Kategori: Samfunns-syt

.. I alle fall hvis du skal tolke det ut fra det meste man leser i media. Å være skeiv må være det vanskeligste erkjennelsen å leve med i livet. Den ene sørgmodige fremstillingen etter den andre. Ikke et liv å trakte etter. Det fremstilles som om alle skeive er bare det; skeive. Det definerer hele deres person, og det er det eneste de er!

Jeg er klar over at avisene jager klikk, akkurat som oss bloggere, og hva selger vel mer enn sosialpornografi? «Hardt liv, masse sorg, og så vidt hen overlevde!» Det er så dramatisk til tider at det kan skremme fanden på flat mark. I begynnelsen lot jeg meg engasjere av slike reportasjer, men  etterhvert har jeg blitt mer og mer blasert. Det føles som historiene står på repetisjon, og det er så vidt det er variasjon over tema. Det engasjerer ikke lengre på samme måte. Selvsagt er det bra at vi alle blir bevisste på at det ennå er en lang vei å gå før vi oppnår full aksept av skeive i alle settinger av samfunnet, men må den kampen alltid belyses med hvor vanskelig livet som skeiv er?

Tenk på den unge gutten eller jenta som jobber med å forsone seg med tanken på at hen er skeiv,  og synes det er en kjempe vanskelig å ta inn over seg. Så møter hen livet som skeiv, fremstilt fra media. Der blir hen primært møtt med fremstillinger om hvor vanskelig liv hen har foran seg.  Hvor mye urett hen kan forvente for sin legning, hvor mange fordommer hen vil møte, og hvor mye uprovosert vold hen kan bli utsatt for. Hvor enkelt blir det da for denne gutten eller jenta omfavne seg selv og erkjenne at hen er skeiv? Og hvor lett er det da å stå frem åpent om det til andre? Kan det ikke heller være at det blir så skummelt, og hen tror det enkleste er å skjule det for seg selv og omverden? Det finnes vel utallige historier om det, og hvor vanskelig livet da kan være.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hvorfor kan ikke media heller gi et bilde av skeive som har et godt liv? Fortelle om de som er blitt møtt med respekt, og som ikke primært har vært trakassert store deler av livet sitt?
De som lever et liv med barn, og/eller partner og har et stabilt liv? Det selger kanskje ikke like mange klikk hos medis, men gir et mer nyansert bilde på det å leve åpent som skeiv.

Et ungt menneske som står på terskelen til å erkjenne at hen er skeiv, har også behov for gode rollemodeller som viser at hen kan få et fint liv.  På generelt grunnlag er de fleste unge usikker på fremtiden, da er det vel ikke formålstjenlig å bare fremme de dystre historiene for de som er på søk etter den veien de skal følge videre? Skeive er like forskjellige som andre grupper, og hvem de elsker eller identifiserer seg som, er ikke alene avgjørende for om de blir lykkelige. Et menneskes seksualitet eller kjønnsidentitet er ikke hele mennesket. Det er en del, men vi er alle så mye mer enn det.

Min bønn er at media nyanserer bildet mer, slik at unge som ikke har turt å åpne skapdøra ennå, ikke bare ser for seg at de vil møtes med hat, hets, vold og trakassering.
Vi må fokusere på at folk er folk, mangfold og respekt er rikdom, og ulike seksualiteter og kjønnsidentiteter må allmenn aksepteres. Andre har jo ikke noe med det. Det er jo ikke i deres interesse uansett. Vi har ennå en lang vei igjen å gå for å komme dit, men det må være målet. Den jobben kan ikke bare synliggjøres en måned, men i alle 365 dagene i året!

Å være skeiv er ikke for jævlig! Å være skeiv er en menneskerett, og vi bedreviterne må oppføre oss deretter. La alle være FRI til å elske den de vil!

De siste dagene etter at Vesla ble konfirmert, har jeg kjent på en stadig større klump i magen etter som jeg hører jentene snakke om den store dagen sin. Vesla fikk mange fantastiske gaver fra familie og venner. Den største gaven var fra mormor og beste, som blant annet ga henne bunaden og en pengegave. I det jentene har snakket om konfirmasjonen, snakker de hovedsaklig om den monetære gaven og de planene de har for den nyvunnede rikdommen. Ut fra drømmene til jentene kommer ikke den rikdommen til å vare lenge, med mindre de har fått en uanstendig formue, for her er det nok noen urealistiske drømmer ute å går.

