Jeg har virkelig stått på for å få max ut av denne uka. Gitt jernet liksom. Siden det har vært bursdager, konfirmasjon, 17.mai og forretningsmiddag, har det betydd at jeg har måtte økt aktivitetsnivået betraktelig for å få forventet vektnedgang. Det har i hele tatt vært ei vanskelig uke. Ikke klarte jeg vanninntak, og heller ikke å spise bare i et tidsintervall på 8 timer om dagen. Det siste skal jeg for øvrig aldri prøve meg på igjen. Her snakker vi selvpining.

Uke 3, og eksperimentet tok en heller uventet vending. Når jeg målte med målbånd, så det ganske lovende ut, selv om det ikke var like mye som forrige uke.

Grevinneheng: 0 cm, Stjerten: 2 cm, Lammelåret: 1 cm, Velstandsmagen: 0. Totalt 3 cm.

Denne uken ble det konsumert inntatt 10961 kalorier denne uken, daglig et snitt på 1566 kalorier. I tillegg har jeg forbrent 3449. kalorier gjennom aktivitet, og får et underskudd på 3688 kalorier. Beregnet vekttap blir da 0,53 kg. og lykken er stor! Tross av all feiringen har jeg likevel kaloriunderskudd. Så var det bare å sjekke vekten.

OPP 0,7 KILO?!

Hva i all verden er dette da? Det er jo helt sykt! Her peiser jeg på for fullt, også går jeg opp i vekt?! Skal si jeg ble motivert. Not! Faktisk ble jeg heller ganske sur. Heldigvis er jeg sta som et esel, så jeg har ikke tenkt å gi meg uansett. Jeg kaller det for et realt trøkk i trynet, men står han av.

Uke 4 skal jeg prøve å endre litt på kosten. Denne uken skal jeg ikke spise brød, mel og pasta. Det skal erstattes med fargede grønnsaker, og ingen mat etter klokken 19.00. Heldigvis er det ingen festligheter før Snuppa har fødselsdag neste fredag, så nå har jeg optimale forhold. Tro om jeg klarer å ta inn det som glapp denne uken, og det som skulle vært denne uken? Vi peiser på og ser hvor vi ender opp! Siden jeg har lagt på meg er det bare en ting å gjøre, få rumpa opp av sofaen og dra ned på senteret for å trene litt! Nå er det bare å peise på!

HEIA MEG!!!

Jeg er et godt menneske. Ja, jeg vil i så fall være et godt menneske. Så hvis dere hører våre nye landsmenn fra Ukraina fortelle at de ble overfalt av ei halvgal dame i Bodø, så var det i beste mening!

I dag avspaserte jeg fra jobb. Vesla havnet på legevakten meg forslåtte føtter i går, og humper nå rundt på krykker. Det skal sies at hun manøvrerte rullestolen med imponerende presisjon rundt på legevakta, men den fikk vi ikke med oss hjem.

Altså måtte jeg kjøre henne på skolen i dag. I tillegg skal jeg på noen sosiale greier i kveld, så da tok jeg heller ta en rolig morgen og dro med buss til byen ut på dagen.

For å komme seg til byen fra meg kan du ta to forskjellige ruter. De har forskjellige busstopp, og ligger ca 50 meter unna hverandre. Jeg vet det går en buss 23 minutter etter hver hel time, og gikk til bussen i god tid for en gangs skyld. Været var nydelig, så bare godt å være ute litt.

Jeg så det stod endel ukrainske damer i lystig samtale på det busstoppet jeg egentlig ikke skulle til, og jeg tenkte at da kom det nok en buss fra den andre retningen før den andre, og om jeg tok den, kom jeg frem litt kjappere.

Jeg gløttet kjapt på bussruta som hang der, og rynket brynene. Det var ikke merket noen buss. Pokker! Selvsagt var disse damene så ny her, at de hadde ikke fått med seg at de stod på feil busstopp.

