Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jaja, man må nå trekke litt på smilet av og til. Jeg er bare så utrolig heldig som har mennesker i livet mitt som er veldig gode med meg da.
Etter innlegget som ble publisert i går, fikk jeg endel oppmuntrende meldinger. Innlegget kan du lese her om du ikke har lest det. Det er veldig hyggelig at andre har omsorg for meg, og det setter jeg uendelig stor pris på, men innlegget var ikke et rop om at jeg har det vanskelig i livet. Det er mer et ønske om at man skal akseptere ulikheter, og vise hverandre respekt. Kanskje mer en bønn om at man må gå noen mil i andres sko, før man uttaler seg om dem.
Så når jeg fikk spørsmål om jeg er deppa, så er jeg ikke det. Jeg er vel heller mer harmonisk i kraft av min avgjørelse enn jeg ikke har vært på lenge. Det er så godt å lande noen planer når man har grunnet på noe ganske lenge.
Så kjære alle sammen. Jeg takker for omtanken, og forsikrer om at jeg hverken er deprimert, destruktiv eller på annen måte ute å sykler i takrenna. Jeg er bare meg selv, og kjenner at jeg er veldig komfortabel med det.
-Mamma, du har bestandig satt oss ungene først. Du har gitt oss mat på bordet og klær på kroppen. Du har alltid vært der for oss unger. Hjulpet oss når vi har trengt det. Nå er det din tur å gjøre som du vil med livet ditt. Du må gjøre det du vil, uten at noen forteller deg hva du skal gjøre. Du er voksen og vet forskjell på rett og galt. Og går det ikke, er det bare å gå tilbake og begynne på nytt!
Hvordan kan det ha seg at en ung mann på 21 år viser seg å være så klok og raus? Joda, jeg vet det. Han er godt oppdratt! Men akkurat nå tenker jeg bare at han er mitt bidrag til et ellers kaldt samfunn. ❤
Det er så lett å fortelle om sine gode verdier og holdninger når det ikke gjelder seg selv. Hvor mange ganger har man ikke lest en sak om helsevesenet, og tenkt at det tilbudet som gis er godt nok, men når det gjelder seg selv eller noen man er i nær relasjon til, blir vi kritiske og viser andre holdninger til dette. Det er ikke så rart. Når vi leser om en sak i media, så har man ofte en objektiv holdning til intervjuobjektet og tar ikke personskildringer inn over seg. Men gjelder det oss selv eller noen av våre, blir vi subjektiv i oppfattelsen. Vi lar oss styre av følelsene våre. Plutselig stiller vi helt andre krav enn det vi ville syntes var rimelig om det gjaldt noen andre.
Jeg har fått med meg fantastiske verdier tilegnet gjennom barndommen. Ikke bare der selvsagt, for jeg er nok formet gjennom hele livet, og synes det er noe av det beste med å leve. Det å få utvidet horisonten min. Jeg tenker at det å ha respekt for mennesker man møter ut fra deres person er veldig viktig. Dette uavhengig av etnisitet, bakgrunn, alder, utdanning, seksualitet eller religion. Disse tingene er med på å forme et menneske, men sier ingenting om menneskets integritet. Jeg liker mennesker med stor grad av integritet. Jeg trenger ikke være enig så lenge som man møtes med gjensidig respekt og forståelse. Jeg ønsker at man skal gi hverandre rom for forskjeller og ulikheter, og se på dette som en berikelse i et ellers kjedelig og grått samfunn.
Selvsagt har jeg gjennom et langt liv valgt bort personer i mitt liv. Ikke for at de var onde mennesker eller dårlige mennesker, men fordi vi ikke tilførte hverandre noen gode egenskaper. Destruktive vennskap prøver jeg å unngå.
Jeg valgte for litt siden å ta et litt upopulært valg i mitt liv. Valget betydde for meg å ta et oppgjør med en del holdninger jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg måtte kjenne på følelser jeg ikke trodde var i meg. Det gikk nesten så langt at jeg heller valgte det bort. Det bunnet i at jeg var mer forankret i fordommer enn jeg trodde. Tradisjonelt tankemønster om hva som er “sosialt akseptabelt” ble plutselig veldig viktig, for hva ville alle andre tenke når jeg tenkte sånn? Verdiene jeg påberoper meg å ha, er ikke lengre vell-fundamentert i min person, og jeg lever ikke lengre som jeg preker. Mine verdier tålte nesten ikke å bli testet. Jeg følte at jeg måtte følge samfunnets normer for akseptabel adferd. Valget var ikke enkelt, og jeg har brukt lang tid på å komme frem til det.
Det merkelige, var likevel at de som har gitt meg disse verdiene, de som alltid har messet om nestekjærlighet og likeverd, klarte ikke lengre å leve opp til den pidestallen jeg har satt de på. De klarte heller ikke å leve opp til det de verdier de selv påberoper seg å ha. Det medførte til en diskusjon som ikke ble spesielt hyggelig. Konsekvensene av mitt valg må jeg ta, og prisen å betale kjennes egentlig litt stor, men jeg skal stå for den.