Når det kommer til pengegavene, har jeg bedt Vesla ikke snakke høyt om den, og heller ikke fokusere på det. Det har ikke med verdien, men fordi jeg ikke vil at det skal være det viktigste med konfirmasjonen. Jeg vil at hun skal huske på selve konfirmasjonen, gjestene og selskapet. Ikke gavene. Med det sagt, kommer man ikke fra at hun selvsagt var overveldet av alt det fine hun fikk, og nettopp pengene. Likevel er det viktig at hun husker at ikke alle har fått like mye, og at noen synes det er litt flaut å fortelle om gavene.

Det er store sprang mellom hva hver enkelt konfirmant fikk i gave, og selv om jeg skulle ønske de ikke sammenlignet, gjør de nettopp det. Da er det ikke til å komme fra at det kommer frem store forskjeller. Noen av gjestene har kanskje spart til konfirmanten, mens andre gir det de har økonomi til der og da. Noen av konfirmantene har små familier, mens andre har store. Noen familier har romsligere økonomi enn andre. Det er mange ting som spiller inn, og det utgjør store forskjeller i gavene til den enkelte.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I en familie med lav inntekt, kan alt fra å delta i eller å arrangere barnebursdager, være med på fritidsaktiviteter og ha plass til å ta imot venner hjemme, være krevende. Også å feire en konfirmasjon. Det kan skape ytterligere økonomisk og sosialt utenforskap. Tidligere var det vanlig å ha konfirmasjonsfeiringen hjemme, sammen med den nærmeste familien. Nå virker det som det er unntaket, og de fleste lager feiringer for slekt og venner ute på restauranter eller hoteller, og det koster ofte veldig mye. De som ikke har økonomi til å holde storslagne fester, kan velge å ikke konfirmere seg for å rett og slett ikke belaste familieøkonomien ytterligere. De kan ikke delta i samfunnet på lik linje med klassekameratene fordi ulikhetene blir for store.

Vesla har kjøpt seg piano. Det har hun ønsket seg veldig lenge, men jeg vil ikke kjøpe det til henne fordi det er dyrt, og fordi jeg mener hvis hun ønsker seg det høyt nok og betaler for det selv, vil hun verdsette det mer. Resten av konfirmasjonspengene er satt til sparing. Hun jobber litt i helgene, så hun kan bruke lønningene sine som «klattrepenger», og heller spare resten til noe hun virkelig trenger, og som koster litt. Vi har snakket masse om sosial urettferdighet, og at det er viktig å ikke fokusere på det materielle rundt konfirmasjonen, men heller de meningsfulle øyeblikkene. Hvem som var der, hvem hun fikk snakket ekstra med. De gode minnene.

Denne konfirmasjonen har fått meg til å innse at jeg løper i hamsterhjulet på lik linje med alle andre. Alt fra invitasjoner, bordkort, blomster, dekorasjoner, mat og lokalet. Var det egentlig viktig? Hadde det egentlig betydning for feiringen? OVERHODE IKKE! Det var menneskene, stundene og øyeblikkene, talene, alle gode samtaler og det å kunne feire konfirmanten som var viktig. Alt annet var bare kulisser for dagen. Materielle unødvendigheter. Jeg innser at jeg selv er med på å skyve lista oppover på hva som skal forventes.

Så hvorfor var det så viktig for meg at det ble slik? Jo, fordi jeg ikke ville at Vesla skulle kjenne på utenforskap ved å ikke få en feiring på lik linje med de fleste andre. Jeg ville at hun skulle kunne få en opplevelse for livet, og som hun kunne fortelle om med stolthet..

Det virker som jeg trives godt i hamsterhjulet selv om det unektelig gir en emmen bismak i munnen, til mitt forsvar ble dagen akkurat så fin som forventet.

Av og til slites jeg mellom rollen som mamma og som Heidi, men mest vanskelig er det å velge mellom å være mamma og arbeidstaker. Det er ikke vanskelig å legge bort Heidi til fordel for mamma, men litt vanskelig å alltid velge mamma foran arbeidstaker. Det er da jeg sliter litt. Hvem velger vel arbeid før barnet sitt? Og ikke minst, det er vel høyst politisk ukorrekt å innrømme at man gjør det?

Det rare er at jeg tror en pappa ville fått en mye mildere reaksjon enn at jeg som mamma hadde gjort det samme. Det er liksom biologisk nedfelt at mammaen stiller opp for barnet foran det meste. Men ikke denne mammaen altså..

