Her i Salten har det versert en sak der en bestemor har tatt bladet fra munnen, og fortalt om sin opplevelse av barnevern, BUP og PPT, i forbindelse med en overgrepssak som endte opp med omsorgsovertakelse av barnet. Barnet ble overlatt til den angivelige overgriperen, og det medførte fortvilelse og harme hos bestemoren, og hun gikk på bastionen (SoMe) for å få nok blest om saken og barnebarnet trygt hjem igjen. Før hun kom så langt kom anmeldelsen. Hun er nå tiltalt for å dele intime detaljer om sitt barnebarn og for hensynsløs atferd.

I utgangspunktet bruker jeg ikke engasjere meg i slike saker, for som oftest får man bare «jeg mener..» argumenter, og da blir det vanskelig å tro noen av partene, men denne saken er litt annerledes. Det er nemlig tatt lydopptak av møtene mellom barnet og barnevernet, og barnet og BUP, for å dokumentere saken. Etter å ha hørt disse opptakene som er lagt ut, kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan dette barnet havnet der hun er i dag? Hvordan kunne barnevernet konkludere som de har gjort?

Bestemoren valgte i fortvilelse å gå ut offentlig med opptakene, og navngi de ansatte som deltok i samtalene. Ene ansatte hos barnevernet fikk så mye tyn at hun gikk ut offentlig hun også, der hun sa AND I QUOTE : «Det var helt forferdelig. Det føltes invaderende. Som et overgrep» Det var et helt sykt sitat i lys av hva denne saken handler om?

Til slutt ble bestemoren anmeldt. Anmeldelsen ble i første runde henlagt, men så begynte NRK å stille spørsmål om ikke barneverns ansatte burde vernes, og da tok politiet ut tiltale mot bestemoren. Saken er berammet fra 24. til 28. mars og omfatter nå seks fornærmede. Tre fra offentlige etater, to pårørende og barnet selv. En merkelig avgjørelse ut fra det kjennskap jeg har til saken. Rart at NRK overhode ikke vurderte om det var en god grunn til at bestemoren gikk ut med saken, men beviser på det ville de ikke ha.

Jeg har stor tro for at de aller fleste innen offentlige hjelpeinstanser gjør en god og grundig jobb, men noen ganger går det feil. Noen ganger blir de rundlurt! Det er flere saker hvor det kan virke som det har gått prestisje i få en gitt utgang på saken, og dette virker unektelig som en slik sak. Er det ikke feilbehandling, ville jeg trodd at de stod fjellstøtt i sine avgjørelser og lot den gå sin gang.

Vi er mange som består av bestemorens heia-gjeng, og en av støttespillerne ble sågar også anmeldt for å ha støttet bestemoren offentlig. Den saken ble riktignok henlagt umiddelbart. Hvorfor er de så hissig på grøten?

Bestemoren sloss for tiden sin livs kamp, og hun gir seg ikke. Hun sloss ikke for seg selv, men for rettferdigheten til sitt lille barnebarn. Det er en urettferdig maktfordeling i denne saken, og den nærmeste måten å beskrive dette på er David mot Goliat, og jeg heier på bestemoren som ikke kvier seg for å tale Roma midt imot.

Som kjent frekventerer jeg nå to plattformer hvor jeg eksponerer meg selv. Her inne, og på TikTok. På TikTok har jeg vært mye inne på livesendinger der alle har merket siden sin med telefonnummeret sitt, slik at man kan vipse de penger. God gammeldags tigging virker det som. Er du så dum at du poengterer at det er merkverdig likt tigging etter penger, får du klar melding. De hevder de trenger penger til å lage godt content, men hva betyr det?

