Jeg har ofte ledd over fenomenet “over there” hvor alle må gå til psykolog for alt og ingenting. Det virker jo som om amerikanerne må ha psykologhjelp dersom de får feil matrett servert til middagen. It-folket lever gjennom bekreftelse fra sin psykolog. Jada, jeg vet jeg overdriver, men tror også man kan overdrive behovet for psykolog.

Likevel skjønner jeg at man av og til føler behov for å få prate med noen som kjenner til mekanismene i menneskesinnet, og ser det normale i det abnormale for klienten. Bare det å få en bekreftelse på at man faktisk har adekvate reaksjoner, gjør at man kan begynne prosessen med å akseptere det man står oven for.Hvem skal man prate med når man føler at man er på kollisjonskurs med verden? Klart man kan prate med venner eller venninner, men det er engang sånn at de er gjerne veldig glad i deg og snakker deg ofte etter munnen. Også vil man ikke bruke de opp, og være den som hele tiden tar opp dystre og negative tema.

Jeg var i en for meg stor konflikt engang, og hadde voldsomt behov for å snakke med noen. Helst noen med erfaring fra lignende, men det var ikke noen tilbud om dette. Denne saken pågikk ganske lenge, og jeg var kjemperedd for å bruke venninnene mine opp med å prate. Samtidig var de jo enig med meg i de store trekkene, så da ble jeg engstelig for at jeg malte bildet så ensidig at jeg ikke ga de noe annet valg enn å være enig med meg. Ville de da kunne gi meg gode råd? I den situasjonen skulle jeg så gjerne ha snakket med en psykolog. En eller annen som kunne si til meg at det jeg tenkte var helt på trynet eller innenfor. Nå gikk denne saken veldig bra, så alt ordnet seg på et vis. Heldigvis var det ingen av venninnene som tok dø på meg heller.

I fjor inntraff en ille hendelse, og jeg fikk tilbud om traume-psykolog. Jeg spurte legen min om hvor sannsynlig han trodde det var at det ville hjelpe meg, når jeg ikke er spesielt åpen med noen i utgangspunktet. Han var enig at det kanskje ville ta lang tid før jeg var trygg nok på denne psykologen til å prate åpent om det hele, og prosessen med å akseptere det hele kunne ta lengre tid. Derfor var det bedre for meg å forholde meg til fastlegen min, og ta noen lange økter med han. Nå skal det sies at jeg har en venninne som er psykiatrisk sykepleier, så jeg brukte henne også. Etterhvert som ting kom litt på avstand, meldte det seg et ønske og kanskje et behov for å snakke med en psykolog for å få denne hendelsen lagt dø en gang for alle. Da var det ikke noe akutt behov, mer mitt behov for en debriefing etter alt jeg hadde vært gjennom. Det var det ikke mulighet til, fordi det ikke ligger noen akutt traume eller diagnose på noen lidelse. Helt klart at legen kunne sende en henvisning, men det er litt av en ventetid og et aldri så lite nåløye å komme gjennom for å få time. Det var sånn at jeg satt igjen med en følelse av at jeg gjorde noe skrekkelig dumt ved å avslå tilbudet om psykolog i første runde. La oss si at jeg møter veggen om noen måneder. Det vil vært lettere å bli rehenvist på bakgrunn av et tidligere traume som egentlig er behandlet, enn om jeg kommer og ber om henvisning fordi jeg sliter med ettervirkningene av noe som hendte ca. to år tidligere.

For min del er det ikke så ille, for jeg har en fastlege som har levd en stund, så han tørr jo å spørre hvordan ting går, selv om det medfører at jeg sitter 10 minutter lengre enn tilmålt tid. Glad er jeg for det, for det er godt å snakke med noen som er litt utenfor min daglige sfære. Men ja, av og til skulle jeg ønske det var litt amerikanske tilstander her i Norge også slik at man kunne fått en time å snakke seg ut av hendelser uten å være nødt til å nå bunnen før det skjer. Så lenge det ikke er sånn, får jeg bare sko meg på venninnene mine og håpe de ikke blir drittlei av å høre på meg. Hvis ikke kan jeg jo alltids benytte tilbudet om psykologihjelp på nettet. Koster bare 950 kr for 50 minutter.

