Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Kjærlighet kommer i mange falsetter, og hva er vel vakrere enn å se to som elsker hverandre? I dag leste jeg et koselig innlegg om livslang kjærlighet, og jeg begynte å tenke hva livslang kjærlighet egentlig er.
En forelskelse er ikke evigvarende. Som ung forelsket jeg meg lett, men det døde ofte ut før jeg visste om det engang var gjensidig. Det var en flyktig følelse som ga sommerfugler i magen, rødmende kinn, og kribling i kroppen. Så var den borte.
Kjærlighet er noe helt annet. Kjærlighet er når forelskelsen falmet og fortryllelsen er brutt, og man fortsatt er to. Det er når hverdagen innhenter og forpliktelsene når oss. Forelskelsen går over til å bli mer enn bare enn nuet. Det blir noe varig. Noe som varmer når det blir høst og vinter.
Kjærlighet er når man holder ut med hverandres særegenheter og tåler hverandres feil og utilstrekkelighet. Kjærlighet er en trygg favn å komme hjem til. Det er de intime stundene der alt annet blir uvesentlig. Det er hissige debatter, men forståelse og kompromiss. Kjærlighet et når dagen blir fullkommen bare for at noen finnes og er i livet ditt. Å finne kjærlighet er som å finne den siste brikken i puslespillet. Det som gjør livet fullkomment.
For meg er ekte kjærlighet å få en rykende varm kopp kaffe i hånden når jeg kommer tuslende ut fra soverommet om morgenen..
Sommerdager i nord er ikke alltid like varme og deilige. Det fikk Vesla og jeg erfare etter noen herlige, varme dager i hovedstaden. Vi kom hjem til 7 grader, regn og sur vind. Vesla ble skikkelig forkjølet og jeg ble himla værsjuk. Det ble en uke med skikkelig høstvær før sola kom tilbake.
Da sola kom, var det behov for litt livreddende førstehjelp i hagen, for den hadde fått utfolde seg fritt noen uker og så ikke ut! Det var tilløp til en viss form for uoverensstemmelse mellom mor og datter når det kom til innsats i hagen. Det er ingen tvil om at Vesla gjerne legger asfalt rundt hele huset om hun får bestemme.
Håpefulle skal på ungdomsleir, så mor har trumfkortet om å tjene seg lommepenger i ermet. Vesla mener bestemt jeg driver utpressing og arbeidsleir. Mor er vel til en viss grad enig, men hardt arbeid adler..
Fortsatt har mor ferie, så da er det også tid til å nyte sola og få badet litt.
Vi er så heldige å kan nyte dette rett ved der vi bor. Det er helt nydelig, men vannet er kaldt! Plassen passer best til soling og grilling. Skal vi bade der vannet er litt varmere må vi litt lengre unna.
Selv om vi nyter dagene sammen, Vesla og jeg, er dagene bedre når vi er sammen med andre, og i går hadde vi en «låne-pappa» med oss på tur. Mamma’n fikk litt voksenprat og Vesla fikk en badevenn. «Låne-pappaen» var garantert sliten i ørene når han kom hjem!
Kanskje det er greia? Legge ut på Finn.no at jeg ønsker en timeshare mann? En som kan bli med på turer å gjøre sånne ting som er fint å gjøre sammen med en annen voksen?
Hvis noen har en mann som er uvirksom noen timer kan de leie han ut til litt sånne ting? Da tenker jeg sånn pappa-ting! Det er jo nok av enslige med barn, så det hadde kanskje vært et marked for det.
Nei, sånn virksomhet har visstnok et ord på seg og det skal vi ikke begi oss inn på. Vi er ikke helt der ennå.
Det var ei snill stund uten tvil, og i dag tegner det til å bli nok en nydelig dag. Den skal også nytes til det fulle, for i dag skal Snupsi og ekstra datteren være sammen med oss.
I april kjøpte jeg persienner til kjøkkenet, og reiv ned gardiner og gardinstenger. Nå skulle det bli lekkert og trendy på kjøkkenet.
