Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Selv om jeg har hatt to uker arbeidsfri i jula, er det godt at det er helg igjen etter årets første arbeidsuke. Jeg har konstatert at kroppen min har fått post-corona sjokk. Det ble så vanlig med et roligere tempo, så når alt åpnet opp igjen, var jeg ikke vant til det tempoet jeg hadde pre-corona. Derfor var det ei veldig sliten dame som tok juleferie.
Når nyåret kom var jeg uthvilt, og klar til å ta fatt igjen, men i år har jeg tenkt å nyte alle helgene så godt det går. Da skal jeg samle energi. Så denne helga var kjærkommen.
Vesla har hatt ei spennende uke, og var sliten da hun kom hjem fra skolen. Det ble bare litt taco så flatet hun ut tidlig på kvelden. Det var bare å la henne sove, for denne helga har hun treningshelg. EM i Poms i Milano nærmer seg med stormskritt. Tenk å få reise til Milano og representere Norge! Det tror jeg blir en opplevelse hun kommer til å ta med seg resten av livet, men først må det trenes!
Jeg skal bli med til Milano sammen med henne, for tro ikke at det blir noen mindre opplevelse for mammaen. Da er det sånn at treningshelg betyr at mamma må stå opp med håpefulle og stille opp som privatsjåfør. I mars braker det løs for alvor, så nå gjelder det å stå distansen med henne.
I dag har jeg vært på jobbreise. Ikke så langt eller lenge, bare en dagsreise til nabokommunen. Jeg valgte å dra med leiebil slik at Snuppa hadde min bil her hjemme.
Der var kaldt og klart da jeg dro, men litt vind. Jeg hadde lagt inn er stopp på et av anleggene våre, og frem dit gikk det bare flott.
Neste etappe er på en mindre trafikkert strekning. Det var begynt å blåse mer opp, og snøen lå som et tynt pudderlag opp på speil isen på veien. Mens jeg kjørte, syntes jeg at bilen var «rar», så jeg roet ned på tempoet. Bilen slapp litt bake, og jeg begynte å lure på om det var alvorlig mye asfalt på dekkene. Det føltes som å kjøre med en slede.
Da jeg kom frem og gikk ut av bilen var jeg anspent og svett. Jeg fikk mine mistanker bekreftet. Jeg hadde kjørt på møkkaføre med piggfrie vinterdekk. Hvem i pokker kjører på piggfrie vinterdekk i Salten? Det er galskap!
Jeg ringte en kollega og kjeftet for at vi hadde fått en leiebil med piggfrie vinterdekk, akkurat som det var noe han kunne gjøre med det der jeg stod på en øde landevei. Jeg kom meg vel hjem, men med skuldrene under ørene. Turen hadde vært pyton, men destinasjonen er et vakkert skue.
Av og til finner jeg innlegg på nettet som interesserer, så begynner jeg å lese. Midt i en settning leser jeg noe som gjør at jeg setter kaffen i vranghalsen. Så må jeg begynne på nytt for å forsikre meg om at jeg faktisk leste rett. Så blir jeg sjakk matt!
Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk hakeslepp. Skribenten viser til en undersøkelse gjort av Helsedirektoratet der det påpekes at norske barn sitter for mye foran skjerm i løpet av dagen. I følge den trenger barn mye mer tid til aktivitet enn det blir satt av tid for i dag. Hun refererer også til en reportasje i Dagsrevyen der foreldre blir intervjuet, nei der en reporter “..går rundt og overrumpler foreldre i sivil på et kjøpesenter” og spør foreldre om de klarer å overholde anbefalingene. Alle utenom en svarte at de ikke klarte det. Bøhagen mener videre at det er myndigheter og kommersielle krefter som er årsaken til at barn og unge bruker for mye tid på sosiale media, og at det er feigt å skyve ansvaret for dette på foreldrene.
For meg som etterlyser mer ansvarlige foreldre var det som å vifte med en rød klut foran ansiktet på meg. Hornene vokste ut i panna, huggtennerne kom ned, øynene ble røde og klørne spratt frem. Hvem er det som bestemmer i hjemmene rundt om? Er det ungene eller foreldrene? Eller for å si det på en annen måte. Det er mulig å spise gotteri til alle måltider, og hvis ungen din vil det, hadde du sagt at de bare måtte få lov til det? De får jo ha snop med på skolen av og til, og vi tillater jo masse reklame for snop.