 

Hvis du får en trøkk i trynet av moderjord, bør du ha en sterk indre styrke, fordi går du ikke rett i bakken, kan du ikke forvente at det er noen der til å hjelpe deg opp med det første. ❤️❤️❤️

Etter å ha sjekket litt rundt dating-fenomenet innså jeg at jeg måtte ta frem forsker-genet mitt, og begynne å undersøke litt. Det er så mange scenarioer med masse benevnelser på engelsk. Så da var det bare å begynne å lete på nettet for å prøve å finne ut hva alt dette betyr i praksis. Nå skal det jo sies at jeg har fått med meg noe nytt, men det ble mang en høy og støyende latter mens jeg leste. Masse engelske ord som var ment å skulle være forståelige. Jeg skjønner at det er lett å adoptere engelske ord i dagligtalen, for jeg er ille på det selv, men for meg som nærmer meg godt voksen med stormskritt, ble det too much, men altså:

Spooning er definitivt min soleklare favoritt. Man ligger inntil hverandre med ansiktet samme vei og koser. Ikke nødvendigvis noe sensuelt eller seksuelt over dette. Bare nytelse.

Fuckboy/girl er en som manipulerer slik at de får tilfredsstilt sine behov for sex uten forpliktelser. I min tid kalte vi det for å være laus eller rundbrenner.

Date er et avtalt møte, mellom mennesker som er, eller kan tenke seg å bli kjærester. Problemet er bare at det virker mer som om det er et møte for å vurdere om partneren er pulbar (ikke et uttrkk jeg liker, men som faktisk brukes)

Ghosting er et relativt nytt begrep,der daten din dumper deg ved å rett og slett slutte å ta kontakt eller svare på henvendelser fra deg. Dette er faktisk en greie som skaper en jævlig følelse av den som rammes, for de har ingen mulighet til å vite hva eller hvorfor det gikk galt.

Submarining er når noen du har datet en periode bare blir borte, for så å sende en «hvordan går det» -melding. Gjerne uten noen som helst forklaring eller beklagelse for hvorfor man ikke har latt høre fra seg. Jeg skjønner ikke egentlig at noen gidder en runde to når noen har vært en douchbag i første runde.

Orbiting starter da med at du ghoster daten din, men du holder deg fortsatt litt i nærheten på nettet. Det vil si at du slutter kanskje å svare på meldinger og å ta telefonen når en du har datet ringer, men du liker og kommenterer samtidig bildene til vedkommende på sosiale medier. Dette gjør jo at motparten ikke får noen avslutning av “forholdet” eller noen fortsettelse heller. Man står forvirret tilbake og skjønner ikke et spøtt!

Sneating er satt sammen av ordene «sneaking» og «eating» og betyr at du går på date kun for å få et gratis måltid. dette gjør at mange ønsker delt regning. Unge jenter/gutter dater gjerne eldre damer/menn for å få spandert et måltid som hjelper i en ellers mager studentøkonomi. Jeg har vurdert dette rett før lønning, men ungene nekter faktisk å bli med på det. Hørt sånt!

Det hersker vel liten eller ingen tvil om at disse fenomenet skyldes at det er en ny tidsepoke innenfor dating, da hovedsaklig på nett. Det er litt skremmende at fenomenet nettdating gjør at det er mer akseptabelt at folk behandler hverandre ufint. Det virker som om det er mer legalt å lure noen, være utro og i verste fall svindle. I søken på å finne ekte kjærlighet er det mange som lar seg lure. Hva er det egentlig som gjør at folk som ellers er relativt anstendige trygge mennesker blir så utrolig slem bak et tastatur?

Jeg tror at man blir mer skeptisk av internett når det kommer til personlige relasjoner. Det er lettere å drive med utroskap og å holde skjult et dobbelt-spill. Jeg merker selv at jeg hører hva folk sier, men jeg tror bare sånn passelig på det, så Googler jeg for å finne ut om det faktisk er tilfelle. Det gir jo mang en latter da. En ting er hva som er reelt og en annen er hva man ønsker kunne være reelt. Jeg og han jeg dater, har nesten ikke relasjon på nettet. Det er rett og slett fordi vi stadig krangler om det, enten det deles for mye eller for lite. For det første har vi forskjellig holdning til internett generelt, også kommer det jo til de dårlige erfaringene man gjør seg. Vi er ikke enige, men har valgt å la den ballen ligge død, og ikke diskutere våre internett-vaner. Det ender bare med sure miner. Det skal ikke være enkelt, men vi slipper i såfall disse nettdating-fenomenene og er overgitt til å ta en real krangel face to face!

Lykke til til alle som skal på date!

Jeg skal også på date, men må vente til Mr. Right kommer.

 

Jeg innser at jeg ikke skjønner helt metodikken inne på disse datingsidene.

