Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Alt tyder på at dagen skal bli nydelig. Det er meldt tosifret antall varme her i dag. Klokken er nå 05.00, og jeg er lys våken. Som alltid etter en ferie, er jeg redd for å forsove meg, så jeg våknet før fuglene rakk å fise!
Påska er over for denne gang. I dag er det tilbake til jobb, og hverdagens mas og kjas. Vesla har heldigvis en ekstra fridag, fordi det er planleggingsdag på skolen. Da blir det en rolig morgen for min del. Jeg får stå opp i fred og ro. Skal bare henge opp, og legge sammen litt klær, gå en tur med hundene og tømme oppvaskmaskinen. Heldigvis kommer Snuppa hjem fra påskeferie i dag, så da er vi fulltallig i huset igjen. Rart med det, men selv om hun er voksen så savner jeg henne når hun har vært borte en stund.
Det har vært en litt spesiell påske for Vesla og min sin del, Først ble hun ganske syk, faktisk så mye at jeg var litt ubekvem med det, men etter hvert kom vi oss på hytta. Der hadde vi det hyggelig med stor-familien, men hanhunden var ikke bekvem med situasjonen, så jeg ble igjen på hytta når de andre dro på tur. Så de to siste ukene har jeg hatt mye tid til overs, og den har jeg brukt til å blogge. Det har vært om snart det ene og snart det andre, og flere innlegg hver dag. Resultatet er at jeg har holdt meg på topp 20 lista en stund, og har vært stas. Jeg føler liksom at jeg har hatt tid til å bli bedre kjent med flere andre bloggere, og fått lest mer av deres innlegg. Det har vært veldig interessant og ikke minst lærerikt.
Jeg regner med å bli fanget av hverdagen igjen, og ikke minst frivillig slukt av jobben og mammarollen. Det blir neppe like god tid til å blogge som i ferien, men jeg har fått litt blod på tann så jeg vil nok forsøke å holde litt volum på innleggene fremover også.
Jeg håper alle får en nydelig dag, og bruker den som den mest fantastiske gaven du har fått!
Jeg og pels-prinsessa var ute å gikk en lang tur i dag. Endelig ser det ut til at øyet hennes er bra igjen. Mens vi var ute og gikk, fikk jeg god tid til å gå å fundere litt over livet.
Tidlig i dag leste jeg nemlig et veldig sterkt innlegg av Bunny, hvor han forteller om en episode med mobbing av en medelev. Denne historien har jeg gått å tenkt på i hele dag, og den har gitt meg en emmen smak i munnen. Jeg har selv vært vitne til noe av det samme, selv om det kanskje ikke fortonet seg like alvorlig. Det er et av de skikkelig vonde øyeblikkene i mitt liv.
Jeg hadde en venninne i klassen de første årene på skolen. Da jeg kom tilflyttende tok hun i mot meg med åpne armer. Hun var ei snill og grei jente, men når alt kom til alt, var vi nok veldig ulike. Jeg ville spille håndball og fotball, og utforske hele verden. Hun var jordnær og hel ved, og søkte litt andre hobbyer enn meg. Vi skled fra hverandre og var mindre og mindre sammen, selv om vi fortsatt var venner. Siden vi var i samme klasse, hørte jeg at andre av mine venninner var ufine med henne. Jeg bestemte meg for å aldri svikte henne med å bruke noe som helt mot henne. Jeg skulle ikke snakke bak ryggen hennes, eller slenge dritt til henne. I mitt hode var jeg en moralsk og ansvarlig venn.
På en reunion med klassen noen år seinere satt jeg og henne sammen og skravlet om løst og fast. Hun var skravlete og beleven, og like morsom som hun var da vi hang sammen, selv om vi fortsatt var veldig forskjellige. Det var det noen som fra klassen som hadde et behov for å be denne flotte, stolte damen om unnskyldning for å ha mobbet henne i skoledagene. Hun viftet det bort, og sa det var glemt, og de gikk videre. Jeg sa til henne at jeg var veldig glad for at hun hadde hevet seg over alt hun hadde opplevd, og at jeg hadde hatt vondt av henne da vi vokste opp.