I følge de som solgte meg lekkerbisken, var det så enkelt at selv oldemor kunne klare det!
Jeg pakket opp og gikk ivrig i gang. Jeg måtte ha hammer, sag, skrutrekker, målbånd og vater. Hva i all verden? Hvilken oldemor har alt det? Jeg fant alt utenom laderen til skrumaskinen. Jeg lette og lette, i bortimot to minutter. Det var sporløst forsvunnet.Jeg hentet en muskel-drevet skrutrekker i stede. Da jeg begynte å lese bruksanvisningen kom jeg på at de hadde tilbud på handlenett på Rema, så jeg dro dit. På godt norsk: jeg gadd ikke mer! Det kunne vente litt. April gikk over til mai og juni, og til nå har jeg kjørt en minimalistisk stil. Ingenting i vinduet, og alt rotet på utstilling. Men jeg har kjøpt ny skrumaskin om ikke annet!
I dag fikk jeg nok. I dag tok jeg med sammen. I dag skulle jeg få på handyman-trusa og være praktisk innrettet. Persiennen skulle opp. Jeg leste bruksanvisningen og fant opp og ned og hvordan det skulle se ut til slutt, men det var jo så mange deler! Etter en halv times studier var jeg klar til å ta ingeniør-eksamen.
Måle og skru opp etter mål på vinduet? Nei, seriøst! Hvem trenger det? Det gjør man på øyesyn. Jeg er jo tross alt ikke helt oldemor heller!
Hmm.. Persiennen passet ikke helt etter sånn jeg ville ha den. Det var for slike ting sagen skulle brukes. For 1-2 cm! Det ble mye arbeid for liten effekt. Det fikk jeg heller jukse til. Jeg skrudde inn, og jeg skrudde ut. Jeg skrudde inn og skrudde jaggu ut igjen. Jeg var svett og varm, sliten og forbannet. Naboene gikk forbi mens jeg stod klistret opp i vinduet og tanken slo meg at de kunne tro jeg forsøkte å etterligne Redlight-district med mer eller mindre variabelt hell. Jeg plages skikkelig. Hvorfor hadde jeg ikke heller fulgt bruksanvisningen?
Så var alt på plass, og jeg skulle bare justere trådene. Sa jeg bare??? Herregud for kaos! Plutselig skjønte jeg i alle fall hvorfor jeg ikke skulle tatt alle de pokkers snarveiene. Det kom så mye bannskap at man skulle trodd jeg var en garvet sjømann fra svunnen tid. Svetten silte og jeg innså at jeg måtte skru alt ned IGJEN! Jeg var så forbannet at jeg måtte gå ut for å kjøle meg ned.
Vel inne igjen brølte jeg på Vesla. Hvor i helv.. var saksene mine? De var sporløst borte. Hun kom med en negleklipper som nødløsning. Akkurat da var det så trykk mellom ørene mine at jeg var redd jeg skulle eksplodere. Heldigvis fant hun en skikkelig saks som lå akkurat der den skulle være.
Jeg fikk fikset og skulle skru opp igjen, men nå passet det ikke med de gamle hullene og det var like før jeg reiv ned hele greia og pælma det i søpla.
«Mamma, æ hold! Slapp nu av!» Vesla var roen selv der hun satt som håndlanger ved siden av meg. Jeg trakk pusten og roet meg, og forsøkte en siste gang. Der satt den!
Det ble riktig så fint spør du meg. Men ingen må komme å si at det er enkelt å montere, for noe mer plundrete enn det der skal man lete lenge etter. Jeg har forøvrig innsett at jeg ikke er handy nok til å ty til snarveier. Om jeg har lært noe av det? Overhode ikke! Bruksanvisning er fortsatt bare veiledende. I praksis gjelder bare improvisasjon!
