Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg mener fortsatt at lediggang er roten til alt vondt. Det tenker jeg håret til Vesla er enig i også, for det har jaggu fått gjennomgå i sommer.
Når håpefulle kjeder seg, må hun få utløp for det kreative. Det er stort sett uproblematisk når det er reversibelt, men mer kritisk når det hun gjør blir mer eller mindre permanent.
Snuppa er hjemme denne siste sommeren for å jobbe, før hun sannsynligvis forlater hjembyen til fordel for bartebyen. Denne gangen virker det som det er permanent. De to søstrene sisters konspirerte tidlig i sommer, og plutselig hadde Vesla blå striper i håret. «Slapp av mamma! Det vaskes ut etter noen vasker.»
Det ble utvasket, men hang igjen på henne som er så blond. Så hadde hun fri igjen, og hva fant det kreative barnet på da? Jo, hun var lei av å vente på at det blå skulle forsvinne, så hun BLEIKET håret! Det er et Guds under at hun ikke mister håret snart. Samtidig husker jeg da vi eksperimenterte med hjemme-striping og permanent. Det var tider det, vi så ut som noen høysåter på hodet alle sammen.
Jeg skal være så ærlig å si at det ikke bekymrer meg så mye at hun prøver og feiler når det gjelder håret. Det er bare hår, og det vokser ut igjen, men nå håper jeg at hun heller drar til frisøren. Kanskje vi da slipper at hun har en «bad hair day» og gjør radikale endringer på impulse.
For en sommer det er! Det er varmt og godt her nord, og nok av ting som foregår i byen vår nå som vi er Kulturhovedstad. Siden jeg jobber i museumssektoren medfører det en usedvanlig travel periode, men det gledes, selv om det betyr at det ikke er så mye tid til annet. Vesla er like opptatt, for hun jobber så det holder hun også. Tro det eller ei, men det er jeg veldig glad for lediggang kan være roten til alt vondt.
Bodø om sommeren kan være litt skummel for ungdommene våre. Fritidsaktivitetene har tatt ferie, og de håpefulle er ikke direkte målgruppen det satses på innenfor kulturtilbudene på denne tiden av året. Hvis man da ikke er å farter rundt med familien på en etterlengtet ferie, kan det bli lange og kjedelige dager.Da blir det til at ungdommene henger. Det er et tilbud via Røde Kors, Fellesverket, her i Bodø, men de stenger klokken 20.00, og det er ikke alltid en 16 åring vil dra hjem da. Da ender det opp med at de henger på kjøpesentrene i byen, enten i Glashuset eller City Nord. Men hvor ille kan det være å henge på kjøpesenter da? Veldig ille faktisk! Det er jo sånn at der ungdommene henger, henger selvsagt også lysskye individer som vil kvitte seg med varene sine. Det forekommer kjøp og salg av dop så det holder. Altså ikke noe sted jeg ønsker ungen min skal oppholde seg.
Vesla jobber til halv åtte på kveldene, og etter jobb henger hun med vennene sine der. Mor er meget motvillig, og plutselig er innetider ikke veiledende og åpen for avtaler, men absolutt. Jeg forventet kamp om det, men det har vært helt ok. Litt furteleppe av og til, men stort sett har hun tatt nederlaget med fatning, og hun har kommet hjem når hun skal.
Vi har vært på litt ferie, men ikke på langt nær som vi bruker, nettopp for at det å være kulturhovedstad krever en ekstra innsats i jobben min. Jeg er helt utpeist! Neida, ikke på grunn av jobben, men av å følge opp Vesla! Det er så mye jeg må bekymre meg for, til tross for at det etterpå viser seg å ikke være grunn til det. Men heller føre var enn etter snar. Da er jeg glad Vesla har jobb, og jeg er sjefen hennes! Jeg vet når hun jobber, og da kan jeg puste lettet ut de timene i det minste. Synd vi ikke kan sette henne på jobb 24/7, for da hadde jeg hatt en bekymringsfri sommer!
Vesla og Lille Storebror var skuffet over størrelsen på kostymene de fant da vi var i Trondheim og så på riks regaliene. De mente begge at de kunne trengt en krone for de var definitivt adelig!
Nå er det bare dager igjen til vi skal åpne en ny utstilling i et nytt bygg, og ennå fremstår det hele som et komplett kaos. Arbeiderne som står for utbyggingen står på for fullt, rom for rom vaskes ned, det jobbes med uteområdet, to utstillinger settes opp, og vi har ikke begynt med publikumsarealene ennå. Det er i all sannhet et yrende liv på byggeplassen.
Mandag skal jeg og teamet inn å fikse publikums arealene. Møbler skal skrues sammen og settes opp. Butikkreoler skal opp, og varer skal settes ut. Kasser skal kobles og alt skal være rent og pent før de første gjestene våre kommer. Det blir hektisk, men morsomt.Da er det godt å bruke helgen til å koble nesten helt av, det trenges nå.
