Jeg har en venninne som helt klart kan mer enn sitt fadervår, og hadde vi levd på en annen tid kunne hun risikert å bli brent på bålet. 🧙

Det overnaturlige har alltid fascinert meg, men jeg har nok vært mer skeptisk enn at jeg har trodd. 🤨

For litt over et år siden endret det seg da hun over en kaffe forklarte at jeg hadde en av mine slektninger med med meg. Beskrivelsen hun ga var så spesiell, og jeg fikk frysninger. Ingen kunne visst om dette særegne. Jeg har aldri fortalt noen om denne litt merkelige sammenblandingen. Det var et øyeblikk der jeg virkelig begynte å tenke at det kanskje er mer mellom himmel og jord enn jeg har trodd?

Hun har lært meg litt om de skytsenglene som finnes, og da et jeg nok ikke like henført som det jeg er når hun snakker om det hun sanser inn selv. Men hun ga meg et alvelys som skulle rense dårlige energier slik at jeg fikk sove bedre. Jeg tror ikke helt på det, men det står på soverommet, og jeg gir det ikke tilbake. Det er fordi jeg nå kan sove opp til åtte timer i strekk. Mulig tro kan flytte fjell, men nå som jeg endelig er uthvilt igjen om morgenen gambler jeg ikke. 😂🧚

Noen ganger skjønner jeg ikke det hun sier. Ender opp med å lure på hvor hun vil med dette da? Så kan det skje noe ei tid etterpå, og alt krystalliserer seg som åpenbart.

I går tok hun en lesning med Mayakort. Jeg må nok bare innrømme at jeg gikk inn i det med at dette ble et fornøyelig tidtrøyte. Du verden så spennende det var. Kortene sa noe om utfordringer, sa noe om styrker og fallgruver på det spørsmålet jeg stilte. Jeg skal ikke gjengi det her, men det kortene fortalte, var helt relevant for min situasjon. Jeg fikk etterpå sitte med en bok om kortenes forklaring for å se at det stemte som hun hadde fortalt. Jeg syns det var kjempe spennende, og tilbringer gjerne flere lørdagskvelder sånn.

Spooky ladyshit som hun kalles av enkelte, kan nok mer enn menigmann om alternative energier, men har heldigvis fokus på menneskets selvutvikling, ikke død og fordervelse. Likevel tenker jeg at det er greit å spille på lag med alver og energier, for jeg må innrømme at jeg tror litt på det… 😘

Vesla er ei jente med mange venner og enda flere venner. Det er fantastisk fint, men av og til savner jeg å ha alene tid med jenta mi. I går var det skolefri, og jaggu fikk jeg ikke til å ta fri med henne for en gangs skyld.

Vi startet torsdags kveld med slumber-party..

Fredag bar det ut på shopping. Snuppa har aldri ødelagt leker eller ting, men mistet telefonen i gulvet. Resultatet var knust skjerm på vidunderet. Så det måtte fikses. Så til byen bar det..

Tenk å få lov til å leve med et så herlig menneske som denne solstrålen. Hun er så ufattelig morsom å være sammen med, og utrolig reflektert ung jente. Jeg er så utrolig stolt av alle mine… ❤❤❤💙💙

I dag kjenner jeg på sisterhood med en for meg ukjent jente.

Hun fant ut at kjæresten var utro med en venninne. Snakk om å bli dobbelt dolket i ryggen. Først av den du elsker, så av et menneske du kanskje har delt dine innerste tanker og drømmer med. Det ultimate svik.

Hvordan går man videre etter noe slikt? Hvordan kan man stole på noen igjen etterpå?

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve normalt etter noe slikt. Hvem tørr å stole på noen etter en slik opplevelse liksom?

Men man skal ikke skue hunden på hårene, og jeg skal ikke dømme noen.