Svaret hennes satte meg ettertrykkelig på plass. «Ja, du har aldri gjort mæ nåkka direkte, men du va kanskje den som såra mæ mest. Ett ord fra dæ va alt som sannsynligvis skulle til, og de ville ha stoppa. Men du sa aldri noen ting!»Aldri har jeg følt meg så jævlig liten som menneske som jeg gjorde da. Nei, jeg mobbet kanskje ikke, men jeg gjorde heller ikke noe for å stoppe det. Jeg var ikke et spøtt bedre enn noen andre, kanskje til og med verre, for jeg snudde ryggen til og lot som jeg ikke så noe. Jeg var feig.
Vi som blogger, velger å dele livet vårt offentlig på godt og vondt. Det betyr at vi med viten og vilje, har valgt blottlegge sårbare deler av livet vårt. Innleggene er åpne for tilbakemeldinger på godt og vondt. Vi må ta de koselige tilbakemeldingene eller en litt knusende kritikk med på kjøpet. Alle mennesker har forskjellige verdier og preferanser. Det jeg synes er viktig, kan være en bagatell for andre, og omvendt. Selv om vi er uenige, betyr ikke det at noen av oss har mer rett enn andre. Det er det som kalles mangfold.
Hvis jeg lar meg engasjere av et innlegg, kan jeg svare tilbake med et nytt blogginnlegg der jeg lufter mitt syn. (Som nå) Det er ikke noe jeg gjør for å henge noen ut, men for å nyansere et bilde der jeg kanskje mener viktige momenter ikke kommer godt nok frem. Vi må ha takhøyde nok på en blogg, til å finne oss i at ikke alle liker innleggene våre, så lenge vi blir behandlet med respekt.
Om vi føler oss støtt og urettferdig behandlet er det selvsagt rett å si i fra, men å sette en merkelapp på den man er uenig med, synes jeg man skal være forsiktig med. Da kan pendelen snu, og man begår kanskje selv den urett man beskylder andre for.
Med dette ønsker jeg alle sammen en fantastisk fotball kveld, og måtte den bli Glimt-gul! 💛💛💛
Da pandemien slo til, og sosial distanse var et faktum fabulerte jeg litt rundt hva som kom til å skje dersom situasjonen ble vedvarende. Jeg sa at enten kom trenden med skilsmisse til å øke, eller kom det til å bli en solid baby-boom.
Jeg trodde at når ektefellene og samboerne ble tvunget til å være mer sammen, ville det føre til mer gnisninger, krangel og spetakkel. Helt klart at det ble fare for økning i antall skilsmisser og samlivsbrudd. Men det er jo sånn at det ikke var så stor mulighet for å finne noen erstatning til sin bedre halvdel så lenge man måtte forholde seg til meter’n, så da var det vel bedre med litt kiss and make up! Ergo forventet jeg en baby-boom.
SSB kunne avsløre at det var 460 færre skilsmisser og over 1000 færre separasjoner i 2021. Det fører oss tilbake til meter’n. Kan man ikke få tak i noe nytt, er det bedre å slite med det man har, enn å være uten! Heller sex med noen med puls, enn å måtte få batteri på blå resept hos legen, tenker jeg.
Det har vist seg at fødselstallene statistisk sett går ned når det oppstår en krise i samfunnet, så det var ikke sikkert at mer sex resulterte i flere barnefødsler, kanskje mer sannsynlig med det motsatte. Men kanskje var det sånn at i iveren etter å hamstre dopapir, ble det glemt å sikre god nok beskyttelse til hyrdestundene som skulle komme? Kanskje medførte det til at det ble glemt å fylle på med prevensjon?
