Hvor er Maren hundevisker når jeg trenger henne?
I Villa Kaos går det meste på skinner nå i påska, og vi koser oss alle sammen. Det er altså reine idyllen, men selv i lykkeland er det utfordringer av og til. De tre firbeinte vennene våre går ikke over ens lengre, og jeg føler det som om jeg har tatt meg vann over hodet. Det er blitt så kjipt at jeg har vurdert å avbryte ferien og dra hjem, men det blir litt galt det også.
Monty, den fine pomchien vår, var litt over året da Daisy flyttet inn sammen med oss. Det er tre måneder siden. De to er blitt et nydelig to-spann som fungerer overraskende bra sammen
Nå skal vi liksom være en big happy family med enda en hund, og det kunne vi langt på vei å vært, hadde det ikke vært for nettopp Monty. Han vil nemlig ikke la lillesøster leke med bestevennen, og blir sur på Daisy OG bestevennen når alle tre er sammen. Sa jeg sur? Nei, han er skikkelig forbannet og kjefter og nærmest freser til de to andre.
Hva skjedde? Disse tre hundene gikk jo så godt overens? Monty har gått fra å være en harmonisk fin hund, til en nervøs, utagerende hund på no time! Her snakker vi sannsynligvis om territoriell aggresjon, det vil si at Monty passer på noe han opplever som sitt; I denne settingen er det bestevennen. Er han redd? Er det status-markering? Jeg vet ikke, for jeg er ikke god på hverken å tolke eller forstå hundespråket.
Jeg føler meg som verdens dårligste hundeeier som ikke skjønner meg på hunden min. Det kan ikke være bra for lille Monty. Det kan virke som det blir for mye for han. Jeg har lest at det beste er å skjerme han mot å havne i de situasjonene som gjør at han er utagerende, men vi er jo på påskeferie med mange andre på ei hytte! Hvor lett er det? Når han først utagerer skal jeg klare å ta han ut av situasjonen og avlede han, men mens det står på sliter jeg med å få øyekontakt med han i hele tatt.
Det betyr at han må han være i band i god avstand til den andre hunden, men når den ikke er i nærheten, er han en hengiven storebror for Daisy. Akkurat som før. Stakkars liten! Han piper sånn, og vil så gjerne være med de to andre når han ser dem leke på avstand, men straks han kommer nær de to, begynner han å frese og å knurre. Jeg får så vondt av pels-prinsen, og aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre for at han skal bli trygg og god igjen?
Jeg trenger virkelig en hundevisker! Noen som kan veilede meg gjennom dette! På bildet er søtingene forvist på rommet slik at det ikke blir noen situasjoner. Når de er alene, sånn som her, er de jo bare verdens søteste!
