskelig for en edsvoren mammadalt å kalle meg for noe annet. Men å kalle meg sjef… Nei, det blir for sært uansett om det er henne eller noen andre som gjør det.
Nå er det et faktum. Vesla begynner å bli voksen. Dører må låses når jeg drar noen steder, og barskapet må i innbrudds sikkert skap. Det er tid for hjemme alene fest!
Da Vesla lurte på om hun kunne ha noen venner over på onsdag, sa jeg først det ikke passet. Snuppa skulle reise på ferie om kvelden, og jeg skulle jobbe. Etter mye om og men ble vi likevel enig om at de kunne kose seg ute i hagen. Selve dagen var det surt og kaldt ute, så jeg sa de kunne være inne når jeg kjørte Snuppa på flyplassen. Siden pakkingen var ferdig, dro vi litt tidligere. Vi ville dra innom mormor og beste før Snppa skulle på flyet. Akkurat da vi kjørte ut innkjørselen kom fire jenter gående, og jeg tenkte at nok kom til å få det hyggelig.
I underkant av en time seinere gikk alarmen. Jeg hadde ikke kommet meg til byen da Vesla ringte. «Mamma! Det e kaos her! Æ klar ikke å ha kontroll og vet ikke ka æ skal gjør? Det e folk overalt!» Jeg kjente uroen velle opp i meg, Hvordan skulle jeg løse dette? Ene ungen måtte kjøres på flyplassen, og andre måtte ha hjelp hjemme. Og jeg var en halvtime unna. Typisk!
Vi har jo heldigvis superhelt-Storesøster like ved, og jeg tror det tok fem minutter fra jeg ringte henne til hun stod i stua og kom lillesøsteren til unnsetning. Det var det komplette kaoset!
«ALLE SKAL UT NU!!»
Inne og utenfor var det rundt 30 ungdommer som var mer eller mindre beruset. Noen prøvde å opponere mot henne, men da kvesset hun bare stemmen og ga klar beskjed. «TO MINUTT! SÅ RING Æ POLITIET!» Hun fikk ut alle sammen, inkludert venninne. De fikk klar beskjed om å komme seg hjem. Festen var over.
Da jeg kom hjem fikk jeg hakeslipp. Fytti katta som det så ut! Det var søl av brus og alkohol på hele gulvet. Kjøleskapet var raidet, og den/de som hadde laget mat, hadde ikke ryddet opp etter seg. Klesvasken var revet ned, og klesstativet ødelagt. Det lå en tom vinflaske på plenen, og noen hadde kastet kjøkkenredskaper ut i gresset. Det var vått toalettpapir på hele badet, og noen hadde stappet q-tips i vasken. Jeg ble rett og slett klin hakke forbannet. Det så ikke ut! Vesla fikk en overhøvling for å ha slippet inn så mange, og tillatt at de drakk alkohol her, men hun fikk skryt fordi hun ikke hadde drukket og fordi hun ringte å ga beskjed om at hun mistet kontrollen. I motsetning til forrige fest, var barskapet mitt trygt bak lås og slå. Som jeg sa til henne, det bygger tillit selv om hun hadde invitert altfor mange.
Det er trist at 15 åringer forbinder fest med alkohol. De burde ennå kunne møtes for å henge, uten at de har behov for rusmidler i tillegg. Jeg har gjerne åpent hus for at de kan møtes her. Se film sammen, spille musikk og bare chille. Men jeg orker ikke komme hjem til en svinesti og fulle tenåringer som skriker og hoier. Jeg har full forståelse for at ting kan gå i stykker ved et uhell, men å kaste ut ting fra kjøkkenet og grise med mat.. Nei, der går grensen for min del. Som jeg sa til Vesla, hun bør skaffe seg venner som husker at de kommer fra møblerte hjem!
Når jeg har det travelt bør alt gå på skinner, men når jeg har det travelt går det ofte overhodet ikke på skinner, for da gjør jeg feil. Jeg hater å gjøre feil. Ikke fordi jeg går rundt med noen forestilling om at jeg skal være feilfri, men fordi jeg er lat. Late mennesker gidder ikke å gjøre feil, for det betyr at vi må gjøre jobben en gang til, og det er bortkastet tid som kunne vært brukt på helt andre ting.
