Professor i eget liv

Jeg kan mye om det å være mamma. Det skulle bare mangle. Jeg har tross alt fem egne, en bonus og flere hittebarn. Man får litt erfaring da. Jeg har fleipet med at når Vesla er voksen, er jeg ferdig utdannet barnepsykolog. Utdanningen er ensidig ut fra erfaring. Jeg vil altså påstå at jeg vet mye om det å være foreldre og ikke minst om det å oppdra barn.

Likevel betyr ikke det at jeg på langt nær kan alt! Jeg kan mye om de tingene vi har opplevd, og det vi har vært igjennom. Men fortsatt er det mye jeg ikke vet noe om. Sånn er det når man lærer gjennom å erfare selv. Man vet om det man har erfart, har kjennskap til det man har diskutert med andre, men man vet fortsatt ikke alt. Hva med alle de tingene du ikke har erfart? Hvor mye vet du om det?

En annen ting er at vi alle erfarer på forskjellige måter. Det jeg erfarer er ikke nødvendigvis det samme som andre i akkurat samme hendelse som meg erfarer. Det er fordi vi alle har forskjellige preferanser fra tidligere hendelser i livet, og det preger oss eller former oss om du vil. Det kan være avgjørende hvorfor vi oppfatter en hendelse forskjellig fra andre som erfarer det samme.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Vi har også forskjellig oppfattelse ut fra hvilken rolle vi har. Man kan være hovedrolle, pådriver, tilskuer etc.  Ut fra det kan det medføre at vi leser situasjonen ulikt.
Gitt at jeg ser et barn kaste stein etter en hund, der eieren blir fly forbannet og kjefter opp barnet. Eieren av hunden, barnet og meg som tilfeldig tilskuer, har alle forskjellige roller, og når vi beskriver hva som hendte etterpå vil våre forklaringer være farget av nettopp det.

Det betyr at en sak har like mange sider som det er mennesker involvert, og vi kan ikke kjenne de alle sammen. Derfor må vi lytte og spesielt til de som ikke sier noe. De som ikke roper høyest. De må også bli hørt.
Selv om de ikke sier det, må vi lytte til det som ikke blir sagt.

Jeg har lest og leser fortsatt situasjonene rundt mine barn ut fra de preferansene jeg har tilegnet meg, men fortsatt må jeg være åpen for å lytte og lære. Jeg kunne aldri putte ungene inn i en og samme form, og oppdra de likt. De var forskjellige alle sammen, og trengte individuelle former. Det har gitt meg mengder med erfaring. Men en av disse erfaringene er erkjennelsen om at jeg aldri kommer til å bli barnepsykolog ut av erfaring alene. For når mine barn som jeg kjenner godt, er så totalt forskjellige, betyr det at også andre barn er like forskjellige. Jeg vil altså bare bli professor i mitt eget liv, ikke andres. Altså kan jeg bare være bastant basert på mine opplevelser, for det er min virkelighet, men ikke hevde at de som ser ting med andre briller enn meg, har feil perspektiv. For som kjent, det er mange veier til Rom, og vi kan ha felles mål, men ulike veier å komme dit på.