Jeg føler bare så inderlig med den damen som akkurat har fått knust hjertet sitt…

Men jeg regner med hun har lyst å rope: «Din utro jævel, la meg få tilbake hjertet mitt! 💔💔💔

Håper denne jenta har en bedre venninne som stiller opp med trøst og Kleenex. 💖

Noen som liker å strikke?

Vi åpnet ny utstilling på Bymuseet i Bodø.

Utstillingen kommer fra Tromsø Museum, men vottene er samlet inn i Bodø-området.

Varme hender handler om vottens historie, votten som næring, stedsvotter, finvotter, samiske votter, arbeidsvotter og ulike strikketeknikker.

Jeg er så privilegert som får jobbe med så dyktige kolleger. Det var utrolig mye jeg ikke visste om en så dagligdags ting som en vott!

Anbefaler alle i området om å besøke museet vårt. Her er det rom for ei snill-stund i Byens vakreste bygning.

Endelig har jeg funnet min favoritt idrettsgren. Eller, ikke favoritt, for det er og blir fotball, men denne er jeg i det minste godt over gjennomsnittet god i.

Neste OL blir første gang den nye OL grenen skal introduseres. Det er ikke ofte IOC ønsker nye idrettsgrener velkommen med de olympiske ringer, men av og til. Og den nye grenen er: (trommevirvel)

Running late.

Running late skal bli den store verdensomspennende folkesporten. Den har allerede fått fotfeste i alle samfunnslag, og sjelden har man sett en slik bredde av interesse. Sporten bedrives til alle døgnets tider.

Jeg har vunnet tre nasjonale disipliner innen grenen:

200m running late = løpe til toget, udiskutabel champion og skal delta i OL gjennom automatisk uttak.

400m running late = løpe til bussen, Norgesmester 2011-2013

18y running late = ikke planlagt gjeldsarving.. Stadig ubeseiret. Ingen over og ingen ved siden..

Gevinsten er stadig økende gjeldsposter i regnskapet.

I dag tok jeg igjen en overlegen seier i 200m running late, rakk kun en tannpuss før løpet…

… Eller i dette tilfellet, nødproviant!

Vel, note to self: Ikke skriv et blogg-innlegg mens du lager middag. Det går ALDRI bra!

I dag gikk det opp for meg hvorfor strekkmerkene på kroppen kalles tigerstriper…

Når man blir mamma, elsker man barna sine betingelsesløst. Uansett hvor små eller store de er, ligger det i en tigermammas natur og sloss for å beskytte sine barn. Ingen kamp er for stor eller for små. Vi verner dem for farer som truer, vi forbereder dem på det som ligger foran dem. Vi styrker deres svakheter, oppmuntrer deres prøvelser. Vi lærer dem ydmykhet og stolthet. Heier de frem steg for steg..

Så til mine barn: Jeg kommer bestandig til å stå ved deres side, elske dere betingelsesløst, og som en vill tiger gå i strupen på det som truer dere.. For jeg elsker dere alle fem høyere enn himmelen. Sånn lyder mamma-eden 💖💖💖

I det siste har det har vært masse innlegg om bloggere som misbruker barna sine i innleggene, og jeg føler meg på syltynn is. Mesteparten av det jeg blogger om, går jo nettopp på det å ha barn. Det å være mamma’n til Vesla er liksom hoved-essensen i bloggen.

Før jeg begynte å skrive offentlig om livet vårt, måtte jeg gå noen runder med meg selv, og med Vesla, for å spørre henne hva hun tenkte. Hun er så liten at hun faktisk synes det er stas å ha en blogg om seg selv. Likevel er jeg fullstendig klar over at det å skrive en slik type kjapt kan medføre at man kommer i skvis med det som er allment akseptabelt å skrive om. Vær varsom-plakaten bør henge stor og pragende over pc-skjermen når man skriver om barna sine. Det er viktig å ta hensyn til at jenta faktisk er for lita til å selv vurdere om innleggene er upassende.

