Er det bare meg, eller er våren den årstiden som alltid er sent ute? Du vet, akkurat som den vennen som sier den er ti minutter unna en time før den dukker opp? Jeg tror det er en tidsforvirret årstid, for vi hadde en nydelig vår i mars som ble avbrutt av at Kong Vinter kom trampende inn for full mundur igjen nå i april. Selv om vi hadde det nydelig i deler av helga, vil jeg ikke påstå det minnet om vår, for snøen ligger igjen, og kvikksølvet har forvillet seg under null igjen. Det er fortsatt vinter her nord.
Jeg vurderte å finne frem vårjakkene, men kapitulerte da jeg holdt på å fryse med til istapp forleden ikledd boblejakke. Bare å få på boblekåpen og ullundertøyet, for selv om sola skinner er det ikke mye varmt ute. Tvert imot. Det eneste som minner om at våren er her, er at dagslyset gjør meg smertelig klar over at det er tid for en litt grundigere vask. Det er så vidt jeg ser ut av vinduene mine. Sjøsprøyten har lagt igjen et solid lag med salt.
Vinter er greit nok, men akkurat nå minner den mest om nachtspiel-gjesten som ikke vil gå hjem etter at festen er over. Nytter ikke å si at partyet er over, for den forlater ikke! Det virker som den har det altfor trivelig her, men nå er jeg lei!
Jeg vil ha varme, sol og komme meg ut i skog og mark uten å traske rundt på is og snø. Jeg vil gå ute uten å ha neglesprett på hender og føtter, og frostskader i ansiktet. Jeg vil rett og slett ha vår!
Er SÅÅÅÅÅ enig!!
Ja, nå er jeg klar for en vår som kan vise styrke og bli her!