Forskning.no kan nemlig bekrefte at den første måneden i 2021, økte fødselstallene i Norge. Det ble født 215 flere barn, og disse ble unnfanget i april 2020. Altså bare noen uker etter at Norge stengte ned den 12. mars. Etter dette har det økt jevnt med flere barn her i landet. Hurra! Erna får det som hun ønsket
Altså! Mine logiske slutninger var ikke så ille likevel. En morsom fun fact er at det var høyest økning i barnefødsler i de nordligste fylkene, men jeg klarer ikke spekulere i hvorfor, uten å havne litt på kanten, så jeg skal la det ligge. Jeg bare konstaterer at det er helt åpenbart at vi single burde kunne kreve ekstra fradrag på skatten i år også, som følge av pandemien. Vi krever batteri-fradraget! Lykken var dog da meter’n omsider ble opphevet, for det gjorde at også vi fikk en mer lovende hverdag..
Når folk opptrer som idioter, tenker jeg at hvis man bare unngår å gi de oppmerksomhet for teit adferd, så gir de nok opp en gang.
Vesla traff en gang at annet barn som hun ikke helt gikk overens med for å si det mildt. Dette barnet var rett og slett en sikkelig douche, men Vesla responderte med sinne, frustrasjon og ble lei seg, og trigget på den måten det hele til å eskalere. Det sluttet den dagen hun forstod at responsen hennes, som hun var ansvarlig for, trigget h*n til å fortsette. Hun innfridde vedkommendes forventninger. De to kommer nok aldri til å bli bestiser, for Vesla driter totalt i vedkommende i dag.
Så er det denne høyreradikale provokatøren Rasmus Paludan. Rasmus Paludan er en dansk og svensk advokat, og politiker. Han er partileder for partiet Stram Kurs, som ble stiftet i 2017. De ønsker blant annet å forby islam i Danmark og utvise menneskegrupper med ikke-vestlig bakgrunn.
I disse dager aksjonerer han med å brenne koraner rundt om i Sverige. Opptøyene startet skjærtorsdag da dansken holdt en markering i Linköping, hvor han brant den første koranen. Store menneskemasser protesterte mot handlingene, og snart eskalerte det til å bli solide opptøyer. Politiet var tilstede for å sikre at alt gikk forholdsvis rolig for seg, men motdemonstrantene tok aggresjonen ut over dem fordi de beskyttet Paludan slik at han fikk gjennomføre krenkingen av muslimene. Paludan brant koran, motdemonstrantene kastet stein og angrep politiet. Politiet stod i spagat mellom å forhindre opptøyer, og samtidig verne om ytringsfriheten.
Så hva har det med Vesla å gjøre?
Paludan har en rett til å utøve sin ytringsfrihet. At handlingene hans er moralsk forkastelig og respektløse er en ting, men de er ikke ulovlig.
Han klarer ikke skape blest om sitt parti på den vanlige måten, og må derfor ty til slike ekstreme virkemiddel som å brenne Koranen for å få oppmerksomhet. Han vet det vil provosere og skape engasjement. Dog under forutsetning at muslimene tar til motmæle. Da blir det omtale i beste sendetid for Stram Kurs, og kanskje de klarer å kapre noen nye medlemmer også?
Det hele hadde floppet hvis den muslimske befolkningen hadde snudd ryggen til aksjonen og ikke ofret den en kalori. Hvor lenge hadde han da giddet å holde på? Hadde media i tillegg brukt sin ytringsfrihet på å fremstille ham som den forstokket tullingen han er, hadde han sannsynligvis mistet tilhengere i tillegg.
Jeg måtte få Vesla til å forstå at man selv bestemmer hvordan man skal reagere på dårlig adferd, og at det avgjør hva som skjer videre.
Motdemonstrantene er på lik linje med Vesla, ansvarlig for hvordan de velger å respondere på aksjonen. De gir Paludan vann på mølla til å fortsette så lenge som de stresser opp situasjonen med å kaste stein og angripe politiet. De beskylder Paludan for angrep på demokratiet, med politiets hjelp.