I dag kom sommervarmen tilbake. 19 varmegrader og sol medførte at dagen ble tilbragt på terrassen. Det var helt nydelig. Til og med Glimt som 1. runde i cupen ble sett der ute. Klokka 20.15 gikk jeg på badet for å sette på en maskin med klær. Da jeg kom ut fra badet ble jeg lettere forvirret. Det solskinnet jeg forlot da jeg gikk inn, var erstattet er skikkelig trolsk tåke. Temperaturen sank til 11 grader på minutter. Det var helt merkelig.
Det har regnet non stop siden vi kom fra hovedstaden, så jeg håper morgendagen blir som tidligere i dag. Da skal det nytes.
Jeg måtte ta et bilde av tåka, for det var rett og slett vakkert selv om jeg ikke akkurat ønsket den velkommen.
Da var husfreden brutt, og Vesla er på sosiale medier. Først var det Snapchat, så insta og i dag var det FB som stod for tur. Nå er altså Vesla blitt digital.
Det er med skrekkblandet fryd hun får entre den digitale verden. Er hun moden nok til det?
Det digitale universet inneholder så mange fallgruver, ulovlige fristelser og utfordrer grensesetting på en helt ny måte. Vi har hatt lange samtaler om hva som er forventet av Vesla, og vi har satt noen regler for hva som er greit og ikke greit, om hun klarer å forholde seg til det gjenstår og se. Hun vet også hva konsekvensene er for eventuelle brudd.
Vi har snakket masse om hvordan man skal respondere dersom man får uønsket oppmerksomhet fra uønskede personer. Snakket om hvor viktig det er å beskytte seg selv og identiteten sin. Vi har snakket om identitetstyveri og sikring av kritiske personopplysninger, hacking og hva man kan bli utsatt for. Det er ikke bare det negative vi har snakket om da, også alle de morsomme mulighetene.
Vesla har altså entret SoMe for fullt, og mamma’n er usikker på om hun liker det eller ikke. Det verste er jo at tiden eskalerer og går fortere og fortere, og Vesla blir stadig eldre. Det er jo så skummelt å slippe henne løs på egen hånd, og stole på at det går bra. Hun blir jo mer og mer selvstendig, og trenger ikke mamma’n sin på langt nær så mye som tidligere.
Misforstå meg rett, for akkurat det er faktisk veldig deilig, og det gir rom for egentid for mamma’n også, og det er mamma’n veldig fornøyd med. Hun må bare ikke bli altfor selvstendig altfor fort, for denne mamma’n er ikke klar for å slippe henne helt riktig ennå.. ❤️
Da Vesla våknet i går, var hun blank i blikket, rød i ansiktet og potte tett i nesen. En sjekk viste at hun hadde litt feber i tillegg. Det var ikke akkurat slik hun ønsket seg sommerferien.
Siden vi akkurat er kommet hjem fra Oslo, kjente jeg litt på bekymringen om det kunne være covid-19. Smak- og luktesans var inntakt, så jeg anså ikke sannsynligheten for at hun var smittet som særlig stor, men rutinen er at luftveissymptomer skal tas på alvor. Vesla måtte altså testes, og heldigvis var det enkelt å få bestilt time. Vi kontaktet de Vesla hadde vært sammen med, og ga de en headsup på at hun måtte testes, slik at de kunne være ekstra oppmerksom.
Vi kom på luftveis-legevakta, og stod utenfor å ventet på å komme inn. Det hele gikk som en lek. Testingen tok knapt ett minutt, så var vi ute igjen.
«Mamma! Æ trur sjæla forlot kroppen min når ho tok ut ut test-pinnen!» Vesla gned seg over neseryggen, så det var nok ikke det beste hun har opplevd, men langt fra det verste heller. Vesla måtte hjem i vente-karantene, men jeg trengte ikke forholde meg til noen restriksjoner, derfor dro jeg å bunkret opp med litt godsaker til den lille pasienten min, sånn at hun kunne ligge på sofaen og kose seg.
Etter 20 timer kom svaret. Vesla var negativ. Det var godt, men likevel er Vesla syk, så da må mamma pusle litt ekstra med ungen i dag. Så vi har fylt opp forrådene i huset, og denne helga blir viet til film og kos!