Conent betyr innhold, og betyr at man oppdaterer og utvikler innholdet for sin plattform slik at det tilpasses den målgruppen de ønsker å nå. Klart det koster om man skal bruke byrå eller profesjonelle til å hjelpe seg, enten det gjelder bilder, video eller tekst, men de som ber om penger har ikke typiske profiler hvor det virker som de har betalt for profesjonell hjelp. Det ser for det meste ganske hjemmesnekra ut. Anyways, nå går jeg rundt her hjemme og tøyser om at jeg lager «kåntent». Alt er «kåntent». Selvfølgelig finner jeg tiggingen det motbydelig og fristende på en gang, for det virker som lett tjente penger, om enn på noe sviktende grunnlag og ikke minst litt ufortjent.

Men jeg har da altså laget «kåntent» 1. nyttårsdag. Det er nemlig en spansk skikk å spise 12 druer for hell og lykke i årets 12 måneder, og de skal spises under et bord! Det var Vesla som fortalte meg om dette, og jeg trodde det hadde rablet for henne, men et lite søk på nettet bekreftet det hun sa.

Denne skikken, kjent som «Las Doce Uvas de la Suerte,» er dypt forankret i spansk kultur og symboliserer ønsket om lykke og velstand for det kommende året.

Det ble bekreftet på siden Spania.no.

Jeg tok ikke sjansen på å gå glipp av lykke og velstand, så jeg måtte krype under bordet å spise druene i nattens mulm og mørke. Jeg følte meg unektelig ganske teit der jeg satt, men ingen vits å ta sjanser tenkte jeg. Får jeg ikke lykke og velstand, har jeg i det minste laget «kåntent» helt uten å tigge etter penger!

 

Første arbeidsdag i romjula, og mamma-politiet er klar! På’n igjen, akkurat som grevinnen og hovmesteren. Hvilke egoistiske og umenneskelige foreldre er det som sender barna sine i barnehagen når de selv har fri og er hjemme? Stakkars barn som lider av en slik alvorlig omsorgssvikt!

Diskusjonen er satt i gang igjen, og mamma-politiet retter atter en moralsk pekefinger mot de som ikke gjør det som er sosialt akseptabelt, altså har barna hjemme når de selv har fri. Her på bjerget skal ingen gå sine egne veier, vi går i flokk og tar de samme valgene, Gud nåde den som ikke følger stimen!

Da mine eldste var små, jobbet jeg full tid. Vi valgte å få fire barn på rekke og rad, derfor måtte det bli sånn. Det koster å ha barn. På den tiden jobbet jeg også i romjula, og ungene måtte stort sett i barnehagen. Gjett om de hadde det fint! De hadde på penklær og hadde god voksentetthet hele tiden. De led absolutt ingen nød. De gledet seg faktisk. Det var korte dager, og julestemning blant barna. Ingen av disse kjedet seg uten å ha noen å leke med, ingen som satt med nettbrett eller telefon for å ha noe å gjøre. De fikk være barn i fri lek sammen med andre barn.

Hos oss måtte det være sånn, men tro meg, jeg hadde gladelig latt ungene gå i barnehagen om jeg var hjemme en dag. Jeg hadde brukt dagen til å hente meg litt inn, for så å være opplagt til å være sammen med barna etterpå. Jeg hadde ikke hatt dårlig samvittighet et mikrosekund engang!

Det må bli slutt på det evige gnålet om hva andre skal gjøre på fridagene sine. Hva vet noen av oss om hva som skjer i hjemmene i jula? Kanskje har noen familiemedlemmer som er syke og som man ikke kan ha barn med til om man drar på besøk? Eller man selv har lagt inn et legebesøk som man helst vil ta uten å ha barna med seg? Eller man er dønn sliten etter krysspress mellom å dra på jobb, være foreldre og ordne til jul?

Det kan være mange grunner til at man velger som man gjør, men det spiller egentlig ingen rolle. Det har ikke andre noe med!!!

Så mamma-politi! Flekk romps deres ned fra deres høye hest, og gi pokker  i å sitte på internett! Er dere så himla moralsk, så legg bort kritikken og bruk tiden deres på noe kvalitativt med barna deres heller. Dere har de jo hjemme, og tid til sånt å gjøre!