Enkel deduksjon fra det over, er at jeg gjorde en blunder i dag. Jeg stoppet opp egentlig med en gang og tenkte at dette var merkelig, men i stede for å gå tilbake å sjekke hva som gjorde at jeg fikk betenkeligheter, gjorde jeg feilen ikke én gang til, men TI ganger til før jeg stoppet. Bare for å være sikker liksom. Sånn går det når jeg skal være ferievikar på oppgaver der behandlingsmåten har oppdatert seg, men ikke jeg. Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg retter opp i det. Null stress egentlig, jeg liker bare ikke å gjøre ting dobbelt. Det er fort gjort at noe går feil da.
I dag skal jeg sende Snuppa på ferie. Det blir litt trist, for nå er jeg så vant med å ha henne puslende rundt hjemme igjen. Tro hva som skjer den dagen hun flytter for godt, og ikke kommer hjem alle feriene lengre? Det blir sært. Jeg liker å ha mine håpefulle i nærheten. Da kan vi lettere gi hverandre en håndsrekning når vi trenger det. Men nå skal hun altså ut i verden. Hun og kjæresten med familie. Det blir godt for henne. Studentungen har forresten gjort det bra på studiene i år, og mamma’n er utrolig stolt. Det kan virke som hun er kommet på rett hylle i livet så langt. Da er ferien henne ekstra vel undt.
Nå er det bare 12 dager til vi også reiser. Vesla har laget dagsbudsjett for seg selv, for å finne ut hvor mye penger hun kan bruke, og sammen har vi laget budsjett på hvor mye vi må beregne å bruke på mat og drikke. Greit å ha en viss form for kontroll, og greit at hun skjønner at det er fint å kose seg, men alt med måte. Grunnen til at vi gjør det nå, er at jeg liker å bli enig med henne om rammene i fredstid, for da er det liksom ikke noe å bråke om når det braker løs med “jeg har lyst på..” For at det braker løs mens vi er på ferie, ja det er det ingen tvil om. Jeg kjenner Vesla..
Nå er Vesla blitt 15 år, og hun tar jobben sin på alvor. Da tenker jeg ikke på hennes monetære jobb, men den alders-pregede, som hun forøvrig akkurat har avansert i. Hun er nå skikkelig tenåring som er overalt når du trenger ørens fred, og ingensteds når du trenger en håndsrekning. Jeg har sagt til henne at all ungdom er mentalt ustabile til tider, mens hormonene herjer villmann i kroppen på dem. Vesla er intet unntak. Hun som er modig og klok den ene dagen, for å bli uselvstendig og fjasete den neste. Hun vil være voksen, men oppfører seg ikke helt som en voksen. Hun vil ikke være barn, men oppfører seg av og til som et barn. Hun vil lyttes til, men vil ikke lytte selv. Volumknappen hennes behøver tilsyn, for hun roper mer enn hun prater. Ofte uttaler hun utsagn som:
“Nei!”
“Gidd ikke!”
“Bryr mæ ikke!”
“seinere!”
“Slutt nu å mas!”
“Æ fær, førr det hær ork æ ikke mer!”
“Det e mine pænga! Det bestæm æ sjøl!”
I hele tatt er hun en sunn og frisk tenåring med meningers mot. Du piller ikke henne på nesa uten å forvente at hun freser tilbake til deg. Men at hun er en fys tenåring av og til, kan jeg signere på. Så går det en liten stund etter at mor har truet med lensmann og prest, med påfølgende gapestokk og måltid bestående av vann og brød, så virker hun nesten tilregnelig igjen. Da er hun et så herlig og fornuftig menneske med masse empati og gode egenskaper. Det lover godt for fremtiden, men vi har nok ennå noen runder til foran oss.
Største endringen er likevel at hun er begynt å arrestere meg på svikende logikk i min argumentasjon ovenfor henne. Da blir jeg jentesur og parerer ganske enkelt med: « Det e nu æ som e voksen, så det blir som æ har bestemt uansett!»
I dag fikk jeg tid til litt kvalitetstid med Lille Gull etter jobb. Han er en aktiv og vitebegjærlig gutt, som er med på alt det sprøe Mimmi finner på. Vi må alltid ut på eventyr. I dag utforsket vi litt blomster, og jeg plukket en Forglemmegei til han, og sa at den blomsten kom til å gjøre at han aldri ville glemme meg. Han fant ut at blomsten skulle være vennen hans, og hete Søt. I varmen ble livet tøft for Søt, og uten vann ble den slapp og livløs, og da ikke engang et kyss vekket den til livet, erklærte vi den for død. Død betyr begravelse!
