Jeg og pels-prinsessa var ute å gikk en lang tur i dag. Endelig ser det ut til at øyet hennes er bra igjen. Mens vi var ute og gikk, fikk jeg god tid til å gå å fundere litt over livet.
Tidlig i dag leste jeg nemlig et veldig sterkt innlegg av Bunny, hvor han forteller om en episode med mobbing av en medelev. Denne historien har jeg gått å tenkt på i hele dag, og den har gitt meg en emmen smak i munnen. Jeg har selv vært vitne til noe av det samme, selv om det kanskje ikke fortonet seg like alvorlig. Det er et av de skikkelig vonde øyeblikkene i mitt liv.
Jeg hadde en venninne i klassen de første årene på skolen. Da jeg kom tilflyttende tok hun i mot meg med åpne armer. Hun var ei snill og grei jente, men når alt kom til alt, var vi nok veldig ulike. Jeg ville spille håndball og fotball, og utforske hele verden. Hun var jordnær og hel ved, og søkte litt andre hobbyer enn meg. Vi skled fra hverandre og var mindre og mindre sammen, selv om vi fortsatt var venner. Siden vi var i samme klasse, hørte jeg at andre av mine venninner var ufine med henne. Jeg bestemte meg for å aldri svikte henne med å bruke noe som helt mot henne. Jeg skulle ikke snakke bak ryggen hennes, eller slenge dritt til henne. I mitt hode var jeg en moralsk og ansvarlig venn.
På en reunion med klassen noen år seinere satt jeg og henne sammen og skravlet om løst og fast. Hun var skravlete og beleven, og like morsom som hun var da vi hang sammen, selv om vi fortsatt var veldig forskjellige. Det var det noen som fra klassen som hadde et behov for å be denne flotte, stolte damen om unnskyldning for å ha mobbet henne i skoledagene. Hun viftet det bort, og sa det var glemt, og de gikk videre. Jeg sa til henne at jeg var veldig glad for at hun hadde hevet seg over alt hun hadde opplevd, og at jeg hadde hatt vondt av henne da vi vokste opp.
Svaret hennes satte meg ettertrykkelig på plass. «Ja, du har aldri gjort mæ nåkka direkte, men du va kanskje den som såra mæ mest. Ett ord fra dæ va alt som sannsynligvis skulle til, og de ville ha stoppa. Men du sa aldri noen ting!»Aldri har jeg følt meg så jævlig liten som menneske som jeg gjorde da. Nei, jeg mobbet kanskje ikke, men jeg gjorde heller ikke noe for å stoppe det. Jeg var ikke et spøtt bedre enn noen andre, kanskje til og med verre, for jeg snudde ryggen til og lot som jeg ikke så noe. Jeg var feig.
Nå var riktignok dette en digresjon til Bunnys innlegg, og vi er tilbake til De mørke skyene som truer Blogg-landia.
Vi som blogger, velger å dele livet vårt offentlig på godt og vondt. Det betyr at vi med viten og vilje, har valgt blottlegge sårbare deler av livet vårt. Innleggene er åpne for tilbakemeldinger på godt og vondt. Vi må ta de koselige tilbakemeldingene eller en litt knusende kritikk med på kjøpet. Alle mennesker har forskjellige verdier og preferanser. Det jeg synes er viktig, kan være en bagatell for andre, og omvendt. Selv om vi er uenige, betyr ikke det at noen av oss har mer rett enn andre. Det er det som kalles mangfold.
Hvis jeg lar meg engasjere av et innlegg, kan jeg svare tilbake med et nytt blogginnlegg der jeg lufter mitt syn. (Som nå) Det er ikke noe jeg gjør for å henge noen ut, men for å nyansere et bilde der jeg kanskje mener viktige momenter ikke kommer godt nok frem. Vi må ha takhøyde nok på en blogg, til å finne oss i at ikke alle liker innleggene våre, så lenge vi blir behandlet med respekt.
Om vi føler oss støtt og urettferdig behandlet er det selvsagt rett å si i fra, men å sette en merkelapp på den man er uenig med, synes jeg man skal være forsiktig med. Da kan pendelen snu, og man begår kanskje selv den urett man beskylder andre for.
Med dette ønsker jeg alle sammen en fantastisk fotball kveld, og måtte den bli Glimt-gul! 💛💛💛
Fint innlegg. Man stiller seg utsatt for hugg når men velger å blogge.
Ja, det gjør vi. Stikkordet for meg er respekt. Og da respekt for ulikheter også.
Jeg tar til meg det du skriver her. Du er veldig flink å få ting frem. Det som hun jenta sa til deg stakk meg virkelig, men det er slik, det verste er alle de som kunne sagt noe, eller gjort noe, men som ikke gjorde det. Men når alt kommer til alt så var dere unge, det er ikke så lett å heve stemmen som ung, man ser ikke helt det store bildet, en ser ofte ikke konsekvensene. Så spørsmålet er, ville du vært passiv om det samme skjedde i dag, ville du som voksen tiet? Det svaret du gir nå er det som betyr noe. Klem til deg 🥰
I dag heier jeg på alle som står alene og kvier meg ikke for å stille meg i hjørnet sammen med dem. Men kjipt å vite at jeg hadde styrken til å gjøre det da også, men valgte det bort.
Jeg kan ikke huske at noen i klassen ble mobbet mer enn akseptabelt. Den gang het det ikke mobbing heller.
I alle tilfelle husker jeg ikke noe idag.
Jeg vet av flere som ikke hadde det ok på skolen hos oss, men den ene er den jeg husker best.