Hilsen tenårings mamma som gjør akkurat som hun vil med tida si, for håpefulle vil fortsatt være med venner fremfor med henne!

Kanskje ikke det man vil lese rett før jul, men en utrolig forbannet alenemamma, må få ut frustrasjon og raseri over det som er urettferdig, og et overformynderi av staten på en sånn måte at det bare ikke kan være lovlig. Dette kommer jeg til å kjempe mot med nebb og klør, for dette er ikke greit!!!

Kjære Hans Christian Holte
NAV Sjef

La oss si at du bor med en venn i en bolig dere har kjøpt sammen. Avtaler er at dere er gjensidig forpliktet til å betale hver sin del av de løpende kostnadene. Så kommer den dagen da denne vennen ikke kan/vil betale. For å ikke miste hus og hjem legger du ut for kostnadene, men forventer da at du får igjen pengene. Det går en måned, og det går to måneder. Vennen betaler ikke, men du må fortsatt betale. Gjelda vennen din har til deg vokser.
En dag finner vennen din ut at den vil ikke betale, og flytter ut. For enkelthets skyld sier vi at du har et krav på 100.000 kr, og du går til Namsmannen. «Jeg vil ha pengene mine!» sier du, og det er Namsmannen enig i at du bør få.

Men vennen din har ingen penger akkurat nå, så du må vente. Du lurer på hvor lenge, og namsmannen forsikrer at kravet ikke vil bli foreldet, og gjelda vil ikke slettes. Det eneste er at etter 18 år, hvis ikke gjelda er betalt innen den tid, vil pengene som blir betalt, tilfalle banken. « Banken?» spør du forvirret. «Ja!» sier Namsmannen. «Meningen var jo at pengene skulle tilfalt banken hvis vennen hadde betalt!» Du tenker litt, og argumenterer med at banken har jo fått det den skulle ha, for du betalte jo det som trengtes. Men Namsmannen står på sitt. Banken skal ha pengene!

Jeg regner med du ville klikket i vinkel av en slik beskjed? Det ville du aldri finne på å godta. Du vil ha pengene dine!!!

Akkurat sånn er det for meg også. Dere har sagt at pappa til barnet skal bistå med 3.500 kr hver måned til livsopphold, men pappa betaler ikke. Selvsagt kan ikke jeg si til barnet at det må vente med å få mat denne måneden, fordi jeg har betalt hus, strøm, forsikring og alle de andre kostnadene. Det går jo ikke, så det vil si jeg må betale den delen pappa ikke betaler.
Dere har lovet at det er og blir hans gjeld, og at den aldri blir foreldet. Han må betale før eller siden, og jeg må fortsette å betale kostnadene for barna enn så lenge, og jeg gjør det. Hvis ikke ville jo barnet ikke kunne spise, har klær, delta på fritidsaktiviteter eller ha et sted å bo.

Problemet er bare at jeg aldri får tilbake de pengene! Dere har nemlig bestemt at om pappa ikke betaler disse pengene før barnet er 18 år, så skal han betale til barnet, ikke til meg. For pengene skulle jo gått til å understøtte barnet i utgangspunktet. Akkurat som at banken måtte få pengene som du la ut for vennen din, fordi de skulle gått til det.

Skjønner du ikke at det blir skrekkelig feil at barnet skal overta den fordringen? Det er jo ikke barnet som har lagt ut for de kostnadene pappa ikke betaler. Det er jo meg! Skjønner du da at jeg også blir litt sur?

Nå er gjelda er seks sifret, sier det seg selv at jeg ikke har unnet meg selv noe særlig ekstra de siste årene. Det har det ikke vært rom for. Barnet har derimot fått det som trengs av alle de basale behovene og vel så det. I tillegg har barnet fått deltatt på reiser, fritidsaktiviteter og hatt tilgang på telefon og trenings abonnement. Jeg har tenkt at det nok kommer bedre tider, og slått meg til tåls med det. Jeg får sikkert pengene mine tilbake til slutt.

