Ikke syt, du kan ta selvstendige valg

I løpet av mine syv første år som mamma fikk jeg fire barn. Vesla kom ni år etter, og da var ting enklere. Som den evige optimisten jeg er, mente jeg at fire barn små på samme tid var overkommelig. Mange kvinner har hatt tøffere kår, så ingen grunn til panikk. I løpet av disse årene tok jeg høyere utdanning og fikk meg en god, men krevende jobb. Det var forøvrig nødvendig, for fire små barn er kostbart. Bare så det er sagt, ville jeg aldri valgt annerledes.

Likevel er det ingen tvil om at jeg hadde dårlig samvittighet for barna når jeg prioriterte jobben, og dårlig samvittighet for jobben når jeg prioriterte barna. Det var lite jeg kunne gjøre med det, for jeg måtte ha inntekt og barna hadde jeg valgt å få. Det var bare å stå i en vanvittig spagat noen år. Det var dager der jeg var så utkjørt at jeg satt å grein over klesvasken etter at ungene var i seng, og det var dager der jeg bare ville dra dyna over hode og glemme livet mitt fullstendig. Det var uten tvil noen heftige år, men vi kom gjennom det. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få med meg alt ungene var med på av treninger, fotball- og håndballkamper, skoleforestillinger og ikke minst alle foreldremøtene. Å gå ned i stilling eller bytte jobb hadde jeg ikke råd til, så da måtte jeg bare klare meg med mindre søvn og ta natta til hjelp for å bli ferdig med alt jeg skulle.

Men de fleste dagene var det verdt det. Slitsomt ja, men verdt det. Etterhvert ble de håpefulle større og mer selvstendig, og omsider følte jeg at jeg fikk hodet over vannet, og kunne puste igjen. Når jeg ser tilbake på den tiden, fikk jeg på en måte det beste av to verdener. Jeg fikk utvikle meg innen karriere og videreutdanning, og jeg fikk ta del i barnas oppvekst. Selvsagt gikk jeg glipp av opplevelser med barna av og til, men for det meste fikk jeg det til. Jeg er vanvittig stolt av de ungene, og jeg tror de er en anelse stolt av meg også selv om det ikke alltid var like bra når mamma var på reise eller satt fordypt i fagbøker. Jeg ofret egentid for å få det til, men det var verdt det for meg. Noen ganger var jeg nedstemt fordi jeg måtte forsake andre ting, men det var likevel mitt valg.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Jeg leste en artikkel om en mamma som syntes det er vanskelig å balansere karriere og småbarns tiden. Hun valgte å bytte jobb for å få mer kvalitetstid med barna. Ja, det er et valg man av og til må ta for sin egen del. Vi kan ikke få alt vi vil uten å ofre noe. Det gjelder ikke bare kvinner, men like mye menn som bruker mye tid på jobben sin, og går glipp av noen magiske øyeblikk med barna sine. Det er likevel kvinnene som går ut i media og forteller hvor vanskelig det er å balansere livet. Hvorfor?

Vi forteller om tidsklemma, flink pike syndromet, et samfunn som ikke legger til rette for oss yrkesmessig, urettferdighet fordi pappaen skal ha sin tilmålte tid med permisjon, at vi ikke får bestemme det selv, vi får for liten tid med barna før de må i barnehage, vi vil være med på alt og at vi vil være über mench.

I en tid der vi kvinner står på bastionen og krever mer selvbestemmelse på alle plan, forundrer det meg at vi ikke er i stand til å bestemme at vi ikke vil være med på en karusell der andre dikterer farten. Det er fortsatt fritt frem å ta utradisjonelle valg for at livet vårt skal leves optimalt. Det er ikke slik at vi på død og liv må gjennomføre lekestunder for barna, eller gå tilbake til jobb før man er klar for det, men man må ta et valg! Hva er viktigst for deg og din familie? Samtidig er det ikke synd på oss om ikke alt blir lagt til rette for oss, og vi må ofre noe for å oppnå det vi vil. Det er nesten så man kan lure på om vi har så mange valg, og ikke klarer å velge det som er viktigst for sitt eget liv.

Det nytter ikke å klage over samfunnet. Vi ER samfunnet. MEN: Vi kan ikke forvente å ha like god økonomi når vi velger bort inntektsgivendearbeid fordi tiden ikke strekker til. I det sier jeg ikke at det ikke er verdiskaping å ta vare på egne barn, men dersom det skal følge midler fra det offentlige for å være mer hjemme, må vi ta en samtale om hvem som skal betale for det. Jeg er for fleksibilitet i livet, og tenker alt til sin tid, men man kan ikke få alt. Da nytter det ikke å gå ut i media for å klage over hvor vanskelig det er å få til alt man ønsker på en gang. Man må velge hva man synes er viktigst. Det kalles for prioritering, og da er det noe som må velges bort.