Ok, da var det bare å finne frem smilet og være hjelpsomme-Heidi. Jeg forklarte kjapt på engelsk at de var ved feil busstopp, men de så bare litt forbauset på meg. De prøvde å forklare at de skulle med den andre bussen tror jeg, men det kom jo ikke noen buss der. Ikke forstod jeg helt hva de mente. Shit! De kunne åpenbart ikke engelsk så godt, og nå begynte jeg å få dårlig tid. Jeg gestikulerte og forklarte på nytt, pekte på det andre busstoppet og veivet de med meg. Fortsatt så de bare dumt på meg. Ivrig og kanskje litt utålmodig fortsatte jeg: «You have to come with me if you’re going to the town! Jeg hørte at jeg hevet stemmen ørlite.

Omsider åpnet den ene damen munnen og så på god norsk: «Nei, vi skal ikke til byen vi vente på noen som kommer med bil!» Så flau som få stotret jeg frem en unnskyldning og begynte å gå mot det andre stoppet, og der kom bussen!

Jeg løp som en gal midt i veien og veivet med armene! Jeg hadde ikke tid til å miste bussen. Ikke sjans om jeg rakk den, og da jeg kom meg av veien kapitulerte jeg. Bussen suste forbi meg, og det gikk plutselig opp for meg at det var bussen FRA byen. Jeg trakk pusten og gikk med hevet hode og rolige skritt til det opprinnelige busstoppet, og lot som det er helt normal adferd å løpe tulling på veien, rett mot bussen. Jeg var egentlig ganske flau, og tenkte at om ikke disse damene var blitt små-sjokkert, fikk de i det minste seg en god latter!

La oss snakke om foreldrene til ungdommer som rett og slett bare er drittunger. Ungdommer som vokser opp med foreldre som får åpenbare signaler om at sneipen er en kødd, men som holder ei hånd over henne uten å evne å se feil på eget avkom. La oss snakke om foreldre som svikende rollemodeller.


En stor del av et barns læring er basert på imitasjon av oppførelsen utført av en rollemodell, da ofte foreldrene deres. På bakgrunn av psykologi professor Albert Banduras forskning om læring og personlighet, påstår jeg at våre barns adferd og holdninger langt på vei gjenspeiler sine foresatte/foreldre.

Banduras gjennomførte på Standford et eksperiment ved bruk av bobo-dukker på en gruppe barn. Han delte gruppen, der en del fikk se en voksen være voldelige mot dukkene, en annen gruppe fikk se den voksne som en ikke-aggressiv modell.
Resultatet var tydelig. Barna imiterte langt på vei den voksnes handlinger i begge gruppene. Enkelte av barna i gruppene som  ble påvirket med voldelig og fornærmende adferd, vurderte likevel konsekvensene av sine egne handlinger før de handlet, men det gjaldt et signifikant undertall.

Når Vesla oppfører seg dårlig, er et av mine hovedargumenter ovenfor henne, at jeg ikke aksepterer det, for hun har lært bedre. Hun vet forskjell på rett og galt. Jeg bruker å si at jeg forventer bedre nettopp fordi hun kommer fra et møblert hjem. Det er ingenting som får meg så forbannet, som når hun prøver å bortforklare eller unnskylde dårlig adferd. Jeg forventer faktisk bedre av henne fordi hun er vant til bedre hjemmefra. Hun vet at jeg synes det er flaut om hun viser dårlige oppførsel, fordi det langt på vei speiler den oppdragelsen jeg har gitt henne. Ut fra dette sier det seg selv at Vesla godt kan finne på å være en shit-kid, men da er det min jobb som foreldre å korrigere henne og vise henne hvordan man skal oppføre seg.

“Gjør meg stolt!”