Vesla skjønte at hvis hun unnlot å respondere, gikk h*n shitkidden lei og forsvant. Det holdt sikkert hardt, men hun greide det.
Motdemonstrantene har selv et valg hvordan de vil respondere på aksjonen, og er ansvarlig for sine handlinger. Det kan de aldri begrunne i Paludan eller politiet. Politiet er der for å beskytte alle, og har et mandat og et ansvar for å påse at alle forholder seg til gjeldende lover. De gjør jobben sin. Å angripe dem DET er et angrep på demokratiet.
Paludan får frontet sine politiske holdninger i beste sendetid på bakgrunn av det som skjer. Hans politiske meninger blir repetert i media om og om igjen på grunn av opptøyene Motdemonstrasjonene gjør med disse opptøyene at mange av Stram Kurs sine argumenter for partiet blir et selvoppfyllende profeti, selv om det er fremprovosert.
Å kaste stein mot politiet, og ødelegge politibiler og å skade mennesker, er handlinger motdemonstrantene må stå ansvarlig for rettslig. De kan aldri rettferdiggjøre sine handlinger uansett hvor mange koraner som brennes.
Jeg synes det er en tragisk og meningsløs handling å brenne Koranen, og konkluderer med at det utelukkende blir utført for å provosere, men å ty til vold og ødeleggelser blir ikke rettferdiggjort, to feile kan likevel aldri bli rett! Nå er det på tide at demonstrantene pakker lekene og går hjem før dette får verre konsekvenser,
Å stå opp om morgenen og se at sola er å hilser på, er lykke. Selv om kvikksølvet har krøpet ned mot null. Lykke er også når man trør i en sølepytt og man hører isen knaser under føttene før den gir etter. Da vet jeg det snart er vår. Den deilige lyden som gir løfter om de varme dagene som er på vei.
De første vårtegnene titter frem gjennom overflaten, selv om det ennå ligger litt snø her og der. Dette lille gule bustehode står og koser seg i solveggen. Lykken er de første hestehovene spretter opp. Sakte men sikkert må kong vinter vike for vår og sommer.
Jeg trenger ikke mer vinter nå. Nå vil jeg krype ut av vinterdvalen og kjenne at jeg fortsatt lever. Tilbringe mer av dagene ute og kjenne at min forfrosne kropp sakte men sikkert tiner opp. Glede seg over de små tegnene som sier at snart er den her. Selve våren.
Aldri før har jeg vasket og pakket ned hytta så fort som i dag. Vi måtte hjem! Jeg var svett, jeg var oppkavet, og hadde en og en halv times kjøretur foran meg. Morgenstell og tannpuss fikk vike, jeg tok meg så vidt tid til å skifte til reine klær. Garminklokka ga beskjed om at jeg måtte roe litt ned, men jeg hadde ikke tid! Vi måtte hjem!
Vi bestemte oss får å være på hytta resten av ferien, og heller jobbe litt med Monty litt korte sekvenser av gangen, for å se om han klarte å finne roen. Det var en god plan tenkte jeg. Etter frokosten kommenterte Storesøster at det var noe rart med det ene øyet til Daisy. Jeg kikket bort på den fine lille skatten. Øyet hennes var veldig hovent og hun blinket masse. Kunne hun kanskje ha fått en infeksjon? Heldigvis har Storesøster alltid med et lite apotek, så hun hentet litt saltvann. Vi fikk forsøke å dryppe litt i øyet på den firbeinte for å se om det ble bedre, for det var åpenbart at hun hadde mye ubehag. Det likte hun ikke.