Selvsagt får de ikke lov til det! Det er jo skadelig. Vi lar ikke ungene proppe i seg masse usunn dritt, vi er mer ansvarsbevisste enn som så. Det samme gjelder med skjermtid. Vi vet at det er skadelig at ungene sitter med nesen i skjermen for mye, da er det fortsatt vårt ansvar å rettlede dem, og ikke minst begrense dem. Det er ikke myndighetenes ansvar. Det er ikke feigt å ansvarliggjøre foreldrene, men det er jævlig feigt å skyve oppdrageransvaret på myndighetene.
Vesla avbildet når jeg sa det var nok skjermtid i dag.. Ja, nei.. det løpet er nok kjørt.. men det er bare min feil!
I dag er ingen god dag for mor i huset. Nå snakker vi om at all mat nærmer seg å være fiende, for i dag slår magen kollbøtte på seg hele tiden. Vi snakker om mageknip av en annen verden. Nesten så jeg måtte ta en tur til legen.
Neida, så galt er det ikke, men mat takker jeg pent nei til i dag. Her går det i tørre knekkebrød og vann. Til slutt ble det legetime likevel i dag. Hårball 1 og Hårball 2 skulle ha vaksine og en liten sjekk, og da måtte vi en tur på dyresykehuset.
Snuppa gikk inn med Monty først mens jeg satt i bilen og ventet med Daisy. Det gikk lang tid før de kom tilbake. Monty hadde vært skikkelig skeptisk hele tiden mens de var der inne. Det der var ikke noe han satte pris på. Snuppa tok Daisy og gikk inn, og der ble de værende. Lenge! Monty syntes også det tok tid, men han stod pal og holdt utkikk etter Daisy. Han lurte sikkert på hva de gjorde med den andre hårballen i huset. Han var veldig skeptisk!
Omsider kom de tilbake, både Daisy og Snuppa. Men den hårballen hadde ikke gitt noen tegn til misnøye. Hun hadde vært høyt og lavt, bjeffet litt på andre hunder, glefset i seg litt godbiter og i hele tatt hatt en super stund. Som den drama-queenen hun er hadde hun jamret høyt når hun fikk vaksinen, men ellers var alt tipp-topp!
De to pelsdottene var veldig slitne etter vaksine og helsesjekk begge to. Slitne men relativt friske. De har flatet fullstendig ut. Ingen mas om mat eller tur. De ville, og vil fortsatt bare sove. Det passer vondt-i-magen-mor veldig godt. Jeg har nemlig planer om å flate ut på sofaen sammen med dem.
Når mobbing først ble satt på dagsorden i Blogglandia, trykket jeg det til mitt hjerte. Endelig settes det fokus på en av vår tids største utfordringer i samfunnet. Spørsmålet mitt er om vi har tilstrekkelig kunnskap og verktøy til å komme problematikken i møte? Hvem skal ta ansvar når mobbing utvikler seg, og blir det gjort?
Når noen blir mobbet og terrorisert, er vi avhengige av voksne som er handlekraftige nok til å sette ned foten ovenfor mobberne, om det skal bli bra. Veike voksenroller gjør ikke saken bedre, tvert i mot. Dersom man ikke klarer å stå i det som voksen, vil problemene sannsynligvis bare eskalere, og det blir verre for den som blir rammet. Det hjelper ikke så mye om de voksne hjemme sitter rundt matbordet og bagatelliserer problemet dersom deres håpefulle ikke er grei med andre. Man må huske på at de håpefulle gjerne refererer til det mor og far har uttalt om andre mennesker. Dårlige holdninger fra foreldrene forplanter seg raskt til ungene. Det nytter ikke å si at de skal gjøre som du sier, og ikke som du gjør, for de er ofte en blåkopi av deg. Det er vi som foreldre som MÅ være ansvarlig for å oppdra våre barn. Ingen andre.