Nå nærmer den magiske 18 års grensen seg med stormskritt, og fortsatt har jeg ingen penger i sikte. Ikke har jeg noe håp om det heller, for det er det ikke vilje til.

Det er surt å tenke på det Hans Christian. Jeg fungerer som bank, men får ikke ei krone igjen for det. I tillegg så kan du med et tastetrykk si at det ikke er jeg som skal ha tilbake pengene heller, men de skal til barnet som ikke har lidt noen nød eller manglet noen ting. Hva mener du jeg skal gjøre? Gå til sak mot barnet mitt?

Hvor rett er det?

Det rare er Hans Christian, at jeg tror du ser hvor urimelig dette slår ut, for det er urimelig. I høyeste grad. Spørsmålet er da hvor viljen til å gjøre noe med dette er? I tillegg  spør rett og slett meg selv om det i hele tatt kan være lov? Er ikke dette et alvorlig overformynderi i min privatøkonomi?

Er det virkelig sånn at NAV skal kunne bestemme at jeg skal være banken til min eksmann, og legge ut for hans forpliktelser over mange år, for så med et pennestrøk si at de fordringene ikke lengre tilhører meg fordi barnet blir 18 år? Det, Hans Christian, det er et bedritent system, og jeg etterspør hvordan det kan være lovlig!

Med hilsen en grusomt forbannet Mamma til Vesla

“Du vet aldri hva du kan gjøre før du prøver, og svært få prøver med mindre de må.”

CS Lewis

Hva er greia med at jeg aldri lærer å ta pene bilder? Hvorfor kan ikke jeg bare style opp og lage de lekreste kreasjoner på bilde? Jeg ser de vakreste ting, men når jeg skal fange det gjennom en fotolinse forandrer det seg til det medt bisarre du kan tenke deg til tider. Jeg er ingen stor fotograf, og jeg erkjenner at jeg heller ikke kommer til å bli det, men kunne jeg ikke fått et bitte, bitte lite blinkskudd nå og da?

Åhh så lykkelig jeg skulle vært da!

 

Da ble det stille i huset, og jeg sitter alene hjemme og bare slapper av. Det var bursdagen sin det. Nei, det var ikke melankolsk ment. Bare en betraktning, og jeg nyter det, men jeg kom til å tenke på sangen til Benny Borg.

En gammel kvinne går om kring og steller i sitt hus,I dag
er det hennes store dag.Hun har kjøpt kaffebrød og kake som
er pyntet med små lys,og en likør av beste slag.

Resten av sangen passer ikke, for her har det vært skikkelig familieselskap, med pakker, kaffe og kaker.

Mens jeg gjorde klar kakene i ettermiddag gikk kjøkkenmaskinen åt skogen, og jeg måtte dra frem handmixeren. Men det ødela ikke dagen min. Ble bare litt ekstra stress. Jeg fikk disse vakre blomstene, men jeg fikk også masse annet fint. Blant annet et flagg jeg har ønsket meg lenge!

Heldige meg!
Selvsagt fikk vi med oss slaget om Nord-Norge, og jeg var overlykkelig. HEIA GLIMT! Favorittene vant tross alt 4-0! Man klager ikke da.

Men så dro alle, og jeg fikk en hel kveld for meg selv. Skulle kun vaske en maskin med klær, så få bunadskjortene på vask. Og hva skjer da… Joda, jeg VASSET i vann på badet da jeg gikk inn.

Yeiiii…

Slangen som har hatt en liten lekkasje er nå helt sprukket, og det var vann overalt. Bare å begynne å svabre gulv, og gremmes. Jeg har tross alt visst at det kom til å skje før eller seinere, men kunne det ikke skjedd en annen dag?

