Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Da kan jeg konstatere nettopp som Ivar Aasen skrev så godt, «Til lags at alle kan ingen gjera» Jeg nikker gjenkjennende til ordene hans og grubler litt her jeg sitter.
Den rosenrøde idyllen i Blogglandia har slått store sprekker, og mye gruff er kommet for dagen. Jeg underholdes langt på vei av dette, men jeg har en greie som jeg ikke liker. Det er når noen angriper på personnivå. Da blir jeg ganske jentesur og grinete, og har behov for å si fra at det ikke er greit. So far so Good.
Men jeg liker heller ikke når jeg skjønner at mine innlegg og kommentarfelt blir brukt til å rakke ned på konkrete mennesker. Det er hvertfall ikke greit! Dessverre fikk jeg ikke helt tråden i det hele før lenge etterpå, og da først skjønte jeg at det var myntet på et menneske jeg liker og respekterer.
Jeg ble skuffet over meg selv, men lyn forbannet for at noen velger å bruke min lille arena for å spre galle om andre. NEI! DET GODTAR JEG IKKE! På min lille fredede flekk i Blogglandia er det åpent for meningsutveksling så mye som orkes, under forutsetning at det er sak og ikke personangrep som forekommer.
Om man sier fra om noe man er uenig i, og er veldig tydelig på hva man mener, betyr ikke det at man er uenige om alt, eller misliker noen av den grunn.
Jeg har ingen problemer med å skille sak og person. Om jeg er uenig med noen, kan jeg likevel føle empati med samme mennesket, og jeg kan finne mennesket morsom og underholdende. Det ene utelukker ikke det andre.
Du har nok sikkert vært vitne til det på digitale plattformer, du også. Provoserende innlegg man egentlig blir så forarget over at man har lyst å hamre løs på tastaturet og servere et sviende svar tilbake. Ofte velger jeg å la være å la meg provosere eller kommentere, for mitt eget beste.
Det er så jeg kjenner pulsen øke, blodet nærme seg kokepunktet, hornene sprette ut i panna, neglene bli lange og kvasse. og huggtennene bli godt synlige.
For Guds skyld! Jeg må ikke begynne å kommentere. Jeg vet jeg aldri kan vinne en diskusjon som bunner i en skikkelig urimelighet. De som skriver er låst i sin egen illusjon av virkeligheten.
Jeg leste et innlegg om voldshandlingene mellom Israel og Gaza her om dagen, der en tok til orde for å sitat: “Slakte faenskapet” på en av sidene. Farvel til alt som heter humanitet. Vi bare slakter dem. Utsagnet var så smakløst og ekkelt at jeg bare måtte rapportere det inn, og det er ikke ofte jeg gjør. Jeg hadde bra lyst å svare tilbake, men skjønner at det bare hadde vært å skvette vann på gåsa. Det hadde bare gitt vedkommende mer publisitet og ført til mere usmakelige skriverier, men det holdt hardt. Hva får folk til å skrive slikt ondsinnet møkk?
Jeg er åpen for at det finnes mange sider av en sak, og alle må få ha sine sannheter selv om jeg nødvendigvis ikke er enig i dem. Så kommer argumenter som bygger på alvorlig bristende forutsetninger eller direkte subjektive synsinger uten rot i virkeligheten, og det blir behandlet det som om det er en vedtatt allmenn sannhet. Det er noe som virkelig får meg til å ha lyst å gripe til tastaturet, men det er ikke vits!
Er jeg dum nok til å synke på deres nivå å begynne å diskutere på deres premisser har jeg tapt diskusjonen. De vil slå meg på erfaring!
Noe må man bare forbigå i stillhet, men det holder hardt!
Åhhhh! Det holder hardt å sitte inne å jobbe når det er så vakkert utenfor vinduene. Klar blå himmel, vindstille og gnistrende sol. Da er det lett å henfalle til dagdrømming og å lengte etter å gå ut. Ikke for det, jeg kunne gjort det for nå har jeg lunsj, men jeg har altformange oppgaver å prokrastinere, til å ha tid å gå ut.
