Last Updated:

Det blåser på bastionene.. særlig når bygdedyret i høyeste grad er levende

Categories Blogg

I går ble en noe stressende dag for yours truly.

Jeg brukte masse tid i forkant, på innlegget som ble lagt ut. Leste det om og om igjen, vurderte om dette ble rett eller galt. Vurderte hvem som ville bli støtt av det, og om jeg hadde god nok ryggdekning for det jeg skrev. Innlegget kan leses i sin helhet her.

De som jobbet videre med saken fra skolens side, har vært intet mindre enn profesjonell. De har vært opptatt av at min datter og de øvrige impliserte ble ivaretatt og fikk mulighet til å forklare/forsvare det som har hendt. Ingen skal til galgen, og vi har ryddet opp i denne saken sånn at alle kan gå videre. Så håper og tror jeg at vi vet what not to do again. Guttene var fryktelig lei seg og har gjort bot for sine utsagn, det står det respekt av. De gjorde en feil, men har rettet det opp. Som Vesla sa, hun var hverken redd eller utrygg, men hun syns de var ekle.

Jeg som mamma og som kvinne, reagerer derimot på at vi tillater og aksepterer holdninger som sniker seg inn i hverdagen vår på generell basis. Er det slik vi vil at våre sønner skal behandle jenter og kvinner rundt seg?

Jeg har to sønner over 20, og har messet til de at de alltid må respektere jenter. At nei betyr nei, tja betyr nei. Nja betyr nei, og at det eneste som betyr ja er JA! Men hva har jeg gjort med deres kommunikasjonsform mot jenter? Hvor mange ganger har jeg ikke kjeftet fordi jeg ikke synes det er ok med uttalelser som at hun er ei fitte eller ei jævla bitch? Da guttene var yngre fikk de sanksjoner for sånt snakk, men det var jo bare når jeg overhørte det. Hva med alt de sa til jentene når jeg ikke hørte de? Jeg tenker at de er blitt mer sofistikert i sine uttalelser og samtidig mer direkte. Nå blir det mer som hun er jo direkte tåpelig, eller er skikkelig idiot.

Likevel hadde vi en periode der seksuelt ladet ord var en omtaleform om jenter. Det gikk over.. Hvor hentet de det fra da? Hvem var rollemodellene som ga de innspill på at dette var en ok tiltaleform? Har jeg vært med på å normalisere det? Hvor skal man begynne å jobbe forebyggende med slikt? Hvem kan man få rådgivning hos? Hva er rett og galt? Hvis vi skal si noe til allmennheten om at dette finner vi oss ikke i, hvor er det da best å starte å rope det ut?

Jeg ender stadig opp med min nemesis, gaming på internett og internett generelt. Jeg tror at det er et så lite regulert samfunn at det meste av den uønskede adferden får utvikle seg der, og når den blir synlig i samfunnet forøvrig er det alt så forankret i enkelte grupper at man ikke lengre kan tenke forebyggende, men innse at det alt er en reell problemstilling. Holdningene har alt fått satt seg, og vi som skal være rollemodeller er så bakpå at vi knapt skjønner hva som skjer. Så hvem kan og bør ha kontroll på dette?

Men tilbake til i går. Da innlegget ble skrevet, var det fordi vi som er voksne kvinner må reise oss opp på bastionen og fortelle at dette finner vi oss ikke i. Vi driter i hvem som har implementert holdningen i samfunnet, men vi vil ha det bort! Vi utgjør 50% av verdens befolkning, og nekter at vårt kjønn og seksualitet skal være et argument eller en form for hersketeknikk! #Metoo kampanjen ble dessverre så utvannet at den mistet noe av kraften i seg, men vi trenger fortsatt en kampanje! Vi må gjøre noe!

Jeg ønsket å spre budskapet, og ba en venninne dele dette på en lokal FB side. For å starte i nærmiljøet og rope ut at dette kan vi ikke lengre akseptere. Våre døtre skal ikke vokse opp med at dette er en naturlig måte å bli tiltalt på. Jeg vil at vi skal gjør noe, og at vi skal gjøre dette sammen, stå sammen og være en felles front mot slik adferd. Brøle ut fra bastionen at DET DER ER IKKE GREIT!