Vi laget en grav, og la blomsten ned i. Ironisk nok måtte gravstedet pyntes med flere blomster. Etter en seremoni med salme og full pakke, fant Lille Gull ut at Søt måtte ha en gravstein. Mammaen kom på idéen å bruke en plankebit og skrive på med tusj. Som sagt så gjort. Den fremmelige femåringen er ganske dyktig på bokstaver, og lurte på hva han skulle skrive. Den pragmatiske mimmien foreslo DØD, og stavet det for han.
Det ble så høytidelig og flott. Rettskrivningen kunne han vel fått litt hjelp med da, for da jeg skulle se, stod det ikke DØD, men brb (forkortelse for be right back!)
Mimmien holdt på å le seg skakk, men onkelen påstod at gutten hadde helt rett. Han hadde bare omskrevet jordpåkastelsen «av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du atter oppstå» til be right back!
Da var det striskjorta og havregrøt igjen, og dagen min startet i god tid før fuglene begynte å fise. Jeg vil ikke påstå jeg våknet duggfrisk og vakker, men jeg var i det minste uthvilt.
I går så jeg programmet bak fasaden på TV2, som handlet om kreftprøver som ikke screenes, og som for de mellom 25 og 30, hadde en 50% usikkerhetsmargin. Det er mye. Jeg visste faktisk ikke at den var så høy før i går. I programmet fikk vi følge Maren en periode gjennom hennes sykdomsforløp. Maren Walvik Johnsen ble ansiktet utad til alle de kvinnene som har fått feilaktig svar på kreftprøvene, og som derfor ikke fikk startet kampen mot kreft tidlig nok. Fredag 16. juni døde hun, 29 år gammel.
Fra 1/7-23 skal alle kvinner få HPV-test når de undersøker seg. Det er en seier! Jeg vet hvor utrolig viktig det er.
Jeg var bare 22 da det startet. Prøvene var «uryddige» fordi jeg akkurat hadde født, og det er ikke uvanlig. Så var de bra noen år før prøvene ikke var fin lengre. Jeg var 35 år, og jeg var sikker på at jeg levde på lånt tid. Gangen var vel noe slik som uryddige prøver, 6 måneders venting, nye prøver, utvidende prøver, koniserining og fjerning av livmortappen med reint snitt. Kontroll på kontroll, før jeg fikk beskjed om at alt var bra igjen. Det var ikke min tur denne gang.
Det var dager der jeg var kjempe redd for å aldri få se Vesla vokse opp. Hun var bare baby. Redd for å måtte forlate alle mine. Redd for belastningen på familien. Redd for å bli syk. Det var en kjip periode, og jeg er glad det ligger tilbake i tid, men jeg er fortsatt tilbake til jevnlige kontroller.
Da alt var over, bestemte jeg meg for å ikke være redd for det jeg ikke kan gjøre noe med, men nyte hver dag jeg får. Det er ikke noe kult å sjekke seg, men det kan redde liv! Per Fugelli sa det så rett: «En dag skal vi alle dø, men alle andre skal vi leve!»
Jeg har takket ja til vaksine på vegne av Snuppa og Vesla. Storesøster fikk aldri det tilbudet. Det kom da hun var blitt for gammel. Det er ikke mye jeg kan gjøre for jentene for å sikre de god helse, men jeg kan være århundrets gnagsår, og messe om at de må sjekke seg. Fortelle dem hvor viktig det er. Jeg gir meg ikke om de føyser meg bort. Tar det frem gang på gang. Heller en gang for mye enn en gang for lite! Det gjelder deg også. Det kan tross alt redde liv..
Nå som det virker som jeg har dumpa Hang Over for godt, er det ingen grunn til at ikke jeg skal kunne nyte et glass vin i sommervarmen. Ja, bortsett fra én ting. Jeg klarer ikke å regulere blodsukkeret dagen derpå. Jeg blir skyhøy, og vil bare sove hele dagen. Det er et skikkelig ork å stå opp og trø til med litt solid fysisk fostring, som er det eneste som virker å ha god effekt.
Jeg er fortsatt så fersk på denne diabetes-greia, men har fått såpass kontroll at jeg stort sett ligger å vaker på grenseverdier for diagnose. Da er det no dritt at jeg blir så høy hvis jeg drikker alkohol. Særlig siden de fleste blir lav av det. Men ikke meg!
Det kjennes ut som karma prøver å si: «Skjønner du ikke tegninga Heidi? Du skal gi pokker i å drikke alkohol!» Jeg har svart karma med at det skal den drite i, og da får ting bli som det blir liksom. Jeg betaler heller den prisen!
I går havnet jentene på byen. Bodø ligger for tiden badende i sol, så det fant vi ut at vi skulle utnytte, derfor dro vi for å finne en utendørs restaurant hvor vi kunne kose oss med litt vin.
