Så er innspurten i gang, og nå nærmer det seg faretruende vår og tid for konfirmasjonen til Vesla, som ikke er så mye Vesla lengre. Hun begynner å nærme seg voksen. Hvor rart er ikke det med tanke på hvor ung jeg er liksom?
I går kveld var det foreldremøte for årets konfirmanter. Vi skulle male lysholdere for vår konfirmant, og få noe info. Maling?? Hvor i pokker er pappa’n til avkommet når jeg trenger han? Jeg eier jo ikke noen kunstneriske evner, og er ikke noen kreativ sjel på dette området. Hvor mye kan det forlanges av en mamma liksom?
Ja, det ble som det ble, og jeg regner med Vesla kommer til å grøsse innvendig når hun ser mikk makke mamma’n klarte å få til, men jeg har aldri påstått å kunne noe som helst når det kommer til tegning eller maling. Jeg tenkte ta frem telefonen for å finne noe å male etter, men det tok jeg ikke sjansen på. De andre mammaen hadde sikkert himlet med øynene og ledd seg skakk! Ikke at jeg hadde brydd meg egentlig, men hva er vitsen liksom? Det hadde jo aldri blitt som på bildet likevel. Nei, Vesla får være glad for det hun får!
Av og til kommer vi til kort som foreldre, men det er læring i det også. Det er godt for de håpefulle å se at vi også feiler, om man skal si det sånn, men at vi likevel står støtt i skoene våre og er lykkelige. Livet kommer jo med en snubletråd her og der, og da er det fint å ha sett at rollemodellene bare reiser seg, børster bort støvet, og går på med krum hals. Men at mamma’n kom til kort i går, ja det er det ingen tvil om. Shit happends!
Hm, synes ikke det var så snilt å kreve at dere foreldre skulle være så kreative… Men på den annen side, er det – som du påpeker – sunt for ungdom å se at ikke alle voksne er like perfekte flinkiser 😉
Når det er slike ting, kommer jeg til kort.. Så galt at jeg ikke vil legge it bilde engang. 😂