Hvis vi skal snakke om mobbing blant barn og unge, må vi innom barnehage, skole OG de som drifter fritidstilbud. De må ta denne problematikken på alvor, for mobbing forekommer på alle disse arena. Det er stort sett utviklet strategier for å motarbeide mobbing på disse, men ut fra til dels alvorlige saker som dukker opp i media, bør man spørre seg om disse er gode nok? Mobbingen bygger seg ofte opp til å bli mer alvorlig over tid, og derfor er det åpenbart viktig å komme tidlig på ballen. Blandt de eldre barna benyttes ofte internett og sosiale medier til mobbing. Det er utallige plattformer som utvikles for denne aldersgruppen, og straks de kan samhandle med hverandre, forekommer det også mobbing. Vi som foreldre har et stort ansvar her. Vi tillater barna å delta på disse nettfora, og da må vi også følge med på hva våre barn utsettes for, og hva de utsetter andre for. Problemet er at det krever sin mann/kvinne å følge dette opp, for den teknologiske utviklingen skjer ofte kjappere enn vi klarer å få med oss. Likevel er dette foreldre og foresattes soleklare ansvar. Det kan aldri skyves på andre. Dersom ikke vi er der å rettleder barna fra starten, hvem skal da gjøre det?
Barnehage og skole er på en måte blitt for “snille” i kampen mot mobberne. Det er sånn at de skal ta tak i problemet, samtidig med at de også skal bygge opp disse som mobber. Det er en dobbeltrolle som ikke er spesielt gunstig, og det er mange pedagoger som ikke behersker dette. En klok rektor sa engang til meg “As a teacher, I never smile before christmas!” Institusjonene som barna beveger seg i må våge å stille krav til barna og foreldrene. De må våge å gjennomføre sanksjoner dersom ikke mobbingen tar slutt, men ofte vegrer de seg mot dette, og den lille bøllen har igjen overtaket. Pedagogene må tørre og sette ned foten å si at nok er nok, og foreldrene må tåle å høre at det lille englebarnet tidvis er en sadistisk liten jævel ute blant andre. Prinsen og prinsessa blir ikke alltid oppfattet sånn av andre.
Fritidsinteressene til barna er gjerne foreldrestyrt, og da er det veldig variablet om disse foreldrene har forutsetninger til å sette inn mobbetiltak om noe skjer. Vi kan ikke forvente at disse som på frivillig basis stiller opp å organiserer ungene på ettermiddagen, vet hva som rører seg i barnas liv på andre hold. Igjen faller det hele på om det er sterke foreldre som evner å både se, og å gjøre noe med problemene. Det som ofte er en greie, er at mobbing på fritiden forplanter seg til skolen også.
Dersom ingen tar tak i mobbing av et barn, kan dette bli fatalt. Det er barn og unge som har valgt å trå ut av tiden fordi livet har blitt for vondt å håndtere. Hva gjør dette med mobberen? Den kan få det skrekkelig tungt etter noe slik dersom den evner å se at dette er en konsekvens av mobbingen.
I AN er det omtalt en rettsak som nå står for døren i Salten Tingrett. En kvinne har saksøkt Fauske kommune for å ikke ha grepet inn da hun ble mobbet på skolen. Kvinnen er i dag uføretrygdet og sliter med psykiske plager, angivelig som følge av mobbingen. Dette er den fjerde mobbesaken som kommer for retten i Salten de siste årene. I denne siste saken ble det aldri ble tatt grep for å beskytte kvinnen. Det ble aldri satt i verk tiltak mot de som utsatte henne for fysisk vold, eller verbal mobbing. Det er ille. Veldig ille!
Men er det så mye bedre i dag?
Utdanningsdirektoratet har gjennomført en elevundersøkelse som viser at 5,8 prosent av elevene blir i en eller annen kombinasjon mobbet av elever på skolen, voksne på skolen eller digitalt av elever på skolen. De fleste blir mobbet av elever i gruppa eller klassen, og dernest av andre elever på skolen. Mesteparten av mobbingen foregår i skolegården, i klasserommet og i korridoren. Det er 635 500 barn i grunnskolen i dag. Det betyr at det er 36 859 barn som utsettes for systematisk mobbing. 36 859 barn som på daglig basis utsettes for psykisk og fysisk vold i den Norske skole..