Jeg bruker å si det til ungene, når de skal noen steder. Kanskje mest på tull, men definitivt med et snev av alvor bak. Når man har fem barn, har det selvsagt vært flere episoder der jeg har måtte irettesette og korrigere ungene for dårlig adferd. Mange ganger har jeg vært så forbannet på de at det halve kunne vært nok, og andre ganger skjønner jeg at de kanskje har respondert på andres adferd, men det unnskylder ikke mine barn. De er bedre oppdratt enn som så.

Jeg kunne også stukket hodet i sanden, og sagt at dette ikke kunne stemme. Mine barn gjør ikke sånt, de har måtte blitt uriktig beskyldt for noe, eller de har blitt påvirket av andre. Jeg kunne i hele tatt valgt å være en unnfallen foreldre som kostet det hele under teppet og bare ventet på at det skulle gå over. Det hadde vært urettferdig mot mine unger. Da kunne det hendt at de hadde lært på en enda hardere måte enn de ellers måtte. Eller de kunne endt opp med å ikke lære i hele tatt.

Barn som utvikler seg til å bli mobbere dreier seg om hvorvidt vi som foreldre opptrer som oppdragere. Professor Erling Roland ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, forteller at det ikke er grunnlag for å hevde at mobbere er barn som har hatt en vanskelig oppvekst. Det er snarere “..krevende barn som har vokst opp med foreldre som er utydelige i sin kommunikasjon, og som i visse situasjoner gir etter mot sin vilje. Og dersom resignasjonen etterfølges av en fortvilelse hos foreldrene, kan barnet ta dette som en belønning for sin negative adferd. De serum at de får en makt over foreldrene, og dette kan utløse mobbetendenser hos barnet i omgang med jevnaldrende.”

Igjen, sneipens dårlige adferd kommer hjemmefra! Så når ungen din er en shitkid er det kanskje på tide å slutte å stryke medhårs, og begynne å markere seg som voksen? Hvis ikke vil sneipen kanskje utvikle seg til en liten tyrann, og sannsynligvis utvikle seg til en like uklar, og kanskje til og med dårligere rollemodell enn opphavet.

 

 

Første 17.mai tog gikk jeg med de firbeinte klokka 07.00, etter det ble det to tog til, og temperaturen sank nærmere og nærmere null for hvert tog. Det er en kald vår i nord. Likevel var det en fantastisk dag med mine, og det ble 18.000 skritt med bunadsko, UTEN gnagsår.

Hva gjør det da at værgudene ikke riktig var på godsidene i dag?

Kl 07.00 Første tog


Kl 12.30 Andre tog, og sola var borte


Kl 16.00 Tredje tog, da kom den sure vinden

Store og små har spist kaker, is og god mat. Vi har tatt med oss en positiv covid-erfaring og bare vært familien samlet mellom togene, og Storesøster har disket opp hele dagen. Det har vært helt nydelig, og jeg feirer gjerne en runde til. Men det er fryktelig kaldt nå..

Ja, så hvit som det hvite er sneen,
Og det røde har kveldssolen fått,
Og det blå ga sin farve til breen,
Det er Norge i rødt, hvitt og blått.



Som et regnbuens tegn under skyen,
Skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen,
I det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget,
Over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!

 


Gratulerer med dagen.

For ca 8-9 år siden var jeg på date med en mann fra en annen by like i nærheten, men det ble ingen suksess, og derfor raskt avsluttet. Livet gikk videre og han ble glemt. Ut av øyet, ut av sinn.

Før røyket jeg, men bare utendørs. Da brukte jeg å sitte på trappa inn mot veggen, sånn at jeg satt i le av vinden. En dag jeg satt der, tikket det inn en melding på telefonen min. «Den er fin den jakken du har på deg!» Jeg løftet blikket og så meg rundt, men så ingen. Nummeret var ukjent, og jeg fikk litt sånn små-ekkel følelse og gikk inn. Jeg gikk tvert bort til pc’n og googlet nummeret på gule sider. Det var den daten fra langt tilbake som hadde sendt meldingen. Jeg svarte med  melding og lurte på hvor han var, og han bare svarte at nå kunne jeg lure. Jeg er ikke spesielt skvetten av meg, så jeg blokket bare nummeret og glemte hele fyren igjen.

