Den var pent pakket inn i et lekkert gullpapir og med sløyfebånd, og da jeg åpnet pakken, var det et aldeles lekkert skjerf der. Akkurat slik jeg liker, og definitivt i de fargene jeg liker best. Snakk om å være heldig! Noen kjenner smaken min godt.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, og endelig kom Bestisene på besøk. Den siste tiden har livet krevd oss på hver våre kanter, så vi har knapt sett hverandre. Men i går var det dags, og vi hadde ei snill stund sammen med mye skravling, og vi kom ikke gjennom halvparten av alt vi hadde å snakke om. Det har jo hendt mye av stort og smått.

Det er litt rart egentlig. Noen mennesker er det litt keitete å få i gang samtalen med når det har gått en tid, mens andre gir inntrykk at man snakker sammen hele tiden. Det er så godt med de man alltid føler seg hjemme sammen med. Vi vet hva vi mener, selv om vi bare uttaler halve setninger. Det ble ei stund for både latter og den mer alvorligere samtalen.
Jeg fikk kanskje ikke vært sosial i Trondheim, men det fikk jeg tatt igjen mangelen på sosialisering på søndag, med kontakt med mange av mine nærmeste venner,  enten på besøk eller på en lengre telefonsamtale. Det er sånne dager som bare er uendelig verdifulle, og som går inn som en fin dag i minneboka.

4 kommentarer

4 thoughts on “Gaven min

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.