Av og til finner jeg innlegg på nettet som interesserer, så begynner jeg å lese. Midt i en settning leser jeg noe som gjør at jeg setter kaffen i vranghalsen. Så må jeg begynne på nytt for å forsikre meg om at jeg faktisk leste rett. Så blir jeg sjakk matt!
Jeg satte meg ned for å lese noen innlegg i går, og kom over et debattinnlegg på Nettavisen som ble skrevet i mai i fjor av Heidi Bøhagen, “Skjermtid: Å lempe ansvaret over på foreldrene er ansvarsfraskrivelse. Og det er feigt”
Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk hakeslepp. Skribenten viser til en undersøkelse gjort av Helsedirektoratet der det påpekes at norske barn sitter for mye foran skjerm i løpet av dagen. I følge den trenger barn mye mer tid til aktivitet enn det blir satt av tid for i dag. Hun refererer også til en reportasje i Dagsrevyen der foreldre blir intervjuet, nei der en reporter “..går rundt og overrumpler foreldre i sivil på et kjøpesenter” og spør foreldre om de klarer å overholde anbefalingene. Alle utenom en svarte at de ikke klarte det. Bøhagen mener videre at det er myndigheter og kommersielle krefter som er årsaken til at barn og unge bruker for mye tid på sosiale media, og at det er feigt å skyve ansvaret for dette på foreldrene.
For meg som etterlyser mer ansvarlige foreldre var det som å vifte med en rød klut foran ansiktet på meg. Hornene vokste ut i panna, huggtennerne kom ned, øynene ble røde og klørne spratt frem. Hvem er det som bestemmer i hjemmene rundt om? Er det ungene eller foreldrene? Eller for å si det på en annen måte. Det er mulig å spise gotteri til alle måltider, og hvis ungen din vil det, hadde du sagt at de bare måtte få lov til det? De får jo ha snop med på skolen av og til, og vi tillater jo masse reklame for snop.
Selvsagt får de ikke lov til det! Det er jo skadelig. Vi lar ikke ungene proppe i seg masse usunn dritt, vi er mer ansvarsbevisste enn som så. Det samme gjelder med skjermtid. Vi vet at det er skadelig at ungene sitter med nesen i skjermen for mye, da er det fortsatt vårt ansvar å rettlede dem, og ikke minst begrense dem. Det er ikke myndighetenes ansvar. Det er ikke feigt å ansvarliggjøre foreldrene, men det er jævlig feigt å skyve oppdrageransvaret på myndighetene.
Det du skriver er så sant så sant, og til ettertanke for alle og en hver. Prøver å tenke over det selv, men må ta meg selv i nakken.
Ønsker deg en kjempefin mandagskveld og ei kjempefin og god uke ❤😊
Purr, purr, fra Toril og kattene
Jeg må nok innse at jeg ikke er feilfri, men jeg prøver å være ærlig med meg selv og ta selvkritikk.