Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Daisy er en skikkelig røver! Av og til lurer jeg på om hun ikke er mer katt enn hund? Det som er sikkert, er at hun er utrolig glad i garn, og hver gang jeg tar frem et av prosjektene mine, vil hun hjelpe til. Hun kryper sakte men sikkert mot garnet og tar tak når hun er nærme nok! Åpenbart at hun også vil strikke litt!
I dag er det lat-mandag, etter en veldig sein søndag. Det betyr en runde med serie og strikking. Sånn blir det når himmelen har åpnet alle slusene fullstendig. Vesla sover litt på sofaen. Hun og pelsklingene. Det tar tross alt på å være nattens dronning. Hun satt halve natten å spilte piano og Sims. Den som var ung og sorgløs, og uten tanker for morgendagen eller døgnrytme!
Vesla forlangte at jeg sladdet de små tottelottene hennes på bildet, hun ville ikke ta sjansen på at noen klippet ut tærne hennes fra bildet, og solgte de på nettet. Folk gjør butikk på sånt også i følge håpefulle! Om hun køddet med sin mor eller ikke, er usikkert. Det som er sikkert er at folk er sprø om de betaler penger for å få tilsendt bilder av andre folks tær! Men verden er full av merkelige ting, så jeg bare så forundret på henne og sladdet!
Noen kvelder er mer magisk enn andre. I dag har Aurora Borealis hatt et fantastisk show på himmelen. Hun har danset mellom stjernene, og brukt hele himmelhvelvingen. Et nydelig skue som kan gjøre den mest avstumpede av oss helt henført.
Som om ikke det er nok, spiller Glimt mot Poznan. Måtte kvelden bli helgul.. 💛💛💛
I dag har det vært helt vakkert ute. Jeg har drømt om å bare klappe pc’n sammen og traske ut av kontoret for å nyte den vakre dagen, men den gang ei. Bordet fanger, og jeg må betale for latskapen fra i går. Så da sitter jeg her på kontoret som en sliten arbeidsmur, og kan bare takke meg selv for det. Heldigvis er jeg kommet lengre i dag enn jeg forventet, så nå kan jeg jobbe litt hjemmefra også. Da blir det nattskift på mor.
Hun lille argsinte har løpetid! Ingen tvil om det lengre. Jeg ble spurt om jeg ikke skulle kastrere hanhunden, men det skal jeg ikke. Jeg spurte dyrlegen om kjemisk kastrering, men hun var ikke så veldig gira på det, dessuten var det for tett opp i løpetiden når jeg spurte. Hun lille argsinte prøvde å fikse det selv i går. Jeg trodde hun skulle bite av Mony de edlere deler da han forsøkte å snuse på henne. I dag har begge kyskhetsbelte på! Skal ikke ha noe hanky panky i mitt hus. I så fall ikke av de to!
I går fikk jeg laget en totaloversikt over det som vi har å gjøre første halvår av 2023. Hverken Vesla eller jeg skal slite med at vi har for lite å gjøre fremover, men nå blir det kanskje lettere å huske alt? Jeg husker ikke engang om jeg har fått med meg alt inn på kalenderen, men det får gå som det går. Jeg har gitt det et ærlig forsøk om ikke annet. Egentlig er det ikke så skrekkelig mye, men det er noe hver dag. Frem til påsken er over har vi bare to frihelger, og en fredag uten fastsatte aktiviteter, og den fredagen er ikke engang i forbindelse med en frihelg. Det fikser seg uansett. Det må det jo, for jeg har jo planlagt det sånn, og planleggingen er jo halve jobben!
Jobb eller ikke, fotballkampene til Glimt må jeg ha med meg, selv om det ikke alltid er like mye å rope hurra for!
Søndagsmorgen i ei kosehelg er ikke å forakte. Det har vært helga hvor det har vært litt av alt. Litt sosialt, litt familietid, litt spenning og masse kos. I hele tatt veldig innholdsrik så langt.
Denne uka har det vært mange aktiviteter utenfor det vanlige. Halloween og møter på skolen i tillegg til at jeg har jobbet en del med et prosjekt på jobben.
Vesla hadde også konsert med musikkskolen i uka som var. Det var kun elever fra sang og piano som deltok, og det var så mange flinke elever. Fler enn en gang ble jeg mjuk om hjertet. Da Vesla fremførte sin sang, kjente jeg godt at mamma-hjertet svulmet av stolthet, og måtte nok svelge den berømte klumpen i halsen.