Jeg kan ikke forutse fremtiden. Jeg vet ikke hva som vil skje i morgen. Jeg vet at noen valg er mer risikoutsatt for nederlag enn andre, men jeg vil ikke tenke at det verste i livet skal hende meg hele tiden. Jeg vil forsøke noe nytt. Jeg vil gjøre det som gjør meg lykkelig. Jeg vet at det ikke er en enkel vei jeg har valgt, men livet er ikke alltid bare enkelt. Jeg ber ikke om at alle skal være enige i mine disponeringer av mitt liv, jeg ber bare om at folk respekterer at det er mitt valg og evner å utvise normal folkeskikk. Livet kommer ikke med noen garantier til noen av oss. Ingen av oss vet hva som vil skje i morgen. De som tar tradisjonelle valg i livet sitt har ingen garanti for at det vil gå smertefritt heller.
Så når noen spør meg om jeg vet hva jeg går til kan jeg svare helt ærlig: “Nei, det gjør jeg ikke, men det gjør faktisk ikke du heller!”
Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!
Vesla er ikke overvettes fornøyd med å gjøre lekser. Faktisk begynner hun å bli ganske god til å forsøke å sluntre unna. Hun skal ha det, om ikke annet. Problemet er at det ikke nytter å lure en som har vært så mye lengre i gamet og som kan alle triksene i boka. Ja, faktisk kunne jeg ha skrevet den..
Etter en liten runde med diskusjoner sa jeg lettere oppgitt til det vesle gnagsåret at hvis hun la halvparten så nye energi i leksene som hun la i å sluntre unna, ville de være unna på et øyeblikk. Hun så surt på meg og satte i gang.
Mens hun holdt på, lurte hun på om hun kunne få en kopp te. Det kunne hun jo.
Av og til har jeg tid til å tenke litt. Egentlig har jeg altfor mye tid til det. Det resulterer jo i mer eller mindre vanvittige tankesprell. Det kan gå det personlige plan, politisk perspektiv, helse, dagdrømmer.. Det finnes ikke begrensninger i min mentale sfære.
I dag har jeg tenkt over det å stadig jage etter noe som er bedre. Det å stadig hige etter noe nytt. Aldri slå seg til ro ned det man har. Har forbrukermentaliteten forankret seg så mye i oss at ingenting er bra nok lengre?
Hvor mange av oss har ikke kul på klesskapene våre? Altfor mange par med sko og vesker? Makeup som vi knapt får brukt?
Denne hamstre-mentaliteten må jo komme av et behov, men hva ligger i dette behovet? Er det forfengelighet eller behov for anerkjennelse? Det er ikke bare de basale behovene som dekkes, for da hadde vi bare hatt to sett med tøy slik at ett sett kunne bli vasket mens det andre var i bruk.
For 20 år siden var man fornøyd med å ha fokus på jobb og familie. De fleste fant gleden i familien sin, og utfarts-trangen var begrenset. Nå skal vi på konserter, kulturarrangement og idrettsarrangement. Vi skal på kino og vi skal møte venner. Vi reiser land og strand rundt. Vi blir aldri mettet og vi blir aldri fornøyd. Hva er grunnen til at vi har endret forbruksmønsteret så radikalt. Hva er det egentlig vi higer etter, og som vi ikke får dekket?
Jeg deltar i høyeste grad i denne forbruker orgien, men hvorfor? Jeg har spekulert og fundert, og kommer bare frem til ett svar. Fordi jeg kan!
Det gjør nesten det hele enda mer morbid. Det finnes ikke noe fornuft bak dette. Bare rein og skjær egoisme. Men det skal ikke nektes for at jeg føler jeg tidvis brenner lyset i begge ender. Jager etter noe hele tiden. Erverver noe nytt, men føler mindre og mindre glede over det. Føler at jeg blir avstumpet.
Hva overfører jeg av holdninger på Vesla? Skal hun vokse opp på samme måten? Bare forvente å få noe nytt hele tiden, uten å føle takknemlighet og glede over det hun får?
Jeg burde gjøre en endring i meg selv. Ta strupetak på min egen kjøps-orgie og stoppe den onde spiralen. Jeg burde! Men jeg er ikke sikker på at jeg har viljestyrke nok til å klare det…
Dessuten er det jo så mye salg overalt…
MÅTTE bare ha den kjolen. Hjelper ikke at jeg har minst 20 kjoler i skapet fra før av…
I de første leveårene til Vesla måtte vi ofte inn må veie henne, og hun ble funnet for lett. I sammenheng med at hun var så ofte syk, begynte jeg å bli frynsete av alt maset om jenta, spisevaner og kosthold. Helt til…
Etter det har vi gitt oss katta i hva vekta sier og sakte men sikkert kommet oss på «normalen». For ungene passer seg selv og er perfekt i kraft av seg selv!! 💪💪💪
Da var Halloween over for denne gang. Hos oss ble den veldig amputert. Vesla lå med 39 i feber. Hun insisterte likevel på å få sminke seg. Hun måtte være utkledd for å dele ut godis om ikke annet.