I 2019 kom det en lov der man kan kreve at den som mobber andre, kan tvangsflyttes til en annen skole. Det kan synes drastisk, men det er ikke noe mindre drastisk enn at den som blir mobbet må bytte skole. Det er likevel noen kriterier som må ligge til grunn. Oppførselen til eleven som flyttes må i alvorlig grad gå ut over tryggheten eller læringen til andre elever, mindre tiltak vurderes som utilstrekkelig for å gi medelevene et trygt og godt skolemiljø, og før vedtak blir fattet skal eleven selv, rektor og læreren til eleven ha blitt hørt. Det er siden den gang tre elever som er blitt flyttet. Bare tre! Tro hvor mange mobbeoffer som har måtte bytte skole i samme tida? Grunnen til at dette ikke er benyttet i større grad, er at ekspertene sier mobbing sjelden er en enkelt elev som er den slemme, men heller en kultur som har fått utviklet seg over tid. Derfor fortsetter vi å flytte mobbeofferet mens kulturen like fullt får fortsette.
Jeg mener at hvis ikke foreldregenerasjonen snart stikker fingeren i jorda og erkjenner at vi er nødt å gå tilbake til å være oppdragere og ta tilbake uttrykket god folkeskikk, så blir det et vondt samfunn å bli gammel i, og ikke et samfunn jeg vil være stolt av å levere over til kommende generasjoner. Vi kan ikke glorifisere ungene våre og se på de som guds gave til menneskeheten, vi må faktisk gi konsekvenser for dårlig adferd, men viktigst av alt er å gå foran som et godt eksempel og vise at vi kommer fra et møblert hjem. Hvis ikke vi klarer å oppføre oss, hvordan kan vi forvente at ungene våre skal bli noe bedre?
Like sikkert som jeg vet jeg aldri kommer til å konfrontere deg, for å spørre om du vil jeg skal bli, like sikker er jeg på at du aldri vil stoppe meg fra å gå. Jeg vet ikke om jeg vil bli, men jeg vet heller ikke om jeg vil gå. Verden er usikker, og jeg med den.
Like sikker som jeg er på at vi har altfor mye usagt mellom oss, like sikkert vet jeg at vi ikke kommer til å si det likevel. Til det er tausheten mellom oss altfor overdøvende, vi ville ikke hørt hverandre. Ville vi egentlig lyttet om noe ble sagt?
Det er så mye å tenke på. Så mye som forvirrer. Jeg har bare lyst å legge hodet på puta der du lå, begrave ansiktet i den, for å kjenne det som er igjen av lukta di.
Men hvordan jeg havnet her igjen? Det var ikke hit jeg skulle. Jeg lovet meg selv å holde muren oppe når vi møttes igjen, ikke gå den samme veien enda en gang. Ikke følge det samme mønsteret som fører den samme veien. Mønsteret skulle brytes en gang for alle.
Ustabilitet og uforutsigbarhet følger i fotsporene våre når vi går sammen.
Ingen kan få meg så utrolig forbannet på kort tid, og ingen kan gjøre meg mer forvirret. Men ingen kan gjøre meg like glad. Ingen kan gjøre meg like levende. Jeg kjenner det i hvert fiber. At jeg ennå lever. Enten jeg er sint eller glad. Du får meg til å leve.
Ingen får meg til å bryte så mange regler og konvensjoner som du gjør, og ingen får meg til å gå like mye på akkord med meg selv. Likevel er det ingen som får meg til å le mer mens jeg gjør det. Det er liksom ikke til å forstå hva du holder på med.
Så da ligger jeg her da. Forundret og forvirret, mens jeg begraver ansiktet ned i puta for å være litt nær deg selv om vi er milevis fra hverandre.
Snakk om å være trøtt! Hadde det ikke vært for at Hårball 1 herjet så mye at Hårball 2 våknet, så hadde Mamma 1 forsovet seg. Men, jeg våknet altså i siste liten.
Jeg kan IKKE fordra å ha dårlig tid, så ting måtte gå radig da jeg omsider kom meg opp av senga. Egentlig skulle jeg kjøre med Snuppa, for hun skulle til byen for å gi blod, men hun måtte dra før meg for å rekke timen.
