livetmedvesla

Penger, penger, penger! Det er et jæv.. mas om penger for tiden. Flere måneder på rad har forbruket i husholdningen vært høyere enn det som kommer inn, og det er ingen god følelse når jeg vet at jeg skal reise masse fremover, har en konfirmasjon som står for døren, og trenger likvide midler for å gjøre siste finish på utearealene rundt huset. Det er et stress uten sidestykke. Når tannlegen nå erklærte at hun ikke er fornøyd med bittet til Vesla etter tannreguleringen og vil rehenvise, må jeg bare kapitulere og håpe at det går på reklamasjon. Enda mer å betale på er ikke det jeg trenger. Det vil ingen ende ta.

Bufferkontoen har fått gjennomgå de siste årene, og det føles som pengene bare tar en kjapp U-sving på kontoen og suser ut igjen kjappere enn de kommer inn. Nå trenger kontoen livreddende økonomisk førstehjelp. Å bare ha en inntekt å leve på er ikke noe man blir rik av, men jeg skal ikke sutre. Det er de som har det mye verre enn meg.

I helga hadde jeg lyst å dra på byen, men det ville vært å bruke penger jeg ikke har råd til. I dag er det Glimt-kamp på Myra, men det ville også være å bruke penger jeg ikke har råd til. Nå MÅ vi spare for å kunne unne oss det vi liker best. Å reise. Det spinkes og det spares. Til gjengjeld skal vi unne oss en fantastisk ferie i sommer.

Det er et relativt stramt budsjett uten særlig rom for noe ekstra. Sånn må det bare være akkurat nå, så må man bare drømme om bedre tider. Forhåpentligvis løsner det snart, for stort sett er det de tre første månedene som er stramme etter et overdådig forbruk i jula.

Det er ikke jeg som har størst problemer med å spare. Det er nok Vesla. Hun lider nemlig av klaustrofobi og tåler ikke se penger innesperret på hverken konto eller i ei lommebok, men det må hun nå lære seg, for ingenting i verden er gratis!

Sånn er det å være millionær! Riktignok på minussiden..

0 kommentarer

15.02.2023

Kastet bunaden på fyllingen

Blogg, Galskap satt i system, Hverdagsliv

Omsider fant jeg noen som kunne tenke seg å bake konfirmasjonskaken til Vesla. Jeg har fått sendt over noen forslag til hvordan jeg kan tenke meg at den kan se ut, så skal den eminente bakeren se hva hun finner ut. Jeg har troa på at det blir superflott, basert på bilder av andre kaker hun har levert. I tillegg skal Storesøster bake og dekorere cupcakes, og de skal gå i samme stilen. Nå begynner det å ligne på noe.

Vesla skulle å ta mål til bunaden i dag, og damen som skal montere bor rett ved kontoret mitt. Det passet bra, for da kunne jeg ta bunaden med på jobb, sånn at Vesla og jeg kunne gå rett etter skolen. Heldigvis visste jeg at jeg hadde tatt godt vare på bunaden da jeg pakket den bort, jeg var bare ikke helt sikker på i hvilken hylle den var lagt. Greit å bruke gammedagse laken til slikt, for vi bruker jo bare jersylaken på sengene nå. Skjorten fant jeg på 1-2-3-4-5. Den hadde jeg høvelig kontroll på, og det trodde jeg jo om selve bunaden også, men så feil kan man ta! Jeg endevendte alle kurvene i skapet, og lette og lette.

Frustrasjonen og panikken tok meg. Rett før jul leverte jeg masse gamle laken og dynetrekk på fyllingen til gjennvinning. Jeg tenkte så det knaket. Jo, jeg hadde faktisk tatt en anstendig stabel ut av skapet og rett i søppelsekken. Men hadde jeg sett gjennom stabelen? Fader altså! Bunaden var ferdig brodert, men ikke montert, og selv som uferdig produkt har det en verdi på adskillige tusenlapper. Jeg hadde vondt i magen. Dette var ikke greit i hele tatt. Hadde jeg hatt en panikk-knapp, hadde jeg garantert brukt den da, og ingen tvil om at jeg kunne hatt god bruk for en papirpose!