🤬🤬🤬

Hvis jeg vasker bunadskjortene nå, må jeg nok svabre en gang til. Mulig gulvet blir gulle-reint, men det blir natt før jeg blir ferdig. Drit og dra, sier jeg! Det er meldt 20 varme i morgen, kanskje jeg bare skipper hele 17.mai feiringen og legger meg ut i sola? Ganske sikker på at jeg har godt av litt påfyll av vitamin-D!
Det var bursdagen sin det! Farvel til fred og ro og Kos på sofaen, velkommen til arbeidsleir for slitne travere!

1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag. Dagen arbeiderne skal fremme sine interesse saker. Jeg er en arbeider. Jeg er hardt arbeidende og ambisiøs. Jeg har mine kampsaker som må kjempes. Jeg har krav på en bedre hverdag.

Joda, jeg jobber hardt i min betalte jobb, men det er jobben som foretas etter klokken fire som tar drepen på meg!

I en verden full av glamorøse titler og lønnsslipper, trer jeg, som den ulønnede husmoren, frem som en ubestridt mester i multitasking og mesterlig hårstråplukking fra sluket. Det er brutal hverdag med hardt arbeid og ingen pauser. Det vaskes og rydde, lages mat og handles, kjøres hit og kjøres dit. Aldri et øyeblikks fred å få! Og hviletid er et ukjent begrep i stillingen! Jeg er superhelten som aldri får den rette anerkjennelsen, men likevel holder hverdagen sammen med en kopp kaffe i den ene hånden og en vaskeklut i den andre. Jeg navigerer gjennom jungelen av uferdige gjøremål og forbløffende funn i kjøleskapet. Hver dag er en ny utfordring, fra å jonglere Veslas tidsplaner til å mestre kunsten å forvandle det som en gang var et hjem til et fredelig tilfluktssted. Jada, det kjennes tidvis ut som om det er mission impossible, men det er mitt lodd i livet.

I denne jobben kjemper jeg for annerkjennelse og økonomisk kompnsasjon, og har min egen parole i årets 1.mai tog. Jeg akter å demonstrere på arbeidsplassen direkte!

Skal si det skjer mye på jobb om dagen, og det har lite med at vi ble nominert til årets museum å gjøre. Det er selvsagt en ære i seg selv, men nå er det forberedelser til årets sesong som står for tur.

For min del skal jeg forsøke å få oversikt over seks museums anlegg og en drøss med medarbeidere, men jeg trøster meg med at alle er rågode på å ferdigstille det de skal. Det er likevel kaotisk i hodet mitt rett og slett! Det blir ikke bedre når jeg bobler over med idéer som kommer på toppen av allerede fastlagte planer.

Anyways! Jeg har fått en original Bunny i posten i dag, med et koselig brev i tillegg. Heldige meg!

Den var bare skjønn!
Tusen takk til tusenkunstneren Bunny. Den vil bli hengt opp ganske snart! Vi skulle definitivt hatt et Bunny-galleri som viste alle samlet! Det hadde vært stilig.

Jeg har også et ganske skjult kreativt gen, og ser ofte for meg ting jeg vil lage. Så kjøper jeg det jeg trenger, men må bare innse at utførelsen sjelden står i stil med forventningene. Sånn er det når troen på egen evner er lang fra realiteten. Jeg har friskt i minne mitt siste maleri, det ble ikke offentliggjort for det var bare søl, også husker jeg drakten til Vesla som skulle symbolisere kaoset vi utsetter jordkloden for. Den representerte i hvert fall kaos!
Nå har jeg igjen bestemt meg for å ta frem den eminente kreativiteten. På nettet handlet jeg inn det jeg trenger til den neste solo draken til Vesla. Hun skal bli godt synlig om ikke annet, med masse gull og glitter. Denne gangen akter jeg å få mamma til å hjelpe meg, for jeg ser ikke for meg at det blir så bra hvis jeg skal gjøre det alene. Til det tar jeg altfor mange snarveier og får gjerne mange merkelige resultater.