Noen vil helst møte noen etter andre setning, og er så på, at selv den mest gifteklare skygger banen. Andre er så klare for et ligg og kliner genetaliene sine ut på bilde etter bilde, men det er også alt. Så har du de som skal fortelle på hvilken måte de skal ta deg på, når man møtes, og det er forklart på en slik måte at man kan klippe chatten ut og sende den inn til et erotisk magasin og få betalt for det. Men møtes vil de ikke.Noen skal fortelle livshistorien sin, og etter to uker med chatting er de kommet frem til sitt tiende leveår. Noen har flere profiler og husker ikke at de har sendt et bilde fra flere profiler. Så har du de som virker mer normal og byr på seg selv med en sunn dose humor og alvor. Med andre ord, det er noe for enhver smak. Personlig var det leeeenge mellom hver gang det dukket opp noen som virket lovende i mine øyne.

Jeg kom for en tid tilbake i kontakt med en alenepappa som virket oppegående og hyggelig. Tanken streifet meg om jeg virkelig hadde funnet gull blant gråstein, for ikke bare var han hyggelig og høflig, men han var romantisk også? Vi bestemte oss for å møtes over et glass vin. Mannen var virkelig slik han hadde fremstilt seg. Høflig, galant, morsom og reflektert. Rolig og med et behagelig vesen. Men når man ikke bor i samme by, ble det med vinen den kvelden.

Etterhvert glemte jeg han litt. Så skjer det at jeg skal sjekke noe på en FB-side, og der er han avbildet. Riktignok med et annet navn. Først ble jeg forvirret. så ble jeg kjempe nysgjerrig og trykket meg videre til hans FB-side. Da ble jeg stor i øynene, for ikke bare hadde han et annet navn men han var jaggu gift også! Ellers stemte alt han hadde sagt med jobb og barn, og hvor han bodde. Han hadde bare utelatt det riktige navnet og det faktum at han var gift og har vært det en god del år.

Jeg fikk meg en god latter! Snakk om å være lettlurt og naiv! Vel, ingen skade skjedd for meg, men helt klart at det ikke var første gang han gjorde dette. Så det er definitivt ikke gull alt som glitrer, men jeg synes veldig synd på den kona som sitter hjemme og tror hun har funnet gull blant gråstein, så er det bare svovelkis..

 

 

I dag har jeg jobbet hjemmefra. Det er med skrekkblandet fryd jeg gjør det, for stort sett oppdager jeg at jeg mangler noe som ligger igjen på kontoret. Men ikke i dag. Heldigvis.

Vesla hadde time hos tannlegen, og for å ikke miste så mye tid i kjøring ble det hjemmekontor.

Jada, tilgjort morsk må til mens man venter..

Null hull og ikke no tull. Vesla har begynt å ta ansvar for tannpussen, så vi fikk noen områder å holde ekstra øye med fremover.

Da bar det rett hjem i muffins-baking. Ikke fordi hun ikke hadde hull, men fordi det ikke ble noe kos i helga. En dag med kos er ok, ikke nøye om det er lørdag eller mandag.

Kos er kos! 😊😊😊

Vesla fortalte meg at noen andre jenter ikke er spesielt greie mot henne. Nå er ikke Vesla noen skjør porselensfigur, så hun står for en støyt. Blir man hakket på over tid, blir selvbildet lett noe skakk-kjørt, uansett hvor sterk man er, så jeg vil ha en slutt på det.

«Neste gang hun sier noe, skal du bare spørre hvem pokker bryr seg hva en taper som henne har å si? Bare tapere som trenger å trø på andre for å føle seg vel, gjør sånn!» Jeg tenkte det er fint at Vesla lærer seg å sette seg i respekt.

Vesla bare rister på hodet og svarte: «Mamma, da e æ akkurat likedan! Æ skal vær bedre enn ho, å gå derfra med hæva hode. Det har du sagt!»

Det er ikke ofte jeg ikke vet hva jeg skal si, så jeg bare stotret frem et unnskyld og at ikke bare hadde hun helt rett, men jeg hadde vært kjempe teit med det jeg sa.

Er det rart jeg digger den fine jenta mi? 😍

Ja, denne dagen har jeg virkelig sett frem til!

Skal ikke shoppe, men være hjemme å spare pengene mine til noe annet.

Er det ikke teit at alle tilbudene for black friday går ut på salg. Hvorfor får vi ikke tilbud fra energi-leverandøren eller teleoperatøren med tilbud på black friday med 50% avslag på regningen? Hadde ikke det virkelig vært noe? Se det er det ingen som har tenkt på.

Men jeg har tenkt ut noe lurt! Jeg sender ut til alle kreditorene jeg har med og gjøre, og tilbyr dem 50% avslag på det jeg skylder denne måned. Det er jo genialt!

Så slipper jeg blakk-friday!!! 🤑🤑🤑

Herregud så sur jeg har vært i kveld! Skikkelig jentesur!

På kjøleskapet mitt henger en kjøleskaps-magnet hvor det står at det er like håpløst å vaske huset når man har små barn som å måkke snø mens det laver ned som verst. Det kan jeg skrive under på!!!