Vesla ble også en tanke bekymret, og spurte sin hysteriske mor om jeg kunne ha lagt den oppe på rommet mitt. Det hadde jeg ingen tro på, men ingen stein skulle være urørt. Jeg ryddet og lette, men fant den ikke. Den var borte! Siden jeg likevel hadde ryddet halve rommet mitt, begynte jeg å brette sammen dynene som var lagt tilbake i skapet etter jul. De lå hulter til bulter. Under alle dynene lå en plastboks med lokk som jeg ikke kan huske å ha sett før, og opp i den lå det et hvitt laken. Der var bunaden! Himmel og hav så lykkelig jeg ble! Jeg hadde altså sikret den så godt at jeg ikke husker å ha gjort det engang, men at noen andre skal ha forbarmet seg over bunaden er ikke sannsynlig.

Jeg som hadde sett for meg tusenlappene flakse fordi jeg måtte få kjøpt nytt stoff, og ny brodering. Det var ingen lykkelig tanke. Vesla ble også lettet over at bunaden var kommet til rette da hun kom for å se an ståa. Vi pustet lettet ut og skulle gå ned med herligheten. Jeg spurte om hun hadde sett telefonen min, men det hadde hun ikke, så jeg ba henne ringe den. Hun brast i latter da den begynte å ringe, for den hadde jeg pakket nederst i en annen eske mens jeg holdt på å lete. Det vil altså ingen ende ta på kaoset mitt for tiden, men jeg har håp om at vi kommer i mål, sånn sakte men sikkert.

0 kommentarer

14.02.2023

I kjærlighetens navn!

Blogg, Singel mammas dagbok

Valentino var innom i dag. Han kom inn og sa med sin fløyelsmyke, dype røst at han hadde fantastisk amorøse planer. Singel-mamma burde blitt himmelfallen og mo i knærne av å bli oppvartet av en slik staut kar, men hun så bare opp på han med dødstrøtte øyne, og ba han komme innom en annen gang. Det passet så dårlig i dag. Det var ikke fordi singel-mamma ikke ville få sveipet beina bort under seg i en het romanse, men det virket ikke helt som Valentino hadde gjort så grundig reseach på hva som kreves på valentinsdagen.

Ikke hadde han med seg blomster eller sjokolade. Heller ikke et kort. Ikke engang en liten hilsen på baksiden av en kvittering! Skal si romantikken fikk dårlige kår.

Det var en smule dårlig samvittighet å spore hos singel-mamma etterpå, men kun et lite blaff! Singel-mamma sutret godt til Valentino før han dro, og gjorde han smertelig klar over hvor skuffet hun var siden hun ikke fikk noen sjokolade.

«Herregud Heidi, du sku jo bare sagt det! Æ har sikkert nå kokesjokolade ligganes å sleng i skuffa hjemme!»

Det er åpenbart hvorfor singel-mamma fortsatt er singel, og hvorfor Valentino måtte dra med uforrettet sak. Ingen sjokolade, blomster eller kort, heller ingen date! Det hjalp heller ikke spesielt på at Valentino benektet at det var en date, og påstod at det var vennetjeneste som burde verdsettes i lys av mitt kjønn. Han trengte nemlig hjelp til å kjøpe gaver til datteren, og hvem er vel bedre til å shoppe enn en kvinne? Joda, det rykket litt i visakortet, men igjen, singel-mamma var standhaftig. Ingen blomster, sjokolade eller kort, heller ingen shopping!

2 kommentarer

Last Updated: 13.02.2023

Jeg vil ha kake!

Blogg, Vesla og Snuppa

Den som hadde hatt skills som konditor altså! Det hadde gjort seg. Konfirmasjonen til Vesla nærmer seg med stormskritt, og jeg holder på å legge de siste puslespill brikkene til feiringen på plass.

Det er siste gjeldsarving som skal til pers, så her gjelder det å gå all inn. Bunaden er brodert, lokale er skaffet, maten er under planlegging, pynt er kjøpt, det samme med lys og servietter. Kakene er delvis avklart. Ennå gjenstår mye, men masse er alt på plass. Bare ikke konfirmasjons kaken. Den er det ennå ingen som vil påta seg. Jeg vet sånn høvelig hva jeg vil ha, men spørsmålet er om jeg klarer å finne noen som kan dekorere slik jeg vil ha den. Jeg har googlet og lett helt til jeg fant den ultimate kaken. Den var så vakker, men ikke sjans om at jeg kan lage den. Det går ikke. Det er greit at jeg tidvis er litt sånn Pippi Langstrømpe, men det blir rett og slett Mission Impossible. Jeg svir jo fortsatt vann!

Tenk å kunne laget noe så vakkert? Da hadde jeg vært tynn som ei flis, for jeg hadde ikke hatt samvittighet til å spise kaken. Hadde bare blitt sittende å beundre den. Nei, det er ikke spesielt sannsynlig, for den hadde nok glidd ned den også.

Nå er jungeltelegrafen aktivert, og mor er på jakt. Hvem kan bake en flott kake til Vesla?

0 kommentarer

Last Updated: 12.02.2023

Nå er det på tide å kvitte seg med alle spor av korona

Blogg, Hverdagsliv

Nå er det på tide å tenke på de pokkers korona-kiloene igjen. Jeg var i en god flight zone før jul, men innførte amnesti i jula. Da deklamerte jeg så stolt at det ikke er hva du putter i munnen mellom jul og nyttår som er problemet, men mellom nyttår og jul. Så kom nyåret, og jeg skulle begynne å gjøre noe med å komme tilbake til før-korona matchvekt.
Problemet var bare at jeg bestemte at jula varer helt til påske. Tror jeg..

I morgen er mandag, og det er en fin dag for en ny start. Da er det tilbake til å begrense inntaket av usunne saker, og å øke aktivitetsnivået igjen.

I koronatiden gikk jeg opp tolv kilo. TOLV KILO!!! I løpet av fjorårets to siste måneder forsvant fire av disse, men det er ennå åtte forhatte kilo å kvitte seg med. To kilo i måneden er realistisk, så da bør jeg være tilbake til før-korona-vekt ved utgangen av juni. Det får jeg til. Bare å forbrenne 56 000 kalorier mer enn jeg putter inn i munnen.

Da er matematikeren i gang igjen. Hvis jeg ikke har tenkt å bevege rumpa, kan jeg kun konsumere 1200 kalorier om dagen, men av erfaring vet jeg at jeg ikke fungerer slik. Jeg vil spise maten jeg har lyst på, skippe det meste av søtsakene og heller øke aktivitetsnivået. Det fungerer kanskje best for meg. Så la oss se hvordan dette går. Estimert vekttap bør da være 0,5 kg i uka.

Kanskje, bare kanskje, men muligens stiller jeg i bunad til våren når Vesla blir konfirmert. Det er målet, for det et viktig å ha et mål! Festdrakt er pent, men ingenting slår nordlandsbunaden.

2 kommentarer

12.02.2023

Det er bare en vanlig søndag

Blogg, Hverdagsliv

Kjære alle mammaer, bonus-mammaer og på alle andre måter mammaer. Gratulerer med dagen.

I dag er den dagen vi skal fremstå som prototypen av en mor. Elskelig, varm, snill, medfølende, støttende og takknemlig. Vi skal legge ut bilder av familiefrokost, kaffe og kaker, og ikke minst overdådige gaver. Handelsstanden fremhever at bare det beste er godt nok for mor, koste hva det koste vil.

Vi lovprises i SoMe for vår offervilje og fantastiske innsats for våre små håpefulle. Vi er alfa og omega. Ingen over, ingen ved siden. Dette er vår dag,

Men et det strengt tatt nødvendig med denne viraken? Klart det er godt å bli hyllet av familien sin, men kan det ikke være bare i familien? Må vi på død og liv brette vår lykke ut for hele verden. Jeg er for så vidt ganske sikker på at mange av de lykkelige mødrene egentlig er slitne, forbannet, irritert, trist og lei denne dagen som alle andre, likevel setter vi opp vårt «happy-face» for ungene. Fake it til you make it! Vi må smile og vise vår storhet fordi det er forventet av oss. Fasaden først!

Hva med alle de som har et inderlig ønske om barn, men som av ulike grunner ikke har det? Trenger de et helt døgn med påminnelse av det savnet de har? Hva med alle de som har en mamma i himmelen? Trenger de et helt døgn med påminnelser av det savnet de har? Og hva med alle se som ikke vil minnes sin mamma av ulike årsaker. Trenger de et helt døgn med påminnelser av hva de prøver å rømme fra?

Feir morsdagen hjemme med familien din. Kos deg og nyt stunden, men legg bort telefonen. Nyt heller stunden med å være tilstede i livet sammen med de du vil. Det er ikke sikkert alle andre rundt deg ønsker å minnes denne dagen like mye som deg.

0 kommentarer

11.02.2023

Full kapitulasjon

Blogg, Galskap satt i system

Jeg har himlet med øynene og tenkt mitt, bare lyttet og ikke sagt noe, men tenkt mitt. Herregud, som folk klager liksom. Hvor vanskelig kan ting være, og hvor dramatisk er det mulig å bli? Folk må jo gjøre ting mye verre enn det trenger å være? Å ha ei tispe med løpetid og en hannhund i hus, det er jo null stress! Det fikser jeg!

Denne løpetiden.. Snuppa klaget da hun hadde første runde med pelsklingene. Venninnenne signerte med hvor vanskelig det er å ha en hannhund og en tispe. Jeg tenkte som sagt mitt. Hvor ille kunne dette egentlig bli? Første uken var jo bare en lek, og det ga meg hvertfall tro på at Snuppa og venninnene hadde overdrevet kraftig. Pels-Guri prøvde å kastrere den lidderlige på egen hånd, og var overhode ikke interessert. Hun regelrett glefset når han ble for intim. Begge hadde truser på, så alle forsøk på parring ble avverget før det ble alvor. Dette burde bevise at de som skulle forberede meg på det som kom, hadde vært en smule dramatisk.

Så kom stådagene..

Stakkars Monty. Han har ikke spist på flere dager. Han pistrer og piper. Vil ikke gå ut å tisse, vil ikke gå tur, vil ikke sove. Eneste som tilsynelatende er viktig, er å få pels på knaggen. Han har skreket så mye at stemmen er helt hes. Han høres ut som han har halsbetennelse.

Da jeg kom hjem fra jobb i går, skjønte jeg at dette ikke var så enkelt som jeg hadde trodd. Hele den lille hannhunden vibrerte. Han ulte og skreik fra jeg og den lille fristerinnen kom inn gjennom døra. Uansett hvor hun var, var han parat bak henne. Hun fikk ikke sove, hun fikk ikke spise, og hun fikk ikke gå over gulvet før han hoppet opp. Til slutt måtte jeg sette tispa i bur for at hun skulle få fred. Hun var helt i fra seg, for hun ville ikke være innestengt. Desperadoen prøvde å tygge seg gjennom sprinklene for å komme seg inn til henne. Stakkars tennene hans!

Til slutt var Monty så utkjørt og stresset, at det ikke var forsvarlig for han. Uten mat, søvn og hvile kunne han bli så desperat at han handlet overilt. Noe måtte gjøres, I tillegg begynte også jeg å kjenne at jeg var sliten av å jakte på de to. Jeg forsøkte å ta Daisy med for å sove oppe, men Monty hylte og skrapte så mye nede at det var håpløst.

Før Snuppa dro for å studere hadde hun Daisy hos en arbeidskollega på avlastning. Der hadde den firbeinte herrens glade dager og ble tatt godt vare på. I dag måtte jeg krype til korset og be Snuppa spørre om de kunne ha Daisy en dag slik at vi fikk sove. De ville ikke ha henne en dag, de ville låne henne hele helga! Da de hentet henne ble hun helt vill!! Hun var klar for helgetur, og ikke stresset over å dra. Hun kjente godt igjen hvor hun skulle og dro gladelig med.

Endelig kunne den lille søte hjemmeværende pelsklingen slappe av, og gjett om han sov! Ikke bare han, jeg også! Vi flatet ut på sofaen og sov fire timer i strekk! Selv om jeg hater det intenst, må jeg bare innrømme at jeg ikke var klar for dette sirkuset og ikke trodde det var så ille! Både Snuppa og venninnene hadde rett. Løpetid er et helvete! Jeg må bare kapitulere.

Nå håper jeg bare at det verste er over når Daisy kommer hjem igjen, for dette har vært slitsomt. Slitsomt for mor, men ennå verre for den overkåte lille pelsballen som hele tiden har fristerinnen rundt seg. I det minste blir det en aldri så liten pause for oss begge to, før urokråka kommer tilbake, og den skal nytes!

0 kommentarer

09.02.2023

Tid for mine egne tanker

Blogg, Mellommenneskelige relasjoner

I dag tok jeg et endelig farvel med en venninne. Det var en vakker men sorgfull stund. Men det er som presten sa, en tid for alt. Også en tid for å ta farvel. Jeg har gruet meg til dagen i dag, ikke sovet så mye og brukt tid til ettertanke. Det blir vel gjerne sånn. Man blir så klar over sin egen dødelighet.

Det er så viktig å leve mens man gjør det. Være tilstede i sitt eget liv. Ingen vet jo hva morgendagen bringer, og det er vondt å miste muligheten til å si de viktige tingene til hverandre. Bruke tiden på det som er viktig.

Ettermiddagen og kvelden har jeg brukt til å lande litt etter en veldig følelsesladet dag. Jeg har vært i min egen boble og med mine egne tanker. Kjent litt på takknemlighet for alt det fine jeg har i livet, og ikke minst alle de fine menneskene jeg har rundt meg.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal leve enda mer av livet mitt enn jeg har gjort til nå. Jeg skal gripe de mulighetene livet serverer. Jeg skal slutte å vurdere alt til det kjedsommelige, men heller våge å ta noen sjanser. Være litt gal! Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg er 51 år, og trenger ikke å være opptatt av livets konvensjoner, jeg kan bli en original!

Jeg skal ha som mantra videre at livet er nå, og jeg lever nå og mulighetene er nå! I morgen kan det være for sent.

6 kommentarer

Last Updated: 11.02.2023

Når en humanitær katastrofe banker på døren din

Blogg, Mellommenneskelige relasjoner

Det er helt forferdelig med jordskjelvet i Tyrkia, som så langt har krevd minst 8000 menneskeliv, og det er ett tall som er regnet å stige. Bildene som vises i media er grusomme og hjerteskjærende. Det er humanitær katastrofe av dimensjoner.

Hver sommer er vi i Alanya, som har et par hundre tusen innbyggere, men som forandres til en gigantisk turistmaskin på sommeren. Med så mange turister, trekkes også flere tusen sesongarbeidere fra hele Tyrkia inn til byen. Det er ikke til å unngå at vi har blitt kjent med mennesker fra hele Tyrkia opp gjennom årene, også en del fra de hardest rammede områdene.

På Facebook kom det en funksjon der de som er i Tyrkia kunne sjekke seg inn som overlevende, og stadig flere av våre bekjente har sjekket seg inn. Mange hat mistet noen av familien eller venner, og de bærer vitnesbyrd om store ødeleggelser og en katastrofe av dimensjoner. Butikkene er tomme for tepper og det er mellom -4 og -6 grader på natten, og hjemmene til ofrene er borte..