Etter konserten bar det hjem for å se Glimt-kampen. Det gikk ikke veien denne gangen, og de tapte for et bedre PSV. Shit happends, og nå er det Conference League som gjelder.
Vesla var på overnatting i natt, så da var det rom for at mamma’n fikk litt egentid med sosial trening. Det blei ei fin stund for mamma’n, men resulterte i en trøtt morgen. Hva er vel bedre enn å se Kompani Lauritzen da? Jeg blir så imponert over disse ungdommene som overvinner seg selv gang på gang. Det er så fint å se reaksjonene når de oppnår mestring. Noen jubler og noen gråter, men felles er den stoltheten alle føler etterpå. Ikke rart en litt mjuk mamma må ha Kleenex for å se på.
Om uka som har vært var slitsom, blir det ikke mindre hektisk i uka som kommer. Jeg har lagt en logistikk-plan for gjennomføring, men det er en del dobbelt-bookinger som må ryddes opp i slik at jeg har en reell sjanse til gjennomføring. Denne uka er det ikke spesielt mye rom for uforutsette ting som kan dukke opp. God planlegging kan forebygge masse, bare å holde hodet skjerpet!
Vesla har ikke noe mindre hektisk uke foran seg. I tillegg til alle fritidsaktivitetene må hun til tannlege og kjeveortoped som gjør at hun må ha fri fra skolen og ta masse buss i mellom stedene, en ordning som gjør meg kjempe irritert. Jeg var sterkt i mot da de la ned tannklinikken her på stede, og jeg er ikke mindre i mot det nå. Det er jo ungene som blir skadelidende, men det driter vel politikerne i as always!
Nå vel, planene er lagt og det er med erkjennelse om at det blir en uke som er noe krevende, men ikke uoverkommelig. Vesla og meg er disiplinerte når vi må, og denne uka må vi, men før vi tar fatt på den skal resten av helga nytes max med god mat og en spennende fotballkamp som er viktig for om vi klarer sølvet. Nå gjelder det!
Endelig kom Snuppa hjem fra studentbyen, om enn bare for noen timer. Det var nok Bodø Glimt – Arsenal som trakk mest, men heldigvis hadde hun litt mamma- og Vesla tid å avse.
Snuppa hadde med kjæresten som er edsvoren Arsenal fan, hjem. De gledet seg skikkelig til kamp. Arsenal-skjorta fikk han likevel ikke ha på i fare for at det skulle bli tribune bråk. Det var litt leit, men han hadde den innenfor annet tøy. Snuppa er ei godt oppdratt jente, så hun hadde selvsagt Glimt-drakten på. Eneste Arsenal effektene som var godkjent på hjemmelagets tribuner var et half-and-half skjerf. Tror ikke skjerfet begeistret kjæresten etter kampen, for det lå igjen når de dro.
Storebror var også på kampen, han er også edsvoren Arsenal fan, men han hadde skjorta på enten det var lov eller ikke. Han ga seg katta i reglene. Poenget er at han aldri har brydd seg så mye om norsk fotball, men har vært opptatt av engelsk fotball fra han var liten. Han dro rett og slett på kamp for å se favorittlaget sitt. Arsenal, og da de fikk mål reiste han seg og dro frem skjorta! Han var i ekstase. Det ble vel ikke best mottatt, men han ga seg katta!
Glimt løftet seg flere hakk fra bortekampen og det var skikkelig morsomt, selv om de tapte med det ene målet. Jeg fikk ikke sett kampen 100%, for jeg var på en middag gjennom jobb. Men jeg hadde med PC, og jaggu fikk vi ikke et eget rom med stor-skjerm. Så da ble nettverksbygging, middag og fotballkamp. Alt på en gang.
Glimt vant ikke denne gangen dessverre, eller skal jeg si heldigvis? Jeg lovte nemlig at jeg skulle hoppe opp på bordet og synge Bodø Glimt sangen hvis de vant, og det ville vært et syn for guder.
Dæven det e deilig det hær! Nervene er i helspenn og pulsen er skyhøy! Mor sitter hjemme å ser Glimt sloss mot Zürich på Aspmyra.
Neida, mor er ikke ute å fryser, men sitter varmt og komfortabelt hjemme i stua. Det skal sies at jeg har strengt tatt billetter til kampen, men valgte å selge dem til noen som er edsvorne Glimt-fans, og er på kampene ellers også. Ja, da ble de solgt til pålydende videre.