Daisy hadde ikke noe synlig puss i øyet, så det kom nok til å gå bra, tenkte jeg. Likevel ville jeg ringe dyrlegen bare for å høre om det var noe spesielt jeg måtte passe på. Siden det er helligdag, var jeg litt usikker på hvor kjapt jeg kom til å få tak i noen som kunne berolige meg, men det gikk fint. «Har hun puss i øyet?» Jeg pustet litt lettet ut da dyrlegen spurte, for det hadde hun jo ikke. Da var det sikkert ikke noe. Jeg avkreftet det, og fikk beskjed om å sjekke øyet for smuss eller skader. Jeg så ingenting, så da begynte skuldrene å komme ned på normalt nivå, men det syntes ikke dyrlegen var et godt tegn. Ofte når hundene har vondt i et øye og det ikke er noe puss, skyldes det skader på hornhinnen og med slike skader over tid kan hunden bli blind. Dyrlegen ville se på henne for å utelukke nettopp det.
Blind? Stakkars lille skatten min! Jeg kjente jeg fikk veldig dårlig tid da jeg la på telefonen, for da slo det meg at jeg ikke spurte hva som menes med “over tid”, Er det tre timer, eller en dag? Det ble speed vasking og speed pakking før vi hoppet i bilen. Vi måtte dra hjem for å få hjelp til den lille skatten. Heldigvis sov hun hele kjøreturen, men Vesla satt bake og våket over henne der hun lå i buret.
Dyrlegen tok i mot oss med en gang vi kom og begynte å undersøke Daisy. Hun var nøye, men konstaterte at hunden var tydelig smertepåvirket. Det verket i hjertet mitt for den lille valpen som klynket og vred seg. Hun fikk dryppet farge på hornhinnen og da så jeg såret veldig godt. Det var stort! Jeg lurte på om hun kom til å bli blind, men dyrlegen beroliget meg med at dette nok kom til å gå bra bare hun fikk medisin. Dyrlegen sa at til tross for at hun hadde vondt, var Daisy tillitsfull og nysgjerrig valp, og vi fikk med oss litt resepter før vi dro. Dyrlegen ville gi Daisy litt godbiter før vi dro, men da hadde Daisy fått nok og luktet ikke engang på dem. Hun ville hjem.
Omsider er vi hjemme, både tobeinte og firbeinte. Daisy har fått øyedråper og smertestillende. Øyet er ikke bra. Så langt der i fra, men hun har i det minste fått medisin så da krysser vi fingrene. Vesla har fått påskeegg og koser seg med litt YouTube, og jeg.. jeg sitter å slapper av med et glass vin og det kjenner jeg var veldig godt. Nå får vi bare håpe vi har hatt nok dramatikk for denne påska, for jeg synes vi har hatt vår dose nå.
I Villa Kaos går det meste på skinner nå i påska, og vi koser oss alle sammen. Det er altså reine idyllen, men selv i lykkeland er det utfordringer av og til. De tre firbeinte vennene våre går ikke over ens lengre, og jeg føler det som om jeg har tatt meg vann over hodet. Det er blitt så kjipt at jeg har vurdert å avbryte ferien og dra hjem, men det blir litt galt det også.
Monty, den fine pomchien vår, var litt over året da Daisy flyttet inn sammen med oss. Det er tre måneder siden. De to er blitt et nydelig to-spann som fungerer overraskende bra sammen
Nå skal vi liksom være en big happy family med enda en hund, og det kunne vi langt på vei å vært, hadde det ikke vært for nettopp Monty. Han vil nemlig ikke la lillesøster leke med bestevennen, og blir sur på Daisy OG bestevennen når alle tre er sammen. Sa jeg sur? Nei, han er skikkelig forbannet og kjefter og nærmest freser til de to andre.
Hva skjedde? Disse tre hundene gikk jo så godt overens? Monty har gått fra å være en harmonisk fin hund, til en nervøs, utagerende hund på no time! Her snakker vi sannsynligvis om territoriell aggresjon, det vil si at Monty passer på noe han opplever som sitt; I denne settingen er det bestevennen. Er han redd? Er det status-markering? Jeg vet ikke, for jeg er ikke god på hverken å tolke eller forstå hundespråket.
