Nå blåser det ille i heimen. Vesla har innsett at neste konkurranse muligens ryker, og er ikke billig! Det syns hun naturlig nok er skikkelig kjipt. Problemet er at en 15 åring som blir skikkelig skuffet, ennå er så ung at de ikke klarer å være regulert følelsesmessig. Da er det ikke så god combo å ha en mamma som forklarer at hun skjønner skuffelsen, og forstår at det kjennes urettferdig, og at livet ER urettferdig. Jeg har forsøkt å sette det i perspektiv, og vise til at det finnes verre ting som kunne skjedd, men det var å be om trøbbel. Dermed er huset fylt til randen med hormoner og følelser, og følelsene hentes fra hele registeret. Da er det ikke rart mor gir opp og kjenner for å legge seg i en sofakrok i stabilt sideleie, og venter til det går over.
Det var så mye enklere da ungene var små. Da ble det som jeg hadde bestemt, fordi jeg hadde bestemt det! Jeg var den ubestridte eneren, og når mor sa det var nok, så var det nok!
I tillegg trodde ungene jeg hadde svaret på alt, og total kontroll. Hadde jeg påstått at jeg kontrollerte kongen, hadde de helt sikkert akseptert det. Omsider ble de større, og begynte å stille spørsmålstegn ved mitt alfa & omega. De forlangte medbestemmelse! Det fikk de, for jeg ville jo skape deltakende, engasjerte verdensborgere. Sakte men sikkert begynte de å gjøre seg opp egne meninger om saker og ting, og jaggu tok de seg også friheten til å si meg imot. Jeg ble overgitt og er det fortsatt. Ungene ble selvstendige verdensborgere og står godt på egne bein, bare Vesla igjen.
Nei, alt var mye bedre før, og jeg savner å være hjemmets diktator, men nå er jeg avsatt, avskjediget og sparket!