Er det virkelig mulig at det skal bli så mye rot i et hus med fire personer?

Kl 19.40 i kveld: Mor og datter hadde et solid sammenstøt vedrørende å rydde opp etter seg OG gjøre lekser. Førstnevnte viste ingen nåde, men sistnevnte var kampklar. Førstnevnte ble omtalt som dust, mor som ikke viser kjærlighet eller bryr seg. Sistnevnte ble omtalt som lat, bortskjemt og barnslig.

Førstnevnte hadde blodtrykk og puls av en annen verden, sistnevnte var hinsides rasende.

Jada, stemningen var upåklagelig!

Kl. 21.30 i kveld: Mor og datter avsluttet kvelden med førstnevnte sittende på sengekanten mens sistnevnte var pakket inn i dyna og nusset og klemt på etter alle kunstens regler. Huset var ryddet og leksene var gjort. Førstnevnte var søkke sliten..

Det lover godt for puberteten 😂 Heldigvis er vi ganske flinke til å si unnskyld, så kanskje vi kommer oss helberget gjennom det 😅

Lykken er et lite trøtt hode som dukker opp fra dynen, smiler og sier god morgen. ❤

Lykken er å komme ut av badet for å se 10 åringen ordne frokost selv.❤

Lykken er når den søte jenta ordner med lunsjen sin, og roper at jeg ikke må gå uten hade-klem, og for all del ikke glemme refleks. ❤

Lykken er en onsdagsmorgen med Vesla..❤

I går skulle Vesla å spille håndball. Den siste tiden er nettopp det å dra på trening begynt å bli mindre og mindre lystbetont. Faktisk har hun begynt å sysle med tanken om å slutte.

Etter å snakket masse med henne kom det frem at hun ikke følte hun fikk til noe særlig. Hun følte at hun ikke ble tatt med på laget liksom.

Jeg ble skikkelig forundret, for jeg har vært på endel treninger og alle kampene, og hadde ikke det inntrykket.

Vi ble enige om at jeg skulle bli med henne på trening, mest for å snakke med trenerne. Der fikk jeg bekreftet mitt inntrykk. Hun var en del av laget, og fikk masse skryt for det hun var god på. Etter treningen fikk jeg hjem ei jente som var kjempefornøyd.

Ingen ting var endret på. Men nå var hun fornøyd. Da måtte jeg grunne litt…

Vesla har store sko å fylle. Storesøster var på landslagsuttak da hun var 13 år. Klart det skal noe til å vokse opp i skyggen av noe sånn. Har jeg vært med på å gi henne urealistiske forventninger å leve opp til? Helt klart!

Det å ha søsken som utmerker seg gjør at jeg nok har hatt større fokus på det sportslige fremfor det sosiale. Ikke bevist selvsagt, men jeg har nok sagt at hun må bite tennene sammen for alt blir bedre om man fortsetter å prøve..

Så at Vesla vil slutte, ligger nok mest i oppfølgingen hjemme, og egne forventninger. Ikke minst forventningene hun tror jeg har til henne. Vesla trenger ikke bli best i noe som helst, bare hun blir den beste utgaven av seg selv og er lykkelig. Det er min jobb å sørge for at hun skjønner det, og akkurat nå ser det ut til at jeg har gjort en himla dårlig jobb… 😔

Vesla var et velsignet grønnsaks elskende barn. Kokt eller rå. Spilte ingen rolle. Det er ikke like populært nå, men vi sliter ikke med fem om dagen heller.

Før var det babygulrøtter og druer som var foretrukket som lørdagsgodis, men ikke nå lengre. Nå er det plukke-godis, sjokolade eller potetgull. Med andre ord helt som alle andre unger.

Jeg inviterte jenta på lunsj på fredag, og vi endte opp på Burger King. Hun bestilte chillichees og oreomilkshake. Jeg bestilte det samme men med kaffeshake.

Det stod to småbarnsmødre og skulle bestille etter meg. De diskuterte hva barna kunne få spise ut fra næringsinnhold. Jeg ble imponert over hvor viktig maten var for de små. Ja, fikk nesten litt dårlig samvittighet for chillicheesen vår.

Helt til det ble deres tur å bestille. Cheeseburger meny til barn, milkshake og en cookie. Også utbrøt den ene mamma’n: «Du må ikke ha salt på chipsen for det er ikke sunt for kostholdet til barna!» 😂😂😂

Ja, hos oss er vi ikke så ofte å spiser på gatekjøkken så når vi gjør det er det ingen begrensninger. Ikke engang på saltet! 😂

PS! Det ble omelett til middag hjemme i dag. Med salt!