Dette ble fjernet av administrator fordi han mente jeg eksponerte min datter. Argumentet var at jenta kunne kjennes igjen via bilder på bloggen, og det var hans plikt å beskytte henne mot meg. (vel og merke mine ord!) Han mente at budskapet var viktig men ikke kommunikasjonsformen. Det er ikke ok med en blogg der et barn blir eksponert på de sidene. Jeg kaller slikt overformynderi eller god gammeldags sensur. Men alle har rett på egne meninger og det respekterer jeg fullt ut, selv om den jeg argumenterte med ikke evnet å respektere mine. Så da får jeg et behov for å forsvare litt, og selv om jeg vet jeg går i skyttergropa skal jeg forsøke å ikke skyte fra hoftene.

Denne bloggen handler om meg og min datter. Den handler om en usminket hverdag for meg og mini-me. Mine andre barn er voksne, og jeg krangler ikke lengre med de om klær, sminke, matvaner, rydding og lekser. De er voksne, og er gode trygge fantastiske voksne. Det er ikke Vesla. Vesla er et fantastisk lite menneske som stadig vekk får meg til å bli forundret over verden. Hennes betraktninger får meg stadig vekk til å sitte å tenke gjennom ting på nytt. Jeg elsker å fortelle om henne. Jeg elsker henne. Hun kan få meg så forbannet og irritert, så stolt, så forundret, så glad, så sliten! Denne bloggen er ikke skrevet for å gi et bilde av en idyllisk familie som har en fasade som aldri slår sprekker. Klart det er mange som synes det er urettferdig mot Vesla at jeg skriver om at hun er sur og lei, og som synes jeg skal formidle andre sider av livet vårt. Det kunne jeg jo gjort. Men det gir jo ikke et usminket bilde av livet. Jeg orker ikke tilgjorte historier om en lykkelig familie som holder skittentøyvasken innad husets fire vegger, selv om omverdenen vet at det finnes mange flere falsetter av livet. Vi er ikke lykkelige 24/7, gjør ikke alltid de rette valgene, vi tar lettvint løsninger.. Vi er mennesker.

Jeg har full forståelse for at ikke alle vil være enige med meg, men ganske mange finner det også befriende at noen tørr å kalle en spade for en spade. Vise livet som det faktisk er. Du finner ikke dagens outfit eller sunne middagsoppskrifter, ny-shinet hus eller treningstips her. Du finner livet. Livet mitt og til Vesla. Du finner det sånn som det er. Men jeg kommer ALDRI til å dele min fantastiske datters innerste tanker her. De hemmelige samtalene vi har. Jeg ville ALDRI fortalt om de små samtalene som gjør henne sårbar. De tingene er våre. Det er våre hjertehemmeligheter. De tingene vi snakker om på sengekanten, eller når hun kryper inn i armkroken min. Det er diamantene jeg ALDRI vil dele med noen. De vakreste øyeblikkene som mamma. De er bare mine..

Vesla er sterk, sta og stolt! Hun har i alder av 10 år meningers mot. JEG har gitt henne dette. JEG har bidratt til at dette lille fantastiske mennesket orienterer seg frem i en verden som blir mer og mer uoversiktlig for henne dess mer hun ser av den. JEG har bidratt til at hun er vitebegjærlig og nysgjerrig. JEG vil formidle at denne lille personen opplever ting på godt og vondt, men også hvordan hun møter utfordringer. Fordi hun gjør med så ufattelig stolt. JEG ER STOLT AV Å VÆRE MAMMA’N TIL VESLA!

Ja jeg eksponerer deler av henne. Dere får se noen falsetter av henne og hennes liv, men det er bare fordi hun er så viktig i mitt liv og fordi jeg elsker henne mer enn livet selv, slik jeg gjør med alle mine barn.

Jeg har et budskap med denne bloggen, og det er at vi som har barn, møter på utfordringer mens vi prøver å gi de vi elsker mest, den beste starten i livet. Av og til snubler barna og gjør feil, men det er greit! De lærer av det!  Av og til snubler vi som foreldre, og det er også greit! Vi lærer også!

Livet går videre, og om du snubler syv ganger så reiser du deg opp åtte…

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *