Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Selv om det er mange som ikke vet hvor Tverlandet er, har Marie Blokhus satt stedet på kartet ved å nevne hjemstedet sitt flere ganger i serien Side om Side. Hjemstedet hennes er blitt hjemstedet mitt også. Ikke nå nettopp, men for snart en mannsalder siden.
Det var også i serien Side om Side at hun uttalte de famøse ordene «Du kødda ikke med folk fra Tverlandet». DET stiller jeg meg bak.
Her bor altså Vesla og jeg! I en liten forstad på underkant av to mil til Bodø, langt ute på landet, men bare 20 minutter unna byen. Det bor rundt 5000 mennesker her, og er som ei lita bygd på godt og vondt.
Det er flere ganger at jeg har vurdert seriøst å flytte herfra, men hver gang jeg ser utover fjorden, vet jeg at det skal mye til før jeg faktisk gjør det.
Jeg savner sosiale møteplasser og kulturtilbud for voksne, på plassen. Det er ikke så mye av det her ute. For det meste må vi inn til byen.
Men hva gjør vel det? Her jeg bor, veier godt opp for det.
Det et beint frem nydelig ute nå. 8. mars og helt fantastisk vær. Men kan bli reint henført av mindre! 8. mars og kvinnedagen.
Kvinnedagen altså!
Trist at vi bare én dag i året fokuserer på alle tingene vi bør jobbe med hele tiden for å få øke synligheten på. Det betyr at noen saker alltid vil komme i skyggen for de andre, for det er dessverre en kjensgjerning at ikke alle sakene er like engasjerende.
Kanskje vi kvinner burde bli bedre på lobby-virksomhet og fremme saker som er viktige ellers også? Slik at små og store fanesaker står på dagsorden jevnt og trutt.
Hvis jeg skulle fått velge ville mine viktigste saker være å fremme kvinnehelse, forhindre barnebruder, sikre skolegang til alle kvinner, sikre abortloven og iverksette en felles innsats mot trafficking.
I dag driver jeg ikke kvinnekamp selv om det er 8. mars. Jeg burde nok det, for jeg skriker alltid høyt og lenge når jeg er uenig i noe, men jeg har ikke tid. Jeg har prioritert å få Vesla fra A til B til C og tilbake til A, og det er ille nok. Jeg burde hatt egen parole. «Arbeidsdagen min slutter kl 15.30, klar deg selv for jeg er en frigjort kvinne!»
Spøk til side. Jeg er nødt å fremheve at vi fortsatt trenger 8. mars i Norge også. Meldingene nedenfor er en hyggelig liten passiar mellom meg og en lærer etter at Vesla hadde vært en anelse kvass i snakketøyet.
Satan i gatan, da ble mor sint. Ikke jentesur eller grinete, men lyn hakke forbannet!
Så kvinner, døtre, mødre, søstre og venninner! Bare å komme seg tilbake på bastionene. Krigen er ikke vunnet ennå!
“Det kommer bedre dager, Heidi! det kommer bedre dager!”
Dette er utdraget av det mantra jeg forteller meg selv daglig akkurat nå. Jeg har så tett program, og er i konstant kamp mot klokka og gjøremål, at det er behov for å minne seg på at dette bare varer en kort periode, og at jeg vet jeg har stamina til å stå i det. Nyåret og frem mot sommer er det like hektisk hvert år, så det er ikke noe nytt fenomen at timeplanene er stapp fulle av gjøremål på denne tiden av året. Det er bare at jeg trenger å minne meg på at det kommer bedre dager, for det gjør det alltid.
Når dagene er så fullpakket blir det lite tid til å bare gjøre de tingene som faller meg inn, og da sturer jeg litt. Jeg liker å ha tid til å være spontan og impulsiv. Eller, det er ikke helt korrekt å si det sånn heller. Jeg liker å ha muligheten til å være spontan og impulsiv. Selv bestemme om jeg vil gjøre det som faller meg inn der og da, eller følge flokken. Sannheten er vel at jeg ikke på langt nær er så impulsiv eller spontan som jeg var for bare noen år siden. Jeg tror sannelig jeg begynner å bli litt satt!
Komfortsonen er blitt en behagelig plass å være. Bare gjøre de vante tingene, og la ting gå som det alltid gjør. Å gå ut av den er ikke skremmende. Det er bare så slitsomt å endre rutiner eller gå på oppdagelsesreider i seg selv når tiden er knapp, og det er et viktig stikkord. Jeg må gi meg selv mer tid! Tid til å være uorganisert og ta ting som det kommer. Det har jeg ikke nå. Tid altså..
“Men det kommer bedre tider Heidi! Det lover jeg deg, bare hold ut litt til!”
Daisy er en hund etter mat. Hun vil ha ALT som er spiselig, lager et skikkelig pipeshow hvis hun ikke får det magen begjærer, og det er alt av mat.
Best av alt er hvitost!
Vesla fikk servert nystekte vafler i ettermiddag da hun kom hjem fra trening. Det var vel egentlig fordi hennes altoppofrende mamma egentlig hadde mest lyst på, men godt å ha noen å skylde på når man først skal skeie ut.
Daisy var helt fra seg da hun kjente de liflige duftene fra det som stod på stuebordet. Det hun helst ville ha var hvitosten. Den deilige store hvitosten. Før jeg visste ordet av stod den lille pelsballen med to poter på bordet, mens hun slikket på osten min!
Jeg nappet osten unna, og sa hun hadde misforstått hvis hun trodde det var selvbetjening ved bordet, og trodde hun egentlig hun var ei mus?
Vesla så overbærende og sa tørrvittig til meg: «Vet du mamma, hvis ho føl sæ som ei mus så får ho lov å vær ei mus! I disse dagan vet man at utsagnet ditt e krenkanes!»
Jeg har alltid hevdet at det enkleste i verden er å være tenårings-mamma, og det er når de er små, det er slitsomt. Akkurat nå er jeg på vei til å forandre mening, men i følge en venninne skyldes det at jeg begynner å bli gammel. Det kan jeg ikke skjønne, så ung som jeg føler meg.
Da de eldste ble tenåringer var jeg ikke engang i midten av tredveårene. Det kjentes ut som det bare var uker siden jeg var tenåring selv. Husets tenåringer hadde en mamma som fortsatt husket alle skitne triks, og ikke lot seg lure. Storesøster spurte en gang om jeg hadde spioner rundt dem, for jeg visste jo alt nesten før det hendte. Men jeg sa som sant var, at det ikke nytter å lure en luring.
De fire første ungene kom nesten like tett som perler på en snor, og på mange måter var det en trygghet mens de vokste opp. De kunne være nådeløse med hverandre, men hadde hverandres rygg ovenfor alle andre. Søskenflokkens justis var nådeløs, og det kom kjapt frem hvis noe var hendt, for ingen tok skylden for noen andre. Å være mamma til fire tenåringer samtidig, og likevel ha en viss form for oversikt var enkelt i den forstand at jeg i det minste hadde høvelig kontroll.
Så er det Vesla da. Vesla som var kjempe enkel som liten, men som begynte å vise tenner da hun entret tenårene. Vesla som virkelig har vist meg at det kan være utfordrende med tenåringer også. Det skal sies at hun for det meste er ok, men det hindrer ikke at hun av og til driver meg til vanvidd. Vesla har bodd mye alene hjemme med meg og det har vært forholdsvis stille og rolig, men i takt med økningen av hormoner i kroppen, har også volumet hennes økt, og ikke minst temperamentet. Hun er i opposisjon til det meste jeg prøver å argumentere for. Jeg er åpenbart helt dust, og skjønner ingenting av ungdomslivet i dag. Jeg er kontrollfrik og super streng, og direkte urimelig. Altså et håpløst foreldre-eksemplar.
Gammel eller ikke, jeg står han nok av! Jeg har levd mange ganger lengre enn mitt eminente pikebarn, og har evnen til å telle til ti inni meg gang på gang før jeg synger ut til henne.
Det er unektelig slitsomt å forholde seg til disse ustabile hormon-monstrene, men trøsten er at det varer ikke for alltid.
Klart man føler man kommer til kort av og til, men av erfaring har jeg noen tjuvtriks på lager. Jeg velger mine kamper, for skal jeg kjempe alle sammen blir jeg utkjørt og får turbulente hverdager. Jeg er tilstede i livet, men ikke alltid på hennes premisser. Jeg prøver å lytte til både det hun sier og det hun tier. Viktigste av alt er likevel å fortelle at jeg alltid kommer til å være glad i henne, uansett hva. Jeg er bare ikke nødvendigvis så glad i alt hun gjør.
Å være mamma til en tenåring er både skummelt, skremmende og veldig bra, men det er stort sprik mellom de høyeste tinder og de dypeste daler, så kontrastene er store.
Himmelen har holdt slusene sine åpne noen dager, og snøen har lavet ned. Det var kaskader av vakker glitrende snø som fylte terrassene og hele parkeringsplassen. Når da snøplogen kom, var hele innkjørselen fylt til randen. Snø er vakkert, men det er ikke mye vakkert å skufle den vekk. Det er hardt arbeid.
Jeg har egentlig ikke noe i mot å være ute å måkke snø, og det sier jeg selv om jeg bare har en muskel-fres til hjelp. Det er bare at det ikke trenger å lave ned så himla mye på en gang! Hva er vitsen med å måkke snøen bort når det kommer ned det dobbelte like kjapt? Det er like smart som å vaske og rydde huset mens ungene bor hjemme. Bortkastet tid.
Egentlig burde jeg vært ute å tatt meg ei treningsøkt med den hvite elendigheta, men akkurat nå foretrekker jeg å vente på våren selv om det kan se ut som det kan ta sin tid. Når andre sier det er deilig med snø, tenker jeg at de kan ha den hvite gørra for seg selv!
De påstår at alle nordmenn er født med ski på beina, men det er ikke jeg. Nok et bevis for at jeg er født på feil breddegrad!
Da har klokkene ringt for deg en siste gang. Det var din tur, sa skjebnen. Hadde den sett feil på listene sine? Det var jo så altfor tidlig. Det skulle jo ikke være deg?
Du som alltid var så full av liv og opptatt av å leve. Hvorfor måtte du gå ut av tiden?
Etter stormen, kom stilla og det var anelser av blå himmel før vi sa farvel til deg i kirken, men da vi kom ut, gråt selv englene. Vi hadde tatt farvel. Et farvel som er så endelig, og som levnet en sorg som er så uendelig stor.
«Med barnetroen i behold, så sees vi igjen» ble der sagt, og i en slik stund er barnetroen det jeg trenger. Troen på at det er en mening i det meningsløse, selv om jeg ikke kan se det.
Jeg har tatt mitt farvel, men jeg var ikke klar! Det skulle ikke være nå. Det skulle ennå være tid. Tid til den gode praten. Tid til de gode stundene. Tid til å bli forberedt.
Klokkene slo for deg en siste gang, og nå alt er ugjenkallelig over. Minnene skal jeg ta med meg. Det blir de vakreste diamanter som skal smykke hjertet mitt for alltid.
Vesla har vært hjemme alene mens mor fartet rundt ute i verden. Det var med skrekkblandet fryd jeg ringte Lille Storebror og sa han ikke trengte å være i barndomshjemmet med Vesla. I stede skulle vi øke kontroll med håpefulle via Storesøster.
Det fikk bra akkurat til jeg landet i Oslo, da fikk jeg følgende melding fra håpefulle.
Siden hun skal konfirmeres i mai, har hun fått forbud mot å eksperimentere med håret frem til den er overstått. Det gikk jo til iceing, og Vesla endte opp med gult hår. Mor var ikke direkte lykkelig, men fargen var et faktum, og jeg måtte bare iverksette førstehjelp når jeg kom hjem og fikk se elendigheten på nært hold. Gjort var gjort!
Storesøster sjekket opp håpefulle mens jeg var borte, og fikk beskjed om fred og fordragelighet i heimen. Vesla brukte tiden på film, internett og godis. Tilsynelatende i alle fall.
I realiteten var det var høy party-faktor i heimen under mors fravær. Ikke alt var like stuereint, og det var brudd på flere av reglene hun er underlagt. Da måtte mor ta frem streng stemmen og gi beskjed om at nok var nok. Det er riktignok ungdommenes jobb å drive foreldrene til vanvidd, men det får være måte på. Storesøster var rasende over å bli lurt, og Vesla var flau og skamfull. Hun er lovet barnevakt for resten av livet. Jeg skal sette brødrene på saken!
Men da mor kom hjem var huset shinet, selv om ungen fortsatt hadde gult hår! Så etter nok en reprimande fikk håpefulle beskjed om at hun måtte en runde hos frisøren. Skadebegrensning måtte til!
Det kostet skjorta, men det ble bra om ikke annet. Nå har hun fått forbud mot ytterligere krumspring frem til hun blir 40!
Vi måtte selvsagt også innom får å få tak i ei ny joggebukse, og da startet Vesla et show uten sidestykke inne på prøverommet. Hun måtte se om hun hadde full bevegelighet i buksa, derfor karatesparket. PS! Hun trengte også nye sokker..
Vesla ble underholdning inne på prøverommet, og fikk en aldri så liten treningsrunde på kjøpet. Siden jeg likevel var stuck der, kunne jeg trene på å ta bilder. En gang skal jeg få et skikkelig scoop, men det blir nok ennå en stund til.
Når jeg er på tynn is, så er jeg på så tynn is at man formelig kan høre den knake faretruende under føttene. Det beskriver meg godt under London-turen. Det skal sies, London leverte som alltid, men denne gangen hadde ikke jeg gjort hjemmeleksa mi godt nok, og jeg ble tatt med buksa nede noen ganger, men jeg hentet meg inn igjen hver gang. Utrolig hvor mye man kan komme unna ved å late som man ikke forstår? Ikke for det, det var utrolig mye jeg ikke forstod på ordentlig også da!
Det var utrolig interessant å være på konferanse om grønn energi, og da spesielt vindkraft, nå som all uroen rundt vindmølleparken på Fosen pågår. Jeg skal ikke nekte for at det var en del interessante diskusjoner rundt emnet, og jeg for min del sitter igjen uten å egentlig ha tatt noe standpunkt i saken. Siden jeg er norsk, ble jeg spurt grundig ut, og da var jeg skjelven i knærne når jeg svarte. Jeg hadde nemlig ikke satt meg godt nok inn i saken.
Da var det bedre å ha forberedt seg bedre til andre emner, som spesielt bærekraft og reduksjon miljøavtrykk. Det fikset jeg.
Det var fornemme folk blant almuen må jeg få si. Kornprisen holdt tale på konferansen, og under banketten holdt han også en tale sammen med kronprinsessen. Der han virket profesjonelt innøvd, virket kronprinsessen naturlig og avslappet. For noen flotte representanter vi har. Kronprinsessen, som jeg aldri har sett live før, var en nydelig kvinne med masse verdighet og stil. Jeg ble helt starstruck av henne.
Alt i alt en super tur, men det er sant som de sire, borte bra, men hjemme best, og når mamma’n er borte har Vesla fest!
London er en av byene jeg alltid ender opp med å dra tilbake til. London og Barcelona. Ikke egentlig for at byene er så fine og koselige, men fordi de representerer et mangfold av kulturer og severdigheter. Jeg vil fremheve en viktig ting med London; Uansett hvor man kommer, blir man møtt og ønsket velkommen. Alle smiler, er hyggelige og ønsker oss en god dag. Jeg merker at jeg smiler stort sett hele tiden. Visste du forresten at du forbrenner mer kalorier av å smile fremfor å være alvorlig? Ja, sånn er det, så enda en grunn til å smile til alle du møter.
Det blir vel ikke rare tiden jeg får til å vandre rundt i Londons gater denne gangen, men litt skal jeg nok få tid til, håper jeg. Vi må jo strekke litt på føttene imellom slagene vil jeg tro.
Litt bilder ble det på morgenen før vi startet dagen, for da måtte jeg ut å få meg en luftetur.
Nærmeste nabo og utsikten fra rommet er Kensington Palace. Jeg klager ikke på naboene altså. Tenkte jeg skulle ta bilder av gata opp ved siden, for der var det ambassader på rekke og rad, men det fikk jeg ikke lov til av noen barske menn med automatvåpen. Selv om jeg kan være tøff, yppet jeg ikke med dem i dag. Selv om det blomstrer må du ikke la deg lure. Det er bikkje-kaldt her. Føler meg nesten som hjemme i Bodø! Jeg savnet faktisk lua mi, og de fleste som var ute hadde pakket seg godt inn!
Selvsagt ikke jeg da. Nei, for jeg tenkte det var vår i London i mars. Så feil kan man ta. Samma det. Da vi var ute etter lunsj, fant jeg løsningen. Når det ble kaldt svippet vi bare innom en butikk eller to, så da var null det stress. Og butikker.. Ja, det et det overalt!
Sånne løsninger går jo dessverre ut over noen, så visakortet lider..