Vi havnet nede ved kaikanten, og bare satt og nøt sola og selskapet. Det var et yrende folkeliv ute. Mange som var ute i samme ærend som oss, grupper som akkurat hadde avsluttet vorspielet og gikk støyende og leende forbi, og mange som bare var ute å gikk en kveldstur. Helt magisk altså!
Vi satt ute til det ble kjølig, og intensjonen var at vi skulle dra hjem, men vi ville se litt hva byen ellers hadde å by på. Etter å ha vært innom på fem steder skulle vi på plassen jeg trives best på. Det var lang kø, men vi stod tålmodig og ventet på vår tur. Da det ble vår tur, spurte vakten om vi hadde leg. Herlighet! Unge gutten visste akkurat hva han skulle si til oss halvgamle tuppene som var ute på byen. Han ble absolutt kveldens store helt, selv om vi skjønte at han bare smigret. Når han i tillegg geleidet oss forbi cover-kassen og sa vi skulle rett inn, ja da var lykken fullkommen. Vi var så høy på oss selv som går an. Endelig en godt oppdratt mann som har lært å sette age before beauty.
Trøtte og lykkelige kom vi oss trygt hjem ut på natta, og i dag er det sofa-slite-dag ennå en stund. Alt i alt en herlig kveld i de bestes selskap. Rett og slett en mental energi-boost!
Jeg kan mye om det å være mamma. Det skulle bare mangle. Jeg har tross alt fem egne, en bonus og flere hittebarn. Man får litt erfaring da. Jeg har fleipet med at når Vesla er voksen, er jeg ferdig utdannet barnepsykolog. Utdanningen er ensidig ut fra erfaring. Jeg vil altså påstå at jeg vet mye om det å være foreldre og ikke minst om det å oppdra barn.
Likevel betyr ikke det at jeg på langt nær kan alt! Jeg kan mye om de tingene vi har opplevd, og det vi har vært igjennom. Men fortsatt er det mye jeg ikke vet noe om. Sånn er det når man lærer gjennom å erfare selv. Man vet om det man har erfart, har kjennskap til det man har diskutert med andre, men man vet fortsatt ikke alt. Hva med alle de tingene du ikke har erfart? Hvor mye vet du om det?
En annen ting er at vi alle erfarer på forskjellige måter. Det jeg erfarer er ikke nødvendigvis det samme som andre i akkurat samme hendelse som meg erfarer. Det er fordi vi alle har forskjellige preferanser fra tidligere hendelser i livet, og det preger oss eller former oss om du vil. Det kan være avgjørende hvorfor vi oppfatter en hendelse forskjellig fra andre som erfarer det samme.
Vi har også forskjellig oppfattelse ut fra hvilken rolle vi har. Man kan være hovedrolle, pådriver, tilskuer etc. Ut fra det kan det medføre at vi leser situasjonen ulikt.
Gitt at jeg ser et barn kaste stein etter en hund, der eieren blir fly forbannet og kjefter opp barnet. Eieren av hunden, barnet og meg som tilfeldig tilskuer, har alle forskjellige roller, og når vi beskriver hva som hendte etterpå vil våre forklaringer være farget av nettopp det.
Det betyr at en sak har like mange sider som det er mennesker involvert, og vi kan ikke kjenne de alle sammen. Derfor må vi lytte og spesielt til de som ikke sier noe. De som ikke roper høyest. De må også bli hørt.
Selv om de ikke sier det, må vi lytte til det som ikke blir sagt.
Jeg har lest og leser fortsatt situasjonene rundt mine barn ut fra de preferansene jeg har tilegnet meg, men fortsatt må jeg være åpen for å lytte og lære. Jeg kunne aldri putte ungene inn i en og samme form, og oppdra de likt. De var forskjellige alle sammen, og trengte individuelle former. Det har gitt meg mengder med erfaring. Men en av disse erfaringene er erkjennelsen om at jeg aldri kommer til å bli barnepsykolog ut av erfaring alene. For når mine barn som jeg kjenner godt, er så totalt forskjellige, betyr det at også andre barn er like forskjellige. Jeg vil altså bare bli professor i mitt eget liv, ikke andres. Altså kan jeg bare være bastant basert på mine opplevelser, for det er min virkelighet, men ikke hevde at de som ser ting med andre briller enn meg, har feil perspektiv. For som kjent, det er mange veier til Rom, og vi kan ha felles mål, men ulike veier å komme dit på.