Åpningen av Bodøs nye store kultursatsning er stort for oss, men også en viktig markering for mange i byen. Det gledes!
I går var det roadtrip og sightseeing med jentene. Unektelig morsomt å dra med to fine unge damer til byen på kvelden. Det ble det liv og latter av, og Vesla fornekter seg ikke!
Vi var på kaiområdet og gikk blant festkledde mennesker og uterestauranter. Det er ingenting som kan måle seg med byen når den bader i sollyset en sein sommerkveld.
Dette bildet vil nok mange tro er tatt på dagtid, men det ble tatt kl. 21. Sånn er det på sommeren når dag og natt går i hverandre uten spesiell synlig markering. Domkirka er alltid et nydelig skue, men nå er det ekstra pyntet utenfor med regnbuefarger som løper inn mot kirka. Kvelden ble avsluttet med et besøk hos havfruen i Bodøsjøen. Hun satt fredelig på sin sedvanlige plass og skuet tankefull utover havet.
Å være turist i egen by med de to unge damene, ga noen fine minner. Det er noe eget med teksten J-feltet synger til kamp «Vær stolt av kor du e fra..» og jeg er stolt av byen min!
Det spisser seg til, og det er hektisk i livet mitt. Jeg nekter ikke for det. Hektisk er ikke nødvendigvis stress, men bare knapt med tid for å gjøre mange oppgaver. Stress er når jeg mister oversikten over alt som skal gjøres, og jeg er ikke der ennå. Helt ærlig, så kjente jeg litt kaos i mellom ørene i begynnelsen av uken, men en yoga-runde med meditasjon fikk hodet mitt på plass der det skulle være, så nå har jeg fått blogget litt, OG tatt meg tid til venninne-besøk.
Å blogge gir meg tid til å sortere i hjernen, og jeg blir gjerne pragmatisk innstilt etterpå. Jeg merker at det gir meg energi og ro. Merkelig at det å uttrykke seg skriftlig har en slik effekt, men da er jeg hjemme i hodet mitt. En stille stund bare i mitt eget selskap, der jeg kan leke meg med ord og setninger helt alene. Noen ganger ut fra en bestemt retning eller med et mål, andre ganger uten mål og mening. Det er det siste som gir meg kreativitet. Jeg bare begynner, men vet ikke hva det ender opp med. Som en blåtur! Jeg vet ikke hvilke mentale opplevelser lek med tekst vil gi meg, for tankenes irrganger fører meg stadig til nye uutforskede tankesett. Slik får jeg stadig bevist at jeg er mye mer enn jeg tror!
Det som begynte som en mental trening for meg selv, er nå blitt min form for antidepressiva. Når det blåser som verst, er ordene min psykolog eller min sjelesørger. Ordene avslører meg som hudløs og sårbar. Selv om de aldri postes, er de den terapien jeg trenger av og til. Når tankene er skrevet, kan jeg legge de bort. Jeg har jo tenkt de tankene. Det er ikke behov for å ta de frem igjen. Jeg har satt ord på det som volder meg hodebry, og jeg kan se fremover.
For meg er bloggen plassen hvor jeg er meg. Jeg trenger ikke forestille meg, eller bli avbrutt i min tankerekke. Her kan jeg skrive hva jeg vil, også de viktige ordene..
I går listet jeg meg rundt i huset. Våget ikke snakke, våget knapt å puste. Nesten så jeg bare ville ligge i stabilt sideleie og være usynlig. I hvert fall så lenge håpefulle var i nærheten. Jeg var redd for å bryte freden og harmonien ved å gjøre noe feil, for tro det eller ei, det hersket en god stemning i huset, franskeksamen til tross. Bare å surfe på medgangs bølgen så lenge det varte.
Vesla tok tidlig kveld i går. Viktig å være uthvilt når man skal ha eksamen. Dessverre var ikke det at hun tok kveld ensbetydet med at hun sov, så da jeg åpnet telefonen i mårrest var det en snap som vitnet om frenetisk aktivitet i løpet av natten. Der var det en snap fra et rasende og frådende barn som kastet franskbøker vegg-i-mellom mens hun trøstespiste is. Det var som scene hentet fra en middels dårlig Hallmark-film. Er det rart jeg listet meg rundt?
Håpefulle ble avlevert på skolen i god tid, og det var en tydelig nervøs Vesla som skulle dra. Hun var første ut. Hun så mest ut som en fange som skulle til skafottet. Stakkars lita. Jeg følte så veldig med henne. Jeg forsøkte å ikke vise at jeg var like nervøs som henne, og kjente en klump i halsen da hun så på meg med blanke øyne og sa hun gruet seg. Jeg var veldig glad jeg hadde solbriller på da jeg tok en kjekk tone og sa at dette nok kom til å gå veldig bra, og uansett kom jeg til å være stolt av henne, for hun har jobbet godt med forberedelsene sine. Jeg var nesten på gråten selv.