Rart med set, men når lille hjerteungen er syk vil jeg gjerne gjøre det beste ut av alt, så når hun spurte om å få til naboene, sa jeg ja. Det var ett hus så var hun tilbake. Hun klarte bare ikke. Huff! Da fikk jeg unektelig vondt av henne.
Hun krøp tilbake på sofaen og inntok horisontalen.
Det var likevel hyggelig at klassevennene kom innom og ønsket henne god bedring, og når venninnen kom innom for å vise frem kveldens fangst, delte hun godis med Vesla. Jeg blir nå litt mjuk om hjertet av disse ungene. De krangel så filla fyker den ene dagen, men har all verdens empati for hverandre når noe står på.
I dag er det ny dag, og Vesla og jeg skal planlegge Halloween-party hjemme. Litt feiring må hun også få.. ❤
Av og til kjennes det ut som livet mitt er som et monopol-spill hvor jeg stadig rykker tilbake til start. Og jeg får ikke utbetalt 4000 kr fra banken. Liksom sånn at man blir slått pusten litt ut av. Ting hender så kjapt at det kjennes ut som om jeg er på en karusell som går fortere og fortere og jeg av og til bare vil hente all luft ut av lungene og brøle ut: “Stopp verden! Jeg vil av!”
Det er alltid noen som krever noe, eller ønsker noe av en. Alltid noen å ha dårlig samvittighet for, noen som er sure fordi deres behov ikke blir prioritert først. Det er liksom ikke bra nok uansett hva man gjør. Jeg føler at jeg strekker meg i alle retninger på en gang, men rekker ikke frem til noe!
Det hadde vært så godt om noen en gang sa takk for hjelpen, eller jeg er glad for at du ser meg. Rett og slett er takknemlig for at jeg prøver å stille opp der det trengs. Tenk om bare noen hadde sagt at du gjør en god innsats i å være et ok medmenneske. Jeg er ikke noe ûber-mench, og har ikke tenkt å bli det, men jeg føler av og til at det er forventet at jeg skal være det.
Her om dagen spurte en kollega meg hvordan ting gikk med meg. Jeg ble helt svar skyldig. Jeg tror ikke det er noen som har spurt meg om det å faktisk ventet på svaret på lang, lang tid. Rett og slett så jeg ble litt satt ut. Men det var faktisk veldig godt.
Og for all del, mine venner og familie stiller opp når jeg ber om hjelp eller avlastning. DET skal det ikke herske noen tvil om.
Men jeg som person, det innerste meg, det blir ofte oversett. “Du er jo alltid så sterk! Klarer å holde roen! Du lander alltid på beina!” Hva om jeg ikke gjør det da? Hva om jeg tryner så hardt i mitt møte med moder jord at jeg ikke fikser å reise meg igjen? Hvem er der for å ta meg i mot da?
Og når jeg har tatt en avgjørelse som dreier seg om mitt privatliv, og som ikke alle er enige om, så forventer de fleste at jeg skal ombestemme meg og gjøre som de synes er best. Jeg skal lytte til deres argumenter og forstå deres syn, men ikke noen spør meg. Ingen av dem vektlegger mitt verdisyn og mine meninger. Himmel! Jeg er 47 år. Har jeg ikke da fortjent tilliten til at jeg kan ta reflekterte avgjørelser vedrørende mitt eget liv uten at det skal diskuteres av andre bak lukkede dører og med dempet stemme? Nei, jeg er ikke typisk A4-mennske, men selv om jeg ser ting ut fra andre perspektiver betyr ikke det at jeg ikke vurderer hva som er best for meg! De kan ta på seg skoene mine og gå noen mil i dem, så kan de uttale seg. Til da synes jeg at jeg har fortjent å få være i fred.
SURK! Nei nok om det, dette har jeg ikke tid til å sutre mer over. Ny dag, nye muligheter. Det går nok bra!
Dagene til Vesla og meg går i et forrykende tempo. Det er nesten så det er litt slitsomt om dagene, men bare nesten.
De siste dagene har mamma’n i huset forsøkt å lage litt mer struktur rundt englebarnet. Hun er 10 år, og hun skal nå sørge for å komme seg tidsnok på skolen og jobbe mer selvstendig med leksene.
For kontroll-freak mamma er ikke alltid det så enkelt. Jeg opplever stadig vekk at jeg blir grinete og stresset av å ikke ha full kontroll. Det er rett og slett en skikkelig ekkel følelse. Men hun må jo lære å ta ansvar og se at det får konsekvenser når hun ikke gjør det hun skal..