Jeg føler meg som verdens dårligste hundeeier som ikke skjønner meg på hunden min. Det kan ikke være bra for lille Monty. Det kan virke som det blir for mye for han. Jeg har lest at det beste er å skjerme han mot å havne i de situasjonene som gjør at han er utagerende, men vi er jo på påskeferie med mange andre på ei hytte! Hvor lett er det? Når han først utagerer skal jeg klare å ta han ut av situasjonen og avlede han, men mens det står på sliter jeg med å få øyekontakt med han i hele tatt.
Det betyr at han må han være i band i god avstand til den andre hunden, men når den ikke er i nærheten, er han en hengiven storebror for Daisy. Akkurat som før. Stakkars liten! Han piper sånn, og vil så gjerne være med de to andre når han ser dem leke på avstand, men straks han kommer nær de to, begynner han å frese og å knurre. Jeg får så vondt av pels-prinsen, og aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre for at han skal bli trygg og god igjen?
Jeg trenger virkelig en hundevisker! Noen som kan veilede meg gjennom dette! På bildet er søtingene forvist på rommet slik at det ikke blir noen situasjoner. Når de er alene, sånn som her, er de jo bare verdens søteste!
Tenk at lille Bodø med bare 50.000 innbyggere har et lag som har klart å hevde seg i Europa. For noen år siden sleit de med å hevde seg i eliteserien i Norge. Så kom Kjetil Knutsen opp til kalde nord. Stein for stein bygde han opp et lag vi ikke har sett maken til på mange år. Et lag som fikk tilbake stoltheten i byen, og for så vidt hele landsdelen. Han har bidratt til å skape et lag vi er utrolig stolte av. Vi lever med Glimt i hjertet hver dag! Kjetil Knutsen klarte det mange før han ikke har fått til. Han skapte et LAG, ikke bare konstellasjoner av enkeltspillere som var spesielt gode. Mange av spillerne som kom til Bodø Glimt var spillere som ble ansett som ferdige. De kom som gråstein og ble utviklet til gull. De ble pusset og slipt til, og begynte å skinne. Kjetil Knutsen har skapt et lag som ikke fokuserer mest på enkeltspillere, men på helheten. Et lag som er robust og stolt, og uansett hvor spillerne kommer fra i verden, er de Bodø-væringer mens de spiller her. Kjetil Knutsen og guttene hans er familien vår.
FairPlay er samlebegrepet for verdiene som frontes av Norges fotballforbund, og handler om det som skjer på og utenfor banen. Bodø Glimt har vært særdeles gode på FairPlay. FairPlay.. Smak litt på det begrepet. Dere vet hva det er, for dere har selv rangert lag etter dette begrepet. Sesongen 21/22 har Roma 107 poeng, der det er om å gjøre å ha minst poeng, og de er på 19. plass i serie A, mot Bodø Glimt som er på 2. plass i eliteserien Norge. Klasseforskjell ikke sant? Bodø Glimt KAN FairPlay, ingen tvil om det.
Dette ukjente lille laget fra Nord-Norge kom seg faktisk ut i Europa! De har overrasket oss i Bodø, oss i Norge og ikke minst mange ute i Europa som aldri hadde hørt om Bodø Glimt. De har fremstått som jordnære og ydmyke spillere. Ja, selvsagt har de fått sin dose med tilsnakk og kort fra dommerne, men de har klart seg bra. Gjort god figur, og vært sympatiske vinnere. Når temperaturen har steget, har alltid Kjetil Knutsen stått frem som olje på opprørt hav, og klart å få alle sine spillere rolig og fokusert. Han har alltid fremstått som en sindig og klok mann. En man vet utelukkende har fokus på det sportslige, og har overlatt dramaet til seg selv.
Kan man si det samme om de som har ledet Roma? Hvis vi ser saklig på Mourinho og Nuno Santos. Har dere samme inntrykket av de to? Santos har vært kjent som bølle FØR han kom til serie A, og det ble ikke bedre etter han kom dit. Dere har jo selv gitt dette trener-teamet to kampers karantene seinest i februar i år. Det var vel neppe uten grunn?