13:42
Akutt behov for kaffe! Har kranglet med leverandører hele dagen. Kan de ikke bare skru ned prisene og gjøre meg fornøyd? Dagen blir så mye bedre for alle parter om de gjør det! Kaffeeeeeeee…..
15:52
Pokker! For sein hjem fra jobb igjen! Enn at jeg alltid er sein hjem fra jobb? Jaja.. jeg rekker sikkert å lage middag!
16.46
Endelig hjemme! Nå skal jeg ha total avslapping.. tror jeg.. Først må jeg lage middag, lufte hunden og rydde litt.
Skal si det skjer mye på jobb om dagen, og det har lite med at vi ble nominert til årets museum å gjøre. Det er selvsagt en ære i seg selv, men nå er det forberedelser til årets sesong som står for tur.
For min del skal jeg forsøke å få oversikt over seks museums anlegg og en drøss med medarbeidere, men jeg trøster meg med at alle er rågode på å ferdigstille det de skal. Det er likevel kaotisk i hodet mitt rett og slett! Det blir ikke bedre når jeg bobler over med idéer som kommer på toppen av allerede fastlagte planer.
Anyways! Jeg har fått en original Bunny i posten i dag, med et koselig brev i tillegg. Heldige meg!
Den var bare skjønn!
Tusen takk til tusenkunstneren Bunny. Den vil bli hengt opp ganske snart! Vi skulle definitivt hatt et Bunny-galleri som viste alle samlet! Det hadde vært stilig.
Jeg har også et ganske skjult kreativt gen, og ser ofte for meg ting jeg vil lage. Så kjøper jeg det jeg trenger, men må bare innse at utførelsen sjelden står i stil med forventningene. Sånn er det når troen på egen evner er lang fra realiteten. Jeg har friskt i minne mitt siste maleri, det ble ikke offentliggjort for det var bare søl, også husker jeg drakten til Vesla som skulle symbolisere kaoset vi utsetter jordkloden for. Den representerte i hvert fall kaos!
Nå har jeg igjen bestemt meg for å ta frem den eminente kreativiteten. På nettet handlet jeg inn det jeg trenger til den neste solo draken til Vesla. Hun skal bli godt synlig om ikke annet, med masse gull og glitter. Denne gangen akter jeg å få mamma til å hjelpe meg, for jeg ser ikke for meg at det blir så bra hvis jeg skal gjøre det alene. Til det tar jeg altfor mange snarveier og får gjerne mange merkelige resultater.
Det aller beste ved det hele er at den ikke skal være ferdig før til jul, og jeg har kjøpt inn ekstra stoff og glitter, rett og slett for å være på den sikre siden. Jeg kjenner meg selv, og vet jeg ikke kan følge en oppskrift uten å begynne å improvisere. Da er det best å være skodd for noen feilskjær, for de kommer garantert!
Stakkars mamma! Hun skal bli bra frustrert over meg før jeg blir ferdig! Det beste ved det hele er at hun ikke vet om det engang, jeg har ikke spurt henne ennå, men hvordan kan hun si nei når hun vet hvor ille det blir uten hennes hjelp? Dette har VI ikke gjort før, så det klarer HUN helt sikkert!
For ei helg! Her snakker vi nesten komatøs avslapping på undertegnede. Ei stund måtte jeg rett og slett sjekke om jeg hadde puls, for det var så rolig. Det var heldigvis liv!
Vesla dro på konsert i går kveld, og da bruker jeg å være i alarmberedskap, men selv da hadde jeg knapt puls økning. Nå kan det ha en sammenheng med at jeg var trygg på at hun kom til å følge spillereglene til punkt og prikke, for i går skjønte hun at tillit bygges ved at man holder seg til avtaler som er gjort. Deilig når alt går på skinner.
Avslutningen av dagen derimot, det ga puls og gledesrus. Glimt slo Lillestrøm 0-5, og hadde noen perler av noen mål! Da var det en solid økning i pulsen! Må bare si at Glimt har et sinnsykt spennende lag nå. Jeg gleder meg masse til kampene fremover.