I går var en dag til ettertanke. Det var så mange innlegg om det å hedre de omkomne fra Utøya. Jeg ble rørt langt inn i hjertesjela av de vitnesbyrdene som ble delt, og alle vakre minneord.
Terrorhandlingene var grusomme, og jeg satt klistret foran TV og grein mens jeg tok alt det jævlige inn over meg. Det er 10 år siden nå.
For norsk presse er det reine julaften i tiden rundt 22. juli. Med det mener jeg at media har kjørt på med fokus på terrorhandlingen ti år nå, og flere dager før datoen er der. De tar ut den ene triste reportasjen etter den andre. Det virker som media vil spa frem mer og mer grusomme detaljer hvert år. Alle de tragiske beretningene. Det virker som de tror vi ikke husker selv! Vi må påminnes!
Vi kommer ikke til å glemme. Aldri! Det var for grufullt til å glemme. Vi kommer alltid til å huske at det var 77 som aldri kom hjem. 77 som fikk avsluttet sitt liv altfor tidlig. 77 som gikk ut av tiden. Huske at en forvaklet mann mente han hadde rett å leke Gud og avslutte disse livene.
Jeg gruer meg til den 22. juli. Ikke fordi jeg ikke vil minnes den dagen, men fordi det alltid i media kommer med grusomme beretning om hva noen opplevde, og jeg klarer ikke la være å lese. Jeg MÅ lese. Jeg vet jeg sitter med klump i magen og har sykt vondt i brystet etterpå. Jeg vet jeg vil grine og føler meg så fattig.
Om natta kommer drømmene. Eller snarere marerittene. Det er alltid om det jeg har lest. Det er alltid redsel, smerte, død og fortvilelse. Hvert år.
Jeg mistet ingen av mine nære og kjære på Utøya, men tenk på de som mistet en av sine. Tenk på de som overlevde. Det må være grusomt å gjenoppleve den dagen gjennom alle media år etter år. Aldri la disse grusomhetene blekne. Alt blir tatt frem år etter år…
«Om én mann kan skape så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan skape sammen». Stine Renate Håheim
Dette må være de vakreste ordene jeg noen sinne har hørt uttalt etter en terroraksjon. Tenk at et menneske som har vært vitne til denne grusomme terroren klarer å si noe så vakkert?
Like sikkert som at grusomme personskildringer legges frem, kommer også disse ordene til heder og ære hvert år. Hvert år tenker jeg det samme som da jeg hørte de første gangen. De ordene representerer håpet. Håpet om at vi en gang kan gjøre verden til et bedre sted å være. Håpet om at kjærligheten overvinner hatet..
Jeg var så himla stolt av meg selv. Fra 10. juni har jeg holdt meg i skinnet. Vært nøye med å ikke pakke i meg noe med sukker i. Helt siden legen konstaterte at jeg har diabetes 2 har jeg forsøkt å holde meg på den smale sti.
Det har egentlig gått veldig bra, og var overraskende enkelt. Helt til i går og i dag.
Jeg gikk på en sprekk! Ikke en liten sprekk men en real smell rett og slett. I dag er jeg trøtt, sliten og uopplagt. Jeg vet selv hvor feil det der ble! To dager med masse sukker medfører at kroppen jobber beinhardt med å bli kvitt giften.
Ja, selvgjort er velgjort. Jeg kan bare klandre meg selv for å kaste bort en hel dag med å være sliten og uopplagt, men i dag er det å brette opp armene og starte på’n igjen. Tilbake til grov-skive og masse frukt og grønt. Jeg orker ikke være på minussiden med energi, det kler meg utrolig dårlig!
Ferie er skumle tider for en mamma som kjeder seg i regnværet. Da er det tid for serier, og jeg har tatt frem en serie fra en svunnen tid. Sex og singelliv er børstet støv av, og kommet frem i dagens lys.