Det aller beste ved det hele er at den ikke skal være ferdig før til jul, og jeg har kjøpt inn ekstra stoff og glitter, rett og slett for å være på den sikre siden. Jeg kjenner meg selv, og vet jeg ikke kan følge en oppskrift uten å begynne å improvisere. Da er det best å være skodd for noen feilskjær, for de kommer garantert!

Stakkars mamma! Hun skal bli bra frustrert over meg før jeg blir ferdig! Det beste ved det hele er at hun ikke vet om det engang, jeg har ikke spurt henne ennå, men hvordan kan hun si nei når hun vet hvor ille det blir uten hennes hjelp? Dette har VI ikke gjort før, så det klarer HUN helt sikkert!

 

Må innrømme at jeg pustet lettet ut da jeg endelig kunne legge meg i går. Godt den dagen var over, for den var lettere kaotisk.

Jeg skulle ha et foredrag for noen gjester på jobb, og hadde forberedt meg godt. Alt var ferdig, men en siste titt på e-posten bestillingen ga meg et støkk! Alt måtte være på engelsk for i gruppa var det noen utenlandske gjester. Bare å begynne å oversette, og ikke minst omskrive litt. Mens jeg satt konsentrert banket det på døra. Jeg måtte komme, for noen hadde rygget på bilen min!

En bil er bare en bil, men verre var det at verdifull tid til forberedelser gikk tapt.

Nu vel, gjestene kom og foredraget gikk greit. Vi hadde lunsj, og jeg fikk fortalt om tanken bak vår populære restaurant, og fleipet med gjestene om at de nå var nord for polarsirkelen eller moralsirkelen som noen ville sagt. Det var en hyggelig passiar, om noe uformell og kanskje noe vovet.

Jeg måtte forlate gjestene for å hente Vesla som skulle ha pianotime og etterpå skulle på et opplegg gjennom skolen. Skal si det var intens pynting før hun var klar til å dra. Ingen spor etter hoven nese eller blåveiser der, sminken satt!

Mens hun var på festlighetene dro jeg til mor og far. Der skulle jeg fortelle om min dag, og far lurte på hvem gjestene fra utlandet var. Jeg sa de sikkert var fra ett eller annet museum, men åpnet e-posten for å sjekke. Trøst og bære! De var overhode ikke fra noe museum! Det var ett av departementene i deres regjering!
Snakk om å drite seg ut, og likevel lande på beina til syvende og sist, for den siste kommentaren jeg fikk før jeg dro, var at to av deltakerne definitivt skulle komme tilbake til Bodø til sommeren. Tro om det var fordi jeg fremhevet at vi var nord for moralsirkelen eller fordi jeg hevdet vi har ett av verdens beste fotball lag? Ja, for kulturen i regionen, den ofret jeg lite eller ingen tid på.,

Nå gjenstår det bare å se om jeg fortsatt har betalt jobb, eller om jeg må begynne å blogge på heltid. Uansett har jeg nå spikret inn i hjernebarken at jeg skal lese HELE e-posten neste gang, for litt kjipt å bli tatt med buksa ned på knærne!

 

Ja, skjønner at det nærmer seg påska, for det er masse som skal gjøres før alle tar ferie, men da jeg åpnet VG i dag, skjønte jeg at påska kom tidligere enn forventet. At Bruce Springsteen skulle bli den nye påskehelten, ja se det var mer overraskende på meg. Fantastisk at også han kom tilbake etter dødsfall, også rett før påsken til og med!

Sorry til alle som blir støtt av dette, men med min morbide humor holdt jeg på å le meg skakk! Forøvrig må jeg bare kondolere Springsteen, for jeg leste selvsagt artikkelen.

 

God Påske! 🐣