Tenke seg til at Mourinhos menn har tapt TO kamper, og spilt en kamp uavgjort mot dette lille ukjente laget fra nord. Å vinne en gang kan ha vært flaks, neste uavgjort ga grunn til betenkeligheter, men andre tap etter at Roma hadde toppet laget, det var utenkelig. Nesten så det begynte å bli en trend. Hva er det da med dette laget fra «no mans land» som kom og ristet fotballverden i grunnvollene? Hva er suksessfaktoren?
Det er faktisk viden kjent her i Norge. Bodø Glimt har funnet gull i form av den beste treneren og har vært villige til å betale gull for å beholde han. En trener som evnet å hente ut det beste av sine menn. Gang på gang. Mannen som gjør gråstein om til gull. Det er vel flere som har tenkt at Bodø Glimt ikke hadde vært det samme om ikke hadde han ledet sine menn gjennom storm og stilla. Den siste hjemmekampen Glimt hadde mot Roma skulle vise seg å bli avgjørende. Ikke på banen, men utenfor. Atter en gang blir det bråk når fløyta stilnet. Nuno Santos slenger med kjeften som så mange ganger før, og får svar på tiltale. Santos går bokstavlig talt i strupen på Knutsen, som slår han unna og legger han i bakken. Her i Norge blir det ville tilstander, for slik oppførsel er helt utenkelig. Hva i all verden er dette for noe? Vi er rystet langt inn i fotball-sjelen. Leser spalte opp, og spalte ned om saken. Hva i all verden har dette med fotball å gjøre?
Så var det dere i UEFA da. Hva gjør dere? Dere utestenger begge fra neste kamp. Dere trenger tid til å få vurdert hendelsen sier dere. Roma får lønn for innsatsen, og har spilt kortene sine helt perfekt. UEFA innfrir forventningene til Roma. Her i Norge kaller vi de som handler slik, for haulause høns! Dere fremstår som ute av stand til å se at dere blir rundspilt fullstendig, og blir brukt som brikker i et større og skittent spill. Er dere blitt helt historieløse? Husker dere ikke tilbake til februar engang?
Det ble et kjør uten like for Bodø Glimt. Media i to land gikk fullstendig av skaftet. Vi er ikke vant til slikt råttent spill. Vi er definitivt ikke vant til bøller, og tanken på at noen skal vri historien til sin fordel OG komme unna med det er helt utenkelig i vår verden. Det er ikke FairPlay. Det sportslige kom plutselig i andre rekke og det ble uro og fokus på mye unødvendig mye støy for hele laget. Vi var ikke forberedt. Vi visste ikke hva som kom. Det ligger på dere i UEFA. Dere VET hvem Mourinho og Santos er. Dere vet hva de står for, og dere kan de skitne triksene deres. Dere har sett det før. Likevel ble dere manipulert til å gjøre akkurat som Roma ville. Dere ble jokeren til Roma. Den tolvte spilleren på banen.
Bodø Glimt tapte mot et bedre Roma lag, ingen tvil om det men Glimt var en skygge av seg selv på banen. Roma vant ikke rettferdig. Deres seier vil for alltid være farget av dette, og alle vil tenke at de ikke vant fortjent. Laget var ikke usportslige men de lar seg lede av et team som er mer opptatt av å vinne ved å bruke alle skitne triks i boka, enn å ha fokus på god fotball. Under kampen satt Knutsen og Santos på tribunen. Knutsen var oppgitt, men Santos satt og så ut som ei feit katte som akkurat hadde slikket i seg fløten sin. (Jeg vet det ikke er en objektiv observasjon, men det er slik han fremstod for meg.)
Samme utestengte Santos var på banen under oppvarmingen, til tross for deres sanksjoner. Han gjorde regelrett narr av dere! Som om ikke det var nok, var han i tillegg i Roma-garderoben i forbindelse med kampen.
UEFA! Han pisser på dere!