I et innlegg ble et raseriutbrudd beskrevet, og en av leserne reagerte på at jeg skrev om at barnet var utagerende og sint. Jeg skjønner at for ettertiden så vil man gjerne beskrives som den mest perfekte utgaven av seg selv, men det er uhyre sjelden slik i realiteten. I realiteten har vi som foreldre ofte trefninger med barna våre. Det å oppdra de gjør at vi ofte opplever at barne blir sint, opplever ting som urettferdig, trasser og ønsker å følge egen vilje. Som forelder synes jeg det er omsorgssvikt å la barne få gjøre som det selv ønsker. Barn må lære seg at alt ikke kan bli som de ønsker. Lære seg at verden ikke bare dreier seg om dem og deres behov. Lære seg at vi forventer god folkeskikk. Men sånn er det for alle med barn. Av og til går det ei kule varmt, og når barnet skal argumentere sitt syn ut fra et barns logikk, blir det ganske morsomt å lytte til. 

Men det må aldri herske noen tvil om at jeg elsker min datter, er vanvittig stolt av henne og aldri vil henne noe vondt. Men er det da feil å fortelle om episoder som kanskje ikke ble håndtert korrekt i henhold til barnepsykologene? Fortelle at idyllen slår sprekker nå og da. Fortelle at selv et rolig barn kan gå av hengslene i raseri. Det har forøvrig aldri vært hovedbudskapet mitt. Hovedbudskapet er jo kommunikasjonen når det skjer. Jeg ser det fornøyelige i hennes argumentasjon og kommentarer. Hun vokser jo opp med bare voksne, og det bærer jo samtalene i huset unektelig preg av, og det gir jo mang en latter. 

En annen reaksjon på bloggen, er at jeg også utleverer private sider av meg selv. Det er de som finner det upassende. Ikke at jeg utleverer meg selv, men at jeg gjør det i samme blogg som omhandler min datter og min familie. Ja, kanskje burde de vært adskilt, men totalt sett utgjør vi begge vår liv og vår familie. Jeg er en del av min familie, og i aller høyeste grad en vesentlig bestand del i mitt eget liv.

Jeg er bare glad jeg ikke er en “topp-blogger”. Da hadde jeg vel vært pisket og måtte gått kanossagang i samfunnet. For jeg kan være altfor frittalende til tider. Vel, jeg skal være varsom. Jeg skal forsøke å ikke tråkke på Veslas tær. Likevel må jeg være så ærlig å si at jeg liker ærlige fremstillinger. Nei, vi lever ikke helt som alle andre, men vi lever vårt liv og det liker jeg å blogge om.

Når det gjelder kritikk, er jeg nok like hårsår som alle andre, men forsøker etter beste evne å speile kritikken og vurdere om den er noe jeg bør ta til etterretning eller bare godta som at man har forskjellig syn på ting. Men helt klart, kritikk er jo med på å utvikle meg for da må jeg reflektere over om det er sider ved en sak jeg har oversett eller ikke har forstått viktigheten av. Jeg forsøker å være konstruktiv, men det betyr ikke at jeg fikser det bestandig. Det er ganger der jeg kommer med surt oppgulp jeg og, men håper ikke det er majoriteten av det jeg lirer av meg.

Jeg elsker dette bildet… <3

 

 

 

 

Som fembarnsmor har jeg hatt min andel med dugnader og supporter oppdrag. Men Vesla føles det som om det er siste runde. Det betyr at jeg må nyte det ekstra masse. For jeg liker å følge opp barna på sånt. Når de fire eldste var små på samme tid, var det slitsomt, men nå er det bare ei…

Dagen startet med at jeg holdt på å gå glipp av første kampen fordi jeg ventet ved feil bane. Men jeg fant de til slutt.

Så bar det på shopping, og ut for å spise. Uten mat og drikke…osv.

Vi ville vare ha litt salat, for vi skal å spise med noen venner litt senere. Men vi har en mission til i dag, farsdagsgave til pappa.