Etter en liten halvtime ringte hun meg. Lettet og fornøyd, hun klarte å få en karakter opp fra standpunkten. Jeg ble så lettet! Godt at hun fikk betalt for innsatsen.
I kveld er det utrolig stille i huset. Vesla har flatet rett ut på sofaen. Det er kanskje ikke så rart siden hun dro rett på jobb og tok en ekstravakt, deretter på forberedelse til Hjertebankfestivalen hvor hun er en del av crewet til UNG2024. Hun hviler ikke på laurbærene i så fall. Anyways, det er stille i fjøset nå, men det varer nok ikke lenge, for hun ligger bare på lading, og i morgen er det festival.
Så var husfreden brutt. Fortvilelsen i hjemmet vil ingen ende ta. Det ropes og kjeftes, det bannes så selv den mest grava kan bli blek om nebbet og kjenne at ørene visner. Vesla kom opp i muntlig i det faget hun ønsket aller minst.
Hun kom altså opp i fransk, og fanden er laus! Denne runde må hun stole på seg selv. Det er ingen i heimen som kan hjelpe henne. Ingen av oss kan noe særlig fransk, og jeg aller minst, for jeg hadde tysk, og husker knapt noe annet enn preposisjonene. An, auf, hinter, in, neben, über, unter, for og swichen. Hvorfor jeg måtte pugge de husker jeg ikke, men jeg husker de i det minste!
Etter at den første fortvilelsen til barnet hadde gitt seg, fikk jeg et lite hakeslipp, for Vesla har jobbet med faget i hele dag. Jeg var sikker på at hun kom til å ligge i stabilt sideleie mens jeg måtte mate henne med sjokkis og redbull, men nei! Hun har jobbet godt. Ja, jeg tror det, men jeg vet jo ikke, for jeg skjønner ikke et kvidder av hva som kommer ut av munnen hennes. Tilbake sitter jeg stum av beundring og håper hun faktisk vet hva hun sier og ikke bare tøyser med meg ved å lage et eget språk for å fremstå som superb.
I morgen skal hun trekke emne, og jeg vurderer hva som er smartest. Dra på jobb og jobbe overtid slik at hun får jobbe alene, eller ha hjemmekontor slik at jeg kan hjelpe henne å fokusere på oppgaven dersom hun flipper ut? Hun skal få bestemme, men det neste halv annet døgnet tror jeg kommer til å bli en prøvelse for mor og datter. Nå må vi bare komme helskinnet gjennom dette. Må alle gode krefter stå den kjekke bi!
Å være småbarnsforeldre er slitsomt, men det er det jaggu å være tenåringsforeldre til en 10. klassing også! Når skal en foreldre egentlig få hvile på laurbærene? Spiller ingen rolle for min del, for jeg elsker det!
Nå er det bare innspurten før Vesla er ferdig på skolen. Da har jeg ikke lengre barn i grunnskolen, for hun er klar for videregående. Nå gjenstår det bare trekk til muntlig eksamen, mulig eksamen og vitnemålsutdeling, så er hun klar for en ny æra fra høsten. Det er så underleppa bevrer bare ved tanken. Lita er blitt stor, og det har gått fryktelig fort nå på slutten.
Vesla som Donna i Mamma Mia på skoleforestilling
Den siste tiden har hun gått fra «flink pike» til «flink pike kan du være selv!». Det virker som hun begynner å godta at alt ikke trenger å være perfekt, men at det faktisk er bra nok så lenge hun har gjort sitt beste. Tidvis fremstår hun som voksen og reflektert. Ja, også snubler hun litt på oppløpet mens mammaen kjefter og smeller. Det er hennes jobb å gjøre blemmer, og det er min jobb å snakke henne til rette etterpå, men målet er jo ikke at hun skal være feilfri, men at hun skal gjøre sine feil og reise seg igjen etterpå. Min jobb er å gjøre henne klokere og smartere for hver gang hun gjør uheldige ting, sånn at det bare er en anekdote i livet hennes, og ikke en vane.
Vesla har vært i et solid krysspress den siste tiden. Eksamen, og flere prøve eksamen, teateroppsetning, konserter, samfunnsarbeid, festivalforberedelser, jobb og ikke minst en mamma som ber henne roe ned! Hun trenger ikke brenne lyset sitt i begge ender liksom!
Tilbake sitter en mamma som er litt bekymret for det kjøret hun har satt seg selv i, men også stolt over hvor klok og forstandig hun er blitt, selv om hun akkurat nå er mye hjemme fordi hun har litt restriksjoner etter dårlige valg. For jaggu har hun ikke tid til å tøye på reglene også!