For litt over to år siden skulle jeg oppdatere meg på mine private e-poster. Der var det sannelig en e-post fra han. Han lurte på om vi snart kunne treffes igjen. Jeg svarte høflig og pent at jeg ikke hadde lyst å prioritere det, og ba han slutte å kontakte meg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at han var en utholdende kar, men regnet med at nå kom jeg i så fall aldri til å høre fra han igjen.

Men i går tikket det inn en melding på telefonen min. Det var fra et nummer jeg ikke kjente, og siden jeg satt med lap’en i fanget sjekket jeg opp nummeret med en gang. Seriøs! Det var jaggu han daten igjen! Jeg kjente hornene i panna spratt ut, og neglene vokste ut til klør mens hogg-tennerne ble godt synlig. Hvem vil egentlig seg selv så vondt? Jeg leste meldingen mens jeg gjorde meg klar til angrep, men så begynte jeg å le. Han hadde altså skrevet en melding der han ba meg ikke kontakte han mer, fordi han var i et forhold nå, og ikke orket mer drama!

Whaaaat? Jeg ble stående som et spørsmålstegn et lite sekund. Jeg har jo ikke sett fyren mer enn en mislykket pizza-date på Peppes, og ikke kontaktet han noen ganger i ettertid. Mulig han hadde sendt meldingen feil og at den skulle til noen andre, men det orket jeg ikke finne ut av engang. Jeg lo litt for meg selv da jeg blokket det nummeret også. Fra nå har jeg omdøpt han til den standhaftige tinnsoldat og kan stolt si at også jeg har en stalker!

 

 

Reklame | lyko.no

Av og til liker jeg å unne meg et hint av luksus. Det er egentlig ikke så ofte jeg gjør det, og jeg er helt bekvem med å handle på budsjett også. Det er to ting jeg kan ta litt av på når jeg handler. Sko og parfyme. Sko har jeg nok av, men jeg begynte å bli fri for favorittduften min. Jeg liker duftene mine litt lette, blomstrete og ikke for søte. Sier det deg noe? Det er gresk for meg, men det er det de sier på parfymeriet når jeg forteller hvilke dufter jeg liker, og de finner alltid noe jeg liker. Jeg har vært å luktet i parfymeriet, men kjøper ofte på nett dersom det er billigere. Det er alltid mye å velge mellom. Jeg er litt usikker når jeg kjøper parfyme jeg ikke har brukt tidligere. Skal jeg gå for det trygge og kjente, eller skal jeg gå for noe nytt og spennende?

For min del er det sånn at jeg ofte ender på det kjente, og da blir det favoritt-duften selvsagt! En Valentino er alltid en sikker vinner, selv om den faktisk er litt krydret og søt. Og når flere andre av favorittene dukker opp, ja da slår vi til! Hverdagsluksus er aldri feil, og når man finner det til fordelaktige priser, monner det skikkelig.

 

 

Milani//Bamford//Valentino//the Balm//Babor

 

Enkelte ord er, og blir for vanskelige å huske og hvordan uttale. Det er plent umulig! Et av de er palanga! Det er sånn patio-sak som man har ute i hagen. Æres ord! Jeg måtte Google det igjen for å huske at det heter PERGOLA, og jeg googler det ofte, for jeg har så lyst på en ute i hagen men husker aldri hva det heter.

Noen navn er også vanskelige å huske, sånn som navnet til venstre-backen til Glimt. Han er dømt til å hete Hansen ellers bruker jeg en halv time på å nevne eh.. ehh.. ehh.. han jeg mener heter Wembangbongo ( rett etter Google er Wenbangomo).