Han reduserer dere til noe uviktig som ingen trenger å bry seg om. Dere kan ikke forvente at andre skal trenge å bry seg om sanksjonene deres. Trenger ikke han, trenger ingen andre heller. Han kunne sagt rett ut at han ga seg jamt faen i dere, og dere er en vits for han.
DERE LAR HAN, MOURINHO OG ROMA FÅ LOV!
Det er en skam! Menn som Mourinho og Santos er parasitter. De er uverdige deltakere innen fotball-sporten. Det er en skam at UEFA lar seg manipulere så enkelt. Det er en skam at UEFA er en del av problemet og ikke løsningen. Behandlingen av Bodø Glimt er en skam! Hele behandlingen av denne saken er rett og slett en eneste stor skandale!
Med vennlig Hilsen
Skriveglad fotballelsker som håper deres arvtagere har mer integritet og respekt for sporten, og ikke minst har en vesentlig større rettferdighetssans.
Omsider er Vesla, de firbeinte og meg ankommet Villa Kaos, som vi kaller familie-hytta. Navnet passer perfekt. Tidvis er vi over 20 stykker samlet til påskefeiring. Klart det blir det noe kaotisk da. I år er vi «bare» 12 store og små på to føtter, og tre på fire. Her blir det garantert liv og røre så det holder.
De firbeinte våknet før fuglene, og da var det ingen kjære mor. Bare å komme seg ut. Å ha hund er av og til et skikkelig mas, men man kan også få noen nydelige morgenstunder man ellers ville sovet over. Heldige meg som fikk en slik start på dagen.
I grøftekanten fant jeg noen nydelige gåsunger, og jeg husket hvordan vi brukte å ta de med hjem da jeg var lita. Vi satte de i vann, og malte på blåste egg som vi pyntet med. Det var en koselig påske-syssel. Rart at ingen reagerte på at jeg alltid var «forkjølet» hver påske? Nå vet jeg at jeg er allergisk, og derfor blir det å nyte synet av de i marka, og fylle på med litt allergimedisin for sikkerhetsskyld.
Da de andre våknet til liv, ble det flaggheising akkompagnert av «Å eg veit meg eit land». I dag håper jeg hele Norge fra Bodø. Måtte lykken stå den kjekke bi, og Bodø Glimt peise Roma av banen og ut av Conferences League for godt! Da hadde påska mi vært fullkommen nesten før den fikk begynt!
Jeg trenger livreddende førstehjelp. Jeg trenger det i huset mitt, i hagen min og generelt på alle steder hvor det kreves vask og orden. Jeg kunne ha lagt ut et “kaos” bilde fra stua mi, men det er så nedslående syn. Hjelpen er nemlig ennå ikke kommet dit.
I disse dager er det travelt for en gruppe som driver skikkelig førstehjelp. Det er de frivillige fra Røde Kors som er oss til hjelp ute til lands og til vanns. I påsken er landets hjelpekorps i ekstra beredskap. Rundt 1200 frivillige fra Hjelpekorpset vil være i beredskap på 150 hytter eller på hjemmevakt, i tillegg til de flere tusen frivillige som alltid er i beredskap i påsken som i resten av året. Fantastisk frivillighet, men la oss håpe vi ikke trenger å bruke dem. I løpet av en gjennomsnittlig påske blir hjelpekorpset kalt ut til rundt 220 søk- og redningsoppdrag, og frivillige behandler mer enn 600 store og små skader. Vi kan gjøre vårt for å redusere farene for at vi skal trenge hjelp.
Fjellvettreglene
Planlegg turen og meld fra hvor du går.
Tilpass turen etter evne og forhold.
Ta hensyn til vær- og skredvarsel.
Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.
Vend i tide, det er ingen skam å snu.
Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.
Skulle de dog få for lite å gjøre gjennom påska, vet jeg om et lite hus med akutt behov for førstehjelp, for Vesla og jeg har kapitulert. Vasking får være vasking, og krangling får være krangling. Vi har lagt det bak oss og pakket de firbeinte inn i bilen. Nå er det påskeferie!