Jeg er glad for at hun bryter reglene og får restriksjoner hjemme. Det er jobben hennes. Å lære seg at det er konsekvenser for gode og dårlige valg. Hun gjør en sabla god jobb. Hun prøver og feiler. I hjørnet hennes sitter jeg å heier på henne, kjefter på henne, rettleder henne og deler ut konsekvenser, men mest sitter jeg bare å tenker at jeg har gjort en fabelaktig jobb med enda ett av mine favoritt mennesker. Hun er perfekt uperfekt. Når jeg ser på resultatene av mine fem, tenker jeg at jeg absolutt ikke har gjort en dårlig jobb. Faktisk lurer jeg på om jeg ikke er ganske god på å være mamma. Særlig å være mamma’n til Vesla.
Hva er greia med at jeg aldri lærer å ta pene bilder? Hvorfor kan ikke jeg bare style opp og lage de lekreste kreasjoner på bilde? Jeg ser de vakreste ting, men når jeg skal fange det gjennom en fotolinse forandrer det seg til det medt bisarre du kan tenke deg til tider. Jeg er ingen stor fotograf, og jeg erkjenner at jeg heller ikke kommer til å bli det, men kunne jeg ikke fått et bitte, bitte lite blinkskudd nå og da?
Her er det klinkerbygde båter hvor de gjør alt selv, til og med tar ut tømmeret selv. Det er helt fantastisk her ute, eneste skår i gleden er at vi sitter inne i sommervarmen, men vet ikke om jeg hadde holdt ut å sitte ute heller, for det er varmt!
De siste dagene med så masse fridager fullspekket med aktiviteter, har vært utfordrende for en introvert sjel som meg.
Herlighet så godt det var å komme på jobb igjen! Jeg var helt utslitt etter så mange dager fri. Tror du jeg tøyser? Nei, overhodet ikke! Det har vært bursdagsfeiringer, 17.mai, konfirmasjon og masse mennesker inn i mellom. Litt overkill etter min smak. Å ha fri betyr egentlig at jeg kan trekke meg tilbake, og bruke litt tid på bare meg selv, og det er jeg ganske avhengig av å få gjort. Det betyr at slike maraton-helger ikke er det optimale. Det koster enormt å tilbringe så mye tid med andre, uten å kunne trekke seg litt tilbake og få ladet batteriene litt. Jeg blir ufokusert, og klarer ikke samle tankene mine. Sånt blir det fort bare rot av.
Det er ingen tvil om at oppladningen min skjer hjemme. Alene. Jeg er rå på å finne unnskyldninger for å dra hjem når jeg er noen steder, og da lirer jeg gjerne av meg fraser som: “Unnskyld, jeg må gå hjem og ikke gjøre noe i noen timer. Det er veldig viktig.” Det ER viktig. For meg. Faktisk er det å få avlyse en avtale er utrolig tilfredsstillende. “Dessverre kan jeg ikke komme, må vaske håret.” Håret har aldri vært så rent, og tidvis har jeg masse energi å bruke på meg selv og mine egne kreative innfall i egen regi.
Under feiringen av grunnlovsdagen tok jeg en u-sving og havnet hjemme på sofaen alene. Masse gode unnskyldninger og bytte av klær. Faktisk måtte jeg ty til det to ganger i løpet av dagen. Jeg ble til en snikende ninjasoldat som forsvant sporløst. Det å plutselig bli borte er noen av mine superkrefter. Da jeg var ung og dro på byen, var jeg en mester i å snike meg hjem usett. Ingen visste hvor jeg var, og jeg var såre fornøyd med det.
Men nå er det altså tilbake til hverdagen, og muligheter for litt fred og ro på jobben. Nja, ikke helt forresten, for nå sitter jeg på flyplassen og gjør meg klar for noen dager i Bartebyen, og det er jo ikke direkte hverdagskost for meg. Jeg skal altså tilbringe to dager med et tettpakket program i en av Norges fineste kulturbyer. Det skal være et nettverksmøte innen kultur.
Jeg hadde elsket nettverksbygging, hadde det ikke vært for at det er så mange mennesker å forholde seg til hele tiden. Jeg hadde digget å hatt nettverksmøter alene!
Riktig så ille er det ikke, men helt klart at jeg kommer til å behøve litt tid alene mellom slagene. Det blir slitsomt, men det går når man er med flotte folk.
Det gledes også litt ekstra, for det er gode utsikter til at jeg får besøkt Snuppa litt også mens jeg er der. Da er det verdt det uansett!
Å være introvert er ikke bare utfordrende; det er også en kilde til endeløs humor og selvinnsikt. Så lenge vi kan le av oss selv, er vi i god form, og jeg trener jo til sommerkroppen så..