Hurra for oss! Vi er nominert som en av tre museer til årets museum med Jektefartsmuseet! Nå er det julaften, bursdag og 17.mai på én gang!
Jektefartsmuseet åpnet dørene sine for snart fem år siden, og ett og et halvt år var det mitt hovedfokus på jobb, og det eneste jeg pustet og levde i. Det var altoppslukende! Nå er jeg tilbake der igjen, men denne gangen bare for en kortere periode. Likevel er det ikke mindre stas med en slik nominasjon.
Årets Museum er en nasjonal museumspris som deles ut årlig i forbindelse med Det nasjonale museumsmøtet. Formålet med prisen er å anerkjenne godt museumsarbeid, samt inspirere andre museer til innovativ og nyskapende virksomhet av høy kvalitet.
Det er sinnsykt artig å være en del av dette, og jeg er så stolt av alle de dyktige kollegene mine, og ikke minst den fantastiske jobben de gjør! De er magiske, og får til så mye morsomt!
Så nå skal vi bare nyte nominasjonen og la hele Norge få øynene opp over hvor sinnsykt kule vi er!! 🇳🇴🇳🇴🇳🇴
Mental helse er utrolig viktig. Det blir et stadig større problem som konsekvens av at virkeligheten nå leves ut på digitale flater, og ikke i det virkelige liv. Vi glemmer å snakke med hverandre, og vi er mer opptatt av fasader og det feilfrie ytre. Livet er ikke feilfritt, og da krasjer ofte illusjon og virkelighet. Utrolig mye av jobben med å opplyse om mental helse foregår på digitale flater, og det er helt essensielt å være på de flatene mennesker ER på, men av og til lurer jeg på om det har tatt litt av i feil retning.
Vesla lurte meg inn på Tik Tok, og også denne plattformen er fylt til randen med følerier. Det er snørr, gørr og tårevåte ungdommer som griner over alt fra dype tragedier og traumer, til mer trivielle katastrofer som kjærlighetssorg og venne krangler. Det kan bli litt i meste laget for mamma’n i huset når det bugner av videoer av unge mennesker som har gått ut av tiden, eller babyer som aldri får startet på livet. Hjertet verker, og det svir i øynene, men jeg kan ikke se for mye av det uten å bli oppriktig trist selv. Jeg er voksen og kan stoppe meg selv når det er nok, men kan disse unge som er avhengig av SoMe det?
Også Vesla har noen snørr & gørr videoer. Det er vel ikke akkurat noe jeg liker spesielt godt, men da vi opprettet en felles profil, var det under forutsetning at jeg kan se hva hun legger ut, uten å begrense henne i nevneverdig grad. Det kan komme til å holde hardt i lengden. Jeg er nok litt sånn: “Det der er ikke noe å grine over, dette skal du oppleve mye av! Rist det av deg og gå videre!” Vesla blir av og til litt grinete når hun får servert en tirade, men jeg tror kanskje hun skjønner hva jeg mener, selv om hun ikke nødvendigvis er enig og synes nok jeg kan være litt hard.
I tenårene er utviklingen av følelser, intellektuell kapasitet, sosial funksjon og identitet spesielt viktig. Selv om ungdommene kan se ut som voksne, trenger de fortsatt grenser, støtte og veiledning, fordi senteret for impulskontroll i hjernen, ikke er ferdig utviklet før ut i 20 årene. Dette senteret er følsom for hormoner og adrenalin, og kan lett drive ungdom inn i overveldende følelsesutbrudd. Alt det disse unge voksne opplever, føles mye mer dramatisk enn det fortoner seg for en blasért mamma som vet det skal komme sterkere stormer senere. Klart jeg får vondt av disse unge som føler så sterkt, men jeg tror det er spesielt viktig at de voksne rundt, passer på at det ikke blir kos med misnøye! Det er faktisk utrolig mye omsog ved å si “Ta deg sammen! Nå er det nok!”
Livet er ikke alltid like enkelt for disse unge, men jeg synes det er viktig å terpe på at det å være trist og lei seg er normalt, og ikke betyr at man er deprimert. Livet skal selvsagt ikke bare føles vanskelig, men av og til er det nettopp det. Man må ikke sykeliggjøre det å være lei seg, selv om livet kan bli så overveldende at det fører til psykisk sykdom for noen.