Når vi har funnet det, vender vi nesa mot hallen for å spille siste kampen.

Med det ønsker jeg alle ei deilig helg ❤❤❤

Vesla har to rom og loftstue som hun er herre over. Ja, inntil et visst punkt vel og merke. En av betingelsene er at hun rydder der selv, og det er det jo så som så med. Men der oppe regjerer altså husets dronning.

Det betyr likevel ikke at hun sover der, for det vil hun ikke. Det er mye bedre å ligge i mammas dobbeltseng. Der er det alltid varmt påstår hun. Sannheten er at hun ikke synes det er godt å legge seg alene uten å høre at det er noen i huset, og da må hun ligge nede.

I går var Vesla rasende på mamma’n sin. Mamma’n hadde slengt jakka si i stua og hadde værsågod å rydde opp etter seg. Forsåvidt helt riktig observert, men tonen det lille englebarnet valgte å bruke passet ikke direkte for en 10 åring som snakker til mamma’n. Sånt blir det bråk av. Det ble ikke lagt opp til noen lang kommunikasjonsprosess før pikebarnet fikk beskjed om å innfinne seg i husets øvrige luftlag. Spetaklet trampet opp trappa og gikk demonstrativt inn på rommet sitt. Der ble hun nøyaktig 10 minutter før hun kom like demonstrativt ned igjen for å spise kveldsmat. Hun var nemlig sulten, og var det kanskje sånn at hun ikke fikk mat heller nå?! Etter en liten disputt som hun tapte, om hvorvidt hun fikk middagen som var avlagt til storebror kom hjem fra jobb, var det på nytt en aldri så liten total eksplosjon. Og kveldsmat skulle hun ihvertfall ikke ha, for det var altså ikke noe spisende i huset! Og opp bar det trampende igjen.

Etter en halv time kom hun ned og ønsket forsoning. Jeg forklarte rolig at hun må huske at god adferd gir god stemning, og dårlig adferd gir konsekvenser. Himmel! Jeg som erfaren fembarnsmor burde visst bedre. “Nu begynn du ikke med de der trusslan dine igjen! Det e det her som gjør mæ sur!!!”

Denne gangen fikk ikke trappa til kongedømmet hennes kjørt seg, men hun marsjerte inn på mitt rom. Der romsterte hun en stund før hun erklærte at der skulle hun isåfall ikke ligge. “For du må ikke tru at æ skal ligg der inne med dæ når du e så sur!”

Jeg så for meg å ligge alene der inne. Breie meg ut i senga alene. Ha vinduet åpent hele natta. Høre på musikk og se serie når jeg vil. Slippe å bli sparket i rygg og mage. Ingen dårlig utsikt det! Så jeg, arme nautet utbrøt nærmest euforisk: “Er det en trussel eller et løfte? Du skjønner snuppa, det er ikke drømmen min å sove med deg heller!”

Jeg hørte henne mumle og skjenne litt ei stund før samvittigheten tok meg. Jeg ropte at hun skulle komme under ullteppet sammen med meg, Hun var ikke sen, og krøp godt inn i armkroken. Vi snakket litt og ba hverandre om unnskyldning. Så sa hun med litt sørgmodig stemme: “Nei, æ må visst bare gå opp å lægg mæ da sia du ikke vil la mæ sov i sænga di! ” Ntåååhh… Mammahjertet smeltet fullstendig og så fulgte jeg henne inn på rommet, pakket henne inn i pledd og dyne og kysset henne god natt.

Da jeg snudde meg for å gå ut av rommet kom det forsiktig fra det tamme villdyret: “Meinte du virkelig at du egentlig vil ligg her aleina?” Det var bare å tusle tilbake og gi henne en god klem å si at hun selvsagt kan ligge der så lenge hun vil. “Ja, da skal æ ligg her til æ blir 40!” O’boy!!