Jeg er kommet så langt at pripne Charlotte må til gynekologen og får diagnosen deprimert vagina, og må ha antidepressiva. Deperimert vagina altså. Ja, alt skal man høre før ørene faller av. Hva som fikk den deprimert og hvordan det utartet seg er jeg usikker på, for jeg lo så jeg fikk brus i nesa og utover gulvet.
Nu vel, det var likevel noe viktig som ble tatt opp i episoden. Charlotte hadde heller aldri sett sin vagina i speilet. Hun visste altså ikke hvordan den så ut. Det er vi ved kjernen av problemet. Dersom vi kvinner ikke vet hvordan vår vagina ser ut, hvordan skal vi da kunne vite om det er noen endringer i rikets tilstand? Det er viktig å vite at vaginaen endrer utseende ut fra alder og fysiske påvirkninger, og hva som er normalt for seg selv. Da kan man på et tidlig stadium oppdage eventuelle endringer som ikke er som de skal.
Så damer! Bare å finne frem speilet og gå på oppdagelsesferd, og oppdager du noe uvanlig så er oppfordringen å gå til legen! Det kan hende du har deprimert vagina!
Barn under skolepliktig alder er små barn. Små barn er små barn, og de kan finne på mye merkelige og uoverveide ting. De handler på impuls. Som foreldre er det ofte så man må ta en timeout uansett hvor man er, for å forklare forskjell på rett og galt. Det er ikke noe morsomt, men må man så må man. Been there, done that!
Da vi frekventerte Sørenga fikk jeg en real hakeslipp. Litt bortenfor oss lå den søteste småjenta på rundt 5-6 år, sammen med mammaen sin. Hun badet og koste seg. Ved siden av den lå det en annen mamma med en jente på 10-12 år. Den eldste av jentene matet småspurvene på bakken. Det kom selvsagt endel av de, og jeg skvatt litt nå og da når en spurv kom susende rundt hodet på meg. Jeg er ikke noen ornitolog og ikke overvettes begeistret for fugler generelt, men jenta syntes det var stas. Hun matet og forsøkte å få de nærmere seg. Det var tydelig at hun syntes det var koselig med de små fjærballene.
Den minste av jentene reiste seg opp, og jeg trodde hun hadde lyst å mate spurvene hun også. Plutselig langet hun ut en fot og sparket etter de. Både jeg og den andre jenta ble sittende å måpe mot ungen. Så sparket hun på nytt. Småspurvene flakset unna i siste liten.
Jeg så mot mammaen til den lille jenta. Hadde hun ikke fått med seg hva hun gjorde? Det kan hun ikke unngått, for hun stod å så mot oss mens hun pakket sammen. Hun gikk mot jenta, men sa ingenting til henne. Ga henne bare skoene sine. Jenta tok de på og fortsatte å forsøke å snike seg innpå fuglene for å sparke etter dem.
Ingen sa noe til den håpefulle, og hun fortsatte å tumlet rundt etter fuglene.
»Du må ikke sparke etter fuglan! Det e ikke greit! Man skal vær snill mot dyran!»
Jeg hadde ikke tenkt å si noe, men jeg bare klarte ikke å la være. Når ikke de ansvarlige voksne sier noe, må det da være greit å si i fra? Jenta bare så på meg lenge, men sa ikke ett ord. Så snudde hun og begynte å sparke etter dem andre veien. Mammaen pakket ferdig og stod en stund å så på jenta si før hun rakte henne hånden og sa de skulle gå. Det virket som mor syntes dette var helt normalt.
Når ble det normalt å la barna sine sparke etter dyr? Jeg skjønner at små barn vil løpe etter fugler for å forske å fange de, og kanskje holde de, men sparke etter dem liksom?
Kom igjen alle mammaer og pappaer! Vi kan bedre enn det der? Vi skjønner alle at vi må lære ungene å respektere mennesker og dyr? At vi må være snille mot dem? Et barn er barn, og kan finne på nettopp slike ting, men når de gjør det må vi voksne ta vår rolle på alvor og si klart i fra at sånn gjør man ikke. Det er ikke greit! Skulle bare ønske det var mammaen som sa det, og ikke meg..