Det er noe nobelt og edelt over det å gi blod. Være med å redde liv. Blod kan ikke fremstilles, så de som trenger blod må få dette via blodoverføring. For hver halvliter blod som blir gitt, kan tre pasienter få hjelp! For pasienter som er kritisk skadd eller alvorlig syke, er det livsnødvendig med blodoverføringer, så det er en viktig samfunnsinnsats å gi blod. Jeg kan dessverre ikke gi blod, og det er litt leit, for det er et område jeg gjerne ville bidratt på, så derfor er jeg ekstra stolt over at Snuppa er blodgiver. Hun er med å redder liv.
Bunny har bestemt seg for å rette søkelyset mot et av de største problemene i vår tid, mobbing. Det er bra å få satt søkelyset på et så alvorlig problem, men anno 2023 og med kampanjer mot mobbing og opplysning om hva dette gjør med psykisk helse, er det helt på trynet at vi ennå står på stedet hvil med forebygging. Tiltakene som er iverksatt FUNGERER IKKE! Dette er en innleggsrekke det definitivt er verdt å følge opp fremover.
Vi som velger å skrive blogg er ikke underlagt sensur, og kan stort sett skrive om hva vi ønsker. Det er lite begrensninger på tema, men vi skal bidra til å holde internett trygg og fri for ulovlig innhold. Kontroversielt innhold er greit så fremt det ikke fremmer hat eller vold, men rykteblogger for å henge ut andre er ikke tillat. Man må begrense støtende innhold, og oppfordring til vold er forbudt. Vi må forholde oss til loven om opphavsrett, og ikke lekke personlige eller konfidensielle opplysninger om andre. Man kan ikke utgi seg for å være andre, og det å gi seg ut for å være andre er forbudt. Det er tillatt å publisere parodier og satire, men ikke tillatt å villede leserne om din egentlige identitet. Vi kan ikke oppfordre til lovbrudd, og det er nulltoleranse for innhold der barn utnyttes.
Dette er ikke regler for å hindre ytringsfriheten i Norge, men et forsøk på å ha klare retningslinjer for hva som tillates på blogg.no når vi hensyntar hvem som faktisk bruker blogg.no mest.
Alle som skriver en blogg har godkjent at dette er de retningslinjene som de skal forholde seg til. Vi har forpliktet oss til dette. Frihet under ansvar heter det. Det bør ikke være så vanskelig å forholde seg til, men likevel er det nettopp det. Linjen mellom det som er kontoversielt innhold for noen, og det noen lar seg krenke av, er tynn og hårfin. Hvis meningene er helt på andre ytterkant av våre, er det lett å la seg rive med i en diskusjon, det kan jeg alt om. Plutselig skriver man noe som er skarpere formulert enn man tenkte, og noen lar seg krenke, og så er sirkuset i gang. Vi som skriver på nettet kan ikke være så himla hårsår at vi ikke tåler en liten trøkk i trynet nå og da, men det betyr ikke at vi er fritt vilt heller. Man må skille mellom sak og person. Når man i uenighet kommer med negative ytringer om skribenten fordi man er uenig har du tapt diskusjonen! Da er det ikke lengre en meningsutvikling om sak, men drittkasting og mobbing av person. Det er ikke greit. Sånn gjør man bare ikke.
Skal man diskutere så må man komme med saklig argumentasjon, og bærer ikke det frem må man faktisk være enige om å være uenige. Flere av de bloggene jeg liker best er nettopp de som har totalt ulike ståsted i forhold til meg. Jeg synes det er bra å bli motsagt, og jeg sier også hva jeg mener. I mitt hode mener jeg at det er i skjæringspunktene mellom de ulike meningene at utvikling skjer. Personlig har jeg ikke opplevd å bli harselert med på bakgrunn av mine meninger, men de er nok ikke så kontraversielle heller da.
Det jeg skal frem til er at man gjerne kan skrive et innlegg hvor man er uenige i en sak, men da må man begrunne det med saklige argumenter. Ikke slenge ut påstander om skribenten eller ilegge holdninger i hytt og pine, men heller begrunne eget synspunkt bedre. Klarer man ikke det er min klare oppfordring å la tastaturet ligge urørt, og heller holde kjeft.