Når man får slike beretninger om hvor ille det står til, via mennesker man har personlige relasjoner til, blir alt så nært. Da blir trangen til å hjelpe så mye større. Mange privatpersoner har bedt om penger slik at de kan kjøpe inn det som behøves til de kriserammede. Det er opprettet en Spleis også.
Jeg er derimot mer komfortabel med å gi midler til offentlige hjelpeorganisasjoner. I dag gikk en anstendig skjerv av moro-kontoen min med til dette.

Penger kan ikke hjelpe for de som har mistet sine kjente og kjære, men det kan bidra til at ofrene får dekket noen av de basale behovene de har for å kunne overleve.

Tiden renner ut for de mange som ennå er savnet, men vi kan ennå be og håpe på mirakler. ❤️

2 kommentarer

07.02.2023

Tjukk og tjukkere

Blogg, Hverdagsliv

«Æ slit litt nu, for det e helt klart at du e drømme-dama mi på mange måta, men det blir ikke å gå, for æ kan ikke vær i lag med ei som e overvektig.»

Det kunne like gjerne vært meg som hadde fått den kommentaren. Nå var det ikke det, men en bekjent av meg fikk den fra en tinder-date. De hadde chattet en stund før de ble enige om å møtes. De var på bølgelengde på mange områder, og hadde mange av de samme interessene. Han hadde ikke spurt henne om noen strategiske kropps-mål på forhånd, men heller spurt om hvor aktiv hun var. Hun er ofte ute i marka, og tar gjerne en fjelltopp eller to i løpet av ei helg. I hele tatt over middels aktiv vil jeg si, i så fall i forhold til meg. Direkte overvektig er hun heller ikke, selv om hun kanskje har noen kilo ekstra. Likevel fikk hun altså denne slengt i ansiktet.

Hadde jeg fått en sånn kommentar når jeg var yngre ville jeg nok blitt kjempe lei meg og selvtilliten hadde nok fått en alvorlig knekk. Kanskje ville jeg holdt meg unna menn i en lange perioder. Jeg hadde vært skikkelig flau. Nå er jeg over 50, og ville vel sagt at jeg i det minste kan slanke meg, men man kan ikke slanke bort en stygg personlighet.

Dette er på en måte fat-shaming. Fat-shaming er ulike måter å påføre tjukke personer skam for at de er tjukke, som blikk, vitsing eller annen form for kommentering. Dette bidrar til at mange tjukke føler seg flau og «uverdig», og unngår å leve et normalt aktivt liv. Det blir som en vond sirkel. Man trenger aktivitet men unngår det fordi man skjemmes av å vise seg for andre.

Jeg synes overhode ikke det er noe kult å være overvektig, men jeg trenger ikke noen til å fortelle meg at jeg er det. Selv om jeg er over 50 og trenger lesebriller, klarer jeg utmerket godt å se at jeg har ligget på heving de siste årene.

Jeg mener faktisk det hadde vært bedre om han kom med en hvit løgn, fremfor å være sårende ærlig. Det som kanskje overrasker mest er at en mann i slutten av 40 årene kan få seg selv til å dømme noen ensidig ut fra utseende?

Det motiverer sjelden noen til å gjøre noe med vekta bare for at noen slenger med leppa. Hvis jeg skal gjøre noe må det komme fra meg selv fordi JEG vil ta grep og foreta en livsstilsendring.

Likevel er det ikke sånn at man skal stikke under en stol at fedme er et økende problem. Vi blir latere og latere, samtidig som vi blir mer nytelsessyke. Det resulterer i flere med både hjerte- og kar sykdommer, muskel- og skjelett plager og diabetes 2.

Min venninne slettet Tinder. Hun syntes dette var kjipt, og jeg kan godt forstå henne. Hvis dette var det beste Tinder hadde å by på, så er liksom ikke det noe å skrive hjem om, men på en annen side var det bedre å finne ut at han var en dust nå, før hun kastet bort mer tid på han. Og helt til slutt, bare som en liten bi-setning.. Ærlighet varer lengst, likevel kan man ty til en hvit løgn av og til, men han skal i det minste ha kred for å avslutte det før det fikk begynt..

6 kommentarer