Første omgang begynte bra, men så kom Zürich tilbake. Det ble litt variabelt, og det var ikke fritt for at jeg ble litt stresset! Litt vel mye roping og skriking kanskje? Begge bikkjene gjemte seg under sofaen. De er Glimt fans, men ikke fans av at mor ser fotball.
Noen som husker filmen «American Pie» og replikken: «I remember one time at Band Camp..»? Jeg fikk et grusomt flashback til den filmen under gårdagens fortballkamp med de helgule.
Bodø Glimt har spilt bortekamp mot Zalgiris, og kampen ble overvært foran TV hjemme. Å se kamp uten lyd er uaktuelt, men denne gangen var det tett på. Makan til jammer fra tribunene! Jeg hadde gjerne tvinnet en trombone eller to rundt noen halser, og trykket noen munnstykker opp der sola aldri skinner. Det hørtes ut som en trompetist på speed til tider, og hadde jeg ikke vondt i ørene før, ja så fikk jeg det jammen da. Men det skal de ha hjemmepublikummet, de var definitivt tilstede for laget sitt. Det må være en av de første kampene at ikke Glimts supportere ble hørt.
For Glimt sin del var første omgang noe vi kan forbi gå i den ytterste stillhet. Zalgiris scoret, og Pellegrino fikk anullert et offsidemål. Andre omgang ble noe bedre, men ikke det jubalonget de to siste kampene har vært, og som jeg håpet skulle fortsette. Etter å ha konferert med VAR fikk Mvuka godkjent scoring, og stillingen ble 1-1. Kjetil Knutsen beklaget til publikum, men forklarte at med så tett kamp-program må han spare på spillerne. Lurt, tenker jeg.
Da var det atter en flott Glimt-dag i går, og nå er vi på 5. plass på tabellen. Det var en glede at Saltnes var tilbake på banen, og det virket som han var blitt skikkelig sulten etter den ufrivillige pausen, for det han presterte på banen nå var vesentlig bedre enn slik han spilte før han fikk karantenen. Det gledes! Pellegrino er heller ikke lengre så mye armer og bein, og dermed er han vesentlig mer farlig på banen. Han har jeg tro på at skal bli en enda større mål-tjuv for fremtiden.
To spillere bekymrer imidlertid. Haikin som stadig har noen uheldige returer og «merkelige» bevegelser i feltet, også «Hansen» da. Han blir rett og slett en altfor ujevn spiller til at jeg stoler på han bak i forsvar.
Å ligge på 5. plass, 11 poeng bak Lillestrøm, dog med en kamp mindre spilt, gjør det hele mye mer spennende. Det er sånn jeg liker fotballen, med thighte marginer og spenning til siste slutt. Så selv om Glimt vant 1-4, så er det ennå masse tid til å kose seg med mye god fotball, og svaret er ennå ikke gitt.
Jeg er enig i at det er en bragd å komme til cupfinalen i seg selv, det står det stor respekt av. At Glimt blir slått av et bedre Molde lag, er også greit, for det er jo realiteten. Når de rundt sier at det ikke er så verst å få sølv, gjør magen min likevel en kollbøtte, og jeg kjenner at pulsen stiger litt. Du vinner ikke sølv i en fotball-cup!
Er det et skirenn og du kommer inn som nummer to, vinner du sølv. Jeg mener det blir annerledes i en cup. Da har lagene vunnet alt frem til finalen, og det er kun en kamp som gjenstår. Det er bare gull og sølv igjen å dele ut. Det de kjemper om, det eneste som gjelder, er gullet! Det gjeve gullet! Taper du da, taper du gullet, så enkelt er det.
Moralen er enkle i mitt hode. Glimt møtte et bedre Molde lag, og tapte gullet. Sølv blir bare et plaster på såret. Jeg synes det er rått at Bodø Glimt kom seg til finalen, og selv om de tapte, er jeg utrolig imponert over dem. Alltid!
Nå nærmer det seg faretruende avspark, og jeg kjenner nervene er i helspenn overalt. Nå skal altså Glimt kjempe mot Molde og gullet! Jeg håper og tror «guttan» tar gullet med hjem til Bodø i år som i 1993.
Jeg er i såfall klar til kamp! Snart i så fall! Jeg må bare få i meg blodtrykksmedisin, sånn at jeg overlever om det blir litt dramatikk.