Da Vesla ble 15 år var vi sammen på morgenen, og hadde en fin frokost. Så dro hun på skolen og jeg på jobb. Meningen var at vi skulle spise brunsj sammen før vi dro hver til vårt for en stund, men så kom det noe viktig opp for min del. Jeg ble forsinket, og måtte skrinlegge planene med håpefulle. Kontoen hennes ble kopensert slik at hun kunne dra på shopping med en venninne, men samvittigheten min var ikke helt ren. Etterpå dro jeg på en event gjennom jobb, og var ikke hjemme før i titiden på kvelden, og jeg kjente på en ikke god magefølelse mens jeg var på tur til bursdags-ungen.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Nå skal det sies at å velge bort en fødselsdag er litt sært, selv for meg, men jeg undret meg likevel. Er det mer legitimt at en mann velger jobb foran barna sine enn om en kvinne gjør det?

I dag leste jeg et innlegg i lokalavisa om hvor vanskelig læreryrket er, og hvor viktig det er å styrke dette yrket. Det ble tatt frem at vold og trusler i løpet av arbeidsdagen er noe som er helt normalt, og at dette er et stort problem i samfunnet. Det er jeg enig i, for bare en kjapp titt på avisene understreker nettopp dette. Samtidig ble det pekt på at løsningen ikke er å peke tilbake på lærerne, men bedre situasjonen for disse. I innlegget var det mye jeg kunne være enig i, men det er så energikrevende å hele tiden fokusere på at bare lærerne har det så vanskelig i arbeidslivet i så måte. De fremstår så stakkarslig og som en særlig utsatt gruppe.

Det er mange yrkesgrupper som har en utsatt arbeidshverdag. Dette gjelder stort sett alle som jobber i relasjon til andre mennesker.

Politiet utsettes for vold og trusler hele tiden. De trues også tidvis på privaten når de jobber med tunge saker og alvorlig kriminelle miljøer. Nå er jo deres jobb å forebygge dette, så man kan jo si at de har en utdannelse som gjør de mer forberedt på slike uønskede hendelser. Det samme gjelder kanskje de som jobber innenfor psykriatri og barnevern. De som jobber i psykiatrien får seg ofte en blåveis eller to mens de utfører jobben sin.  Å bli tatt kvelertak og få noen kutt her og der er heller ikke uvanlig. De jobber tross alt med psykisk ustabile mennesker. Men skal de godta det? Likeså gjelder dette de som jobber i barnevernet. Kanskje disse fortrinnsvis utsettes for direkte trusler mot sin person og nærmeste relasjoner, og ikke direkte vold. De går inn i situasjoner der mange føler seg avkledd og sårbar, derfor går mange til angrep på denne yrkesgruppen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men det er ikke bare de som har yrker som er utsatt. Bare tenk på alle oss kvinner som har født og som har reist jordmoren til et sted som er varmere enn der pepper’n gror! Eller bartenderen som stadig må forholde seg til aggressive mennesker i rus. Man er ganske forsvarsløse når man ikke engang vet hva man står ovenfor. Eller butikkmedarbeideren som nekter noen å kjøpe alkohol eller røyk, eller fersker noen som stjeler i butikken. Ikke minst helsearbeideren som skal håndtere demente som ikke engang skjønner at de som er der skal være der for å hjelpe. Alle disse har risiko for å møte på vold og trusler i løpet av en arbeidsdag.

Poenget mitt er at alle yrker hvor man skal forholde seg til mennesker er forbundet med en risiko for å havne i ubehagelige situasjoner. Livet er ikke bare enhjørninger som sklir på regnbuer og fiser hjerter i lykkerus. Livet er også mennesker som ikke alltid har en god dag. det kan være mennesker i krise, eller mennesker som trenger å bli sett.

Å ensidig fokusere på at lærerne er de som må forholde seg til vold og trusler i yrkesutøvelsen blir for snevert. Det gjelder de fleste yrkesgrupper som samhandler med andre mennesker. Vi må innse at det er blitt en lavere terskel for å ty til vold og trusler i hele samfunnet. Ikke bare i skolen. Det er noe å tenke på når man ønsker seg et yrke der man skal relaterer seg til andre mennesker. Man møter de på både gode og dårlige dager, og da er spørsmålet kanskje like mye HVORDAN man møter disse? Jeg mener mange ganger at grunnen til at situasjoner eskalerer ligger i manglende personlig egnethet i en stilling. Våg å tygge litt på den så kan vi snakkes!

Passer ikke det å jobbe med mennesker, får man bytte yrke og jobbe på kontor slik som meg. Det verste som sjer i løpet av en arbeidsdag er at jeg kan ende opp med et papirkutt og en plasterlapp på en finger. Likefullt må vi jobbe med å heve terskelen for å ty til vold og trusler, ikke spesielt for lærerne som yrkesgruppe, men i samfunnet generelt.