Et annet ord er gangover felt, som skal være overgangs felt. Forøvrig digger jeg det engelske ordet for det, zebra crossong. Det er så kult! Nåja, det er vel egentlig et fotgjenger overfelt,  eller et fotgjenger felt.
Når jeg er ute å spiser, avslutter jeg gjerne med en ekspresso martini til dessert, selv om jeg vet utmerket godt det heter espresso martini.

Jeg prøver alltid å være overvåken for slike feil i uttalen, men mange påpeker at jeg ikke er årvåken nok når jeg snakker, selv om jeg ikke kan skjønne det.

I morgen møtes Glimt og Tromsø til slaget om Nord-Norge, og måtte det beste Glimt-laget vinne, MED Hansen på banen.

I min søken etter passene til meg og Vesla, dukket det opp enda er problem. Lille storebror hevdet at jeg hadde passet hans også. Da kjente jeg at jeg var rimelig svett, og denne gangen var det definitivt ikke overgangsalderen men en anelse panikk som var årsaken. Ganske så irritabel startet jeg dagen med et hjerne-søk. Hvor kunne jeg ha lagt de? Siden jeg var helt blank, var det bare for meg å gå opp og jobbe meg strategisk gjennom skuffer og skap.

Jeg fant mye jeg har lett etter lenge, og faktisk endel ting som var verdt å mimre litt over. Det var noen postkort fra musiker-kjæresten, fra den tiden han var på turné i Europa, de fikk latteren frem da jeg leste de. Det var noen romantiske små post-it lapper fra en annen kjæreste, men det var ikke antydning til passene.

Motløs satte jeg meg i trappa, lettere oppgitt. Jeg kikket på kommoden der jeg mente de skulle vært.  Altså, i øverste skuff var de ikke, og nederste skuff var tom. Hvorfor var den tom? Jeg husker da bestemt at jeg la det som lå i «viktige-papirer-sjenken» i Stormberg-vesker og plasserte de i denne kommoden oppe, og jeg mente bestemt at jeg fylte opp begge skuffene. Så da lette jeg sannsynligvis etter Stormberg-vesker? Øynene gled mot det jeg ikke hadde lagt merke til før. Støttet opp mot kommoden stod nettopp en slik handleveske.

Jeg nappet den til med med økende puls, åpnet veska og der lå de! Passene våre var funnet. Sikkert noen (Les:meg) som har lett etter noe, og ikke lagt vesken tilbake i skuffen. Gleden var enorm. Der lå passene våre, og jammen ta var ikke Lille Storebror sitt pass også der. Lykken var stor, men lettelsen enda større. Nå trenger jeg ikke stresse med å skaffe nye pass, og kan bare konsentrerer meg om koselige ferie-ting. Det gledes.

Håper alle får en søndag helt etter hver enkelts smak. Denne passer i alle fall meg utmerket!

Herlighet! Jeg innså akkurat at det er lørdag igjen! Tiden går så fort. Sommeren kommer nærmere og nærmere for hver dag. Det gjør også ferien. Bare 43 dager igjen til vi forlater moderlandet, så nesten bare å finne frem passene og bikinien. Da blir det sommer, sol og late dager.

Passene ja..
Tro hvor i all verden de befinner seg? De har jo ikke vært i bruk på en stund, så nå må mor vri de små grå. Mangt og meget er flyttet rundt i huset de siste årene etter som jeg har flyttet kontoret rundt i huset, og møbler er solgt videre. Der jeg trodde de lå, ligger de ikke..

Jeg vet ærlig talt ikke hvor de er!!!

Det er ventetid herfra til evigheten for å få nye pass, og vanvittig flaut å kjøpe nye fordi jeg har rotet bort de vi har. Koster en formue gjør de også!

Dermed er det duket for stor-leiting i huset. Det gjelder å passe på, det har åpenbart ikke jeg gjort! Men, det blir ikke i dag, for nå skal vi se MGP. Programmet vi elsker å hate!

Vi må se det, for HVEM ER SUBWOLFER???