Da var det ny uke igjen, og sannelig er det ikke i en ny måned og ett nytt år. Det betyr at alle mulighetene ligger åpne. Blanke ark og hele pakken. Ikke noe tull! Nå kan man lage seg et helt nytt år, men det er viktig å huske at man må gjøre det selv..
Det nye året startet rolig og fint, men så kom det et budskap om at en venn hadde blitt innhentet av tiden. Fra ukuelig fremtidsoptimisme gikk dagen i går over til å få en melankolsk stemning. Når noen må forlate så altfor tidlig, får man alltid ærefrykt for sin egen dødelighet. Det blir nesten plutselig at man blir oppmeksom på det. Jeg gikk over i egne tanker på hva jeg ville gjort annerledes hvis jeg visste at mine dager var talte. Ingen kjenner heldigvis dagen, så det gjelder å leve livet mens man ennå har det. Det er den ene tingen man ikke får gjort opp igjen etterpå. Når livet er over, er det ugjenkallelig slutt. Livet kommer ikke, det ER.
Nå er jeg på tur fra jobb. Hverdagen er her for alvor, og jeg går rett inn i årsavslutnings-modus. Masse som må gjøres, og masse å huske på, men veldig godt å komme i gang også.
I går ble Vesla beordret tidlig i seng. Viktig å være uthvilt etter feiringen av det nye året. Dessuten var det skole. Pliktoppfyllende gikk hun på badet for å ta kveldspussen, og spurte om det var greit at hun tok telefonen med. Jeg visste at det kom til å ta 10 minutt lengre tid, men sa det var greit. Etter noen minutter kom hun farende ut igjen.
“Seriøst, Mamma! Det e ikke skole i mårra, men planleggingsdag! Ka tid hadde du tænkt å si det til mæ?” Jeg tok i all stillhet opp telefonen og sjekket skoleruta til Bodø kommune og kjente smilet stivnet. Det skulle tatt seg ut om jeg hadde sendt henne på skolen, for selvsagt hadde hun rett. Det var planleggingsdag. Jeg må nok kvalitetssikre logistikken noe fremover. Det yndige pikebarnet ble gavmildt betrodd telefonen sin noen timer til..
Ta vare på dagen din. Se alt det flotte som er rundt deg. Ta vare på de mulighetene du får til litt lykke og godhet. Nyt det til det fulle, for det har du fortjent.
Da var vi i gang. Nytt år, og nye muligheter. Det er søndag, fridag og siste dag med avslapping før vi tar fatt på hverdagene 2023 har å gi.
Vesla var å sang litt på kvelden i går. På utescene med 0 grader, regn, sludd og vind. Det var en heftig kald greie. Hun var uten tvil kul, selv om vi med yttertøy holdt på å fryse feil på oss.
Selve nyttårsaften ble feiret med familien, men da de 12 slagene slo, var Snuppa og jeg tilbake hos pelsklingene. Hundene var litt stresset av det verste bråket under oppskytingen, men ikke verre enn at de lot seg roe ned med litt kos. Etterpå la de begge seg rett ned for å sove.
Jeg bruker ikke penger på fyrverkeri. For det første, fordi jeg synes det er skummelt å fyre på, og ikke minst alt bråket, og for det andre, fordi jeg synes det er bortkastet penger. Men jeg liker å sitte inne å se på. Jeg er ikke mindre dobbelt moralsk enn som så.
Tidlig kveld betyr tidlig morgen for mor, men denne morgenen skal nytes med serie på TV og en bedre frokost. Snuppa er dratt på jobb, og Vesla sover. Her råder den absolutte freden og roen. Det skal nytes.
I morgen braker det løs igjen, og jeg gleder meg. Jeg er glad i fridager, men jeg får liksom aldri gjort noe fornuftig. Det er når hverdagene innhenter meg, at jeg blir systematisk og strukturert. Det er der magien skjer i livet mitt. Men, i dag lader jeg bare opp til ei ny uke, i en ny måned, i ett nytt år. I dag skal jeg være zen.
Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år, og husk å gripe mulighetene du får dette året. Det er ikke sikkert de kommer igjen.