Mental uhelse skal man selvsagt ikke kimse av, men å henfalle til grublerier og følerier uten å bli regulert og realitetsorientert, er like skummelt som å tie ihjel mentale utfordringer.
I dag var det D-dag for Vesla. Dagen hvor vi gikk i gang med et himla maraton-kjør for å finne ut at hun var klar for å konkurrere igjen. Hun har bare én uke igjen for å bli klar, men helse først. Hun må ha også ha en attest på at hun ikke har noen brudd, og er klar til konkurranse.
Første etappe var hos fastlegen. Når han hørte at hun ikke hadde fått en, men TO drillstaver over nesa, satte han i en hjertelig latter. Det skjønner jeg godt, jeg har gjort det selv hele uken. Dessverre kunne han ikke konkludere for han var i tvil om det var brudd eller ikke. Så da var det ingen annen utvei, vi måtte oppsøke annen ekspertise, og dro på øre-nese-hals for konsultasjon. Legen der sjekket henne grundig, og konkluderte med at hun hadde vært heldig, for han tvilte på at det var brudd. Hun kan delta på konkurranse. Men, hun får ikke får trene før mandag. Ikke grunnet nesa, men på grunn av hjernerystelse! Ingen av oss våget å si at hun har trent hele uka..
Det betyr at hun rekker konkurransen! Gjett om det var ei som strålte som ei sol.. Nja, bildet viser vel ikke akkurat det, men hun var veldig fornøyd, og som jeg sa til henne; Det kunne gått verre, mye verre! Jeg vil si at midt i elendigheta har hun gullhår i rattataen!
Må innrømme at jeg pustet lettet ut da jeg endelig kunne legge meg i går. Godt den dagen var over, for den var lettere kaotisk.
Jeg skulle ha et foredrag for noen gjester på jobb, og hadde forberedt meg godt. Alt var ferdig, men en siste titt på e-posten bestillingen ga meg et støkk! Alt måtte være på engelsk for i gruppa var det noen utenlandske gjester. Bare å begynne å oversette, og ikke minst omskrive litt. Mens jeg satt konsentrert banket det på døra. Jeg måtte komme, for noen hadde rygget på bilen min!
En bil er bare en bil, men verre var det at verdifull tid til forberedelser gikk tapt.
Nu vel, gjestene kom og foredraget gikk greit. Vi hadde lunsj, og jeg fikk fortalt om tanken bak vår populære restaurant, og fleipet med gjestene om at de nå var nord for polarsirkelen eller moralsirkelen som noen ville sagt. Det var en hyggelig passiar, om noe uformell og kanskje noe vovet.
Jeg måtte forlate gjestene for å hente Vesla som skulle ha pianotime og etterpå skulle på et opplegg gjennom skolen. Skal si det var intens pynting før hun var klar til å dra. Ingen spor etter hoven nese eller blåveiser der, sminken satt!
Mens hun var på festlighetene dro jeg til mor og far. Der skulle jeg fortelle om min dag, og far lurte på hvem gjestene fra utlandet var. Jeg sa de sikkert var fra ett eller annet museum, men åpnet e-posten for å sjekke. Trøst og bære! De var overhode ikke fra noe museum! Det var ett av departementene i deres regjering!
Snakk om å drite seg ut, og likevel lande på beina til syvende og sist, for den siste kommentaren jeg fikk før jeg dro, var at to av deltakerne definitivt skulle komme tilbake til Bodø til sommeren. Tro om det var fordi jeg fremhevet at vi var nord for moralsirkelen eller fordi jeg hevdet vi har ett av verdens beste fotball lag? Ja, for kulturen i regionen, den ofret jeg lite eller ingen tid på.,
Nå gjenstår det bare å se om jeg fortsatt har betalt jobb, eller om jeg må begynne å blogge på heltid. Uansett har jeg nå spikret inn i hjernebarken at jeg skal lese HELE e-posten neste gang, for litt kjipt å bli tatt med buksa ned på knærne!
