Engeløya

Livet leverer, og er aldeles fantastisk. Kan ikke skjønne at jeg noen sinne har orket å klage. Alt som skulle til var en tur med teamet mitt til vakre Engeløya, Steigen. Det er så vakkert her, at jeg kjenner nasjonalromantikken hugger til i brystet. Når jeg skuer utover havet og naturen rundt meg, vet jeg at her skal jeg være. Her hører jeg hjemme.

Da vi kom hit, var været som hjemme, og ikke var det meldt noe annet heller. Likevel trosset værgudene metereologene, og sakte men sikkert snudde alt rundt. Hvem har lyst å legge seg med en slik utsikt?

Da er det godt å våkne til noe som er ennå bedre. Tilløp til blå himmel og sol. Muligheten til å ta en kaffe på terrassen akkompagnert av fuglesang. Det er nesten bedre enn å legge seg i solnedgangen, for en frossen sjel som ikke har sett sola siden 14. mai.

Engeløya altså.. Det er så stille her. Fredfylt og harmonisk. Og ikke minst pakket med historie. Hadde det ikke tatt så lang tid å kjøre hit fra byen, kunne jeg vurdert å bo her.