Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg gledet meg sinnsykt til å få noen dager alene hjemme. Eller alene og alene fru Blom. Lille Storebror er jo hjemme da. Det jeg mener er at jeg gledet meg til noen dager uten at noen skravler hull i hodet på meg 24/7.
Nå har jeg ikke sett henne siden torsdag, og kjenner faktisk at jeg savner den lille mase-kråka. Det er tilløp til at det er litt kjedelig faktisk.
Det er kjedelig når ingenting skjer i huset. Ingen står på bordet og hopper ned for å få laget en spektakulær TikTok, og ingen som gauler og synger så det ljomer i veggene.
Vi har helt klart bare godt av litt pause fra hverandre, og det er litt godt å kjenne at man savner noen litt. Da siden jeg vet jeg ser henne igjen om noen dager. For en ting er sikkert, jeg vet å nyte tida uten henne. Hun holder meg i ånde og vel så det når hun er hjemme!
Jeg skal nyte dagene slik at jeg er opplagt og klar når hun kommer hjem med nye sprøe innfall. God vinterferie!
Det er spennende dager nå. Siste innspurt med rutineoppgaver på jobb, så er det på’n igjen med de morsomme utviklings-oppgavene. Heldigvis er det litt reiser inni mellom, og det er jeg klar til å ta fatt på igjen.
Etter min noe kjipe opplevelse for noen år tilbake, har jeg vegret meg for å reise alene. Også på jobbreiser. Reiser i regionen her har vært greit, men lengre har jeg kjent meg ukomfortabel med.
Alt går jo over, og nå er jeg klar til å ta tilfart å hoppe i det. Først blir det en tur til Stor-Oslo, og møter der. Så noen reiser i regionen. Deretter en tur til Køben, etterfulgt av en tur til London. Avslutningen før sommeren blir i Berlin. Hvis vi får det til, blir det også en liten svipptur til Bulgaria før det. Her går det unna, og det er nesten så jeg føler meg en tanke urban!
Jeg gleder meg faktisk, og kjenner at jeg har savnet det!
På hjemmebane holder vi på å legge planer for sommeren, Vesla, min venninne og jeg. Da skal vi utforske verden å se hva den har å by på. Det gledes. Alt er ikke helt spikret, men det begynner å krystallisere seg litt.
Jeg orker ikke la dårlige erfaringer få lage hindringer i livet mitt mer, livet er hva du gjør det til. Dårlige dager har vi alle, men de får jeg håndtere til det beste for meg og mine. De er en del av livet de også. ❤️ Hei verden! Jeg er klar!
Jeg hadde tenkt å lage et aldri så lite jubileum på bloggen når jeg la ut innlegg nummer 500. Det er jo unektelig en aldri så liten milepæl spør du meg. Det gikk akkurat som alle andre merkedager jeg skal huske, nemlig i glemmeboka. Altså jubileet, ikke selve innlegget. Så jeg bruker innlegg nummer 508 til å feire i stedet.
Hipp, hipp hurra! Heldigvis var det til alt overmål et innlegg med en viss form for substans, ikke bare navlebeskuende betraktninger på mitt eget liv. Jeg får sprette ei flaske med bobler da!
Nei, skal på jobb i mårra uansett. Det får bli cola uten sukker. Tross alt bobler i det også!
Vet dere hva som er mitt mest leste innlegg gjennom tidene? Jeg skrev det i et anfall av melankoli, for jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg kom hjem. Da måtte jeg heller skrive.
Rart egentlig. Jeg skulle ha en annonym blogg hvor jeg skulle skrive av meg følelser som redsel, sinne og frustrasjon, men så ble det noe helt annet. Det ble plassen hvor jeg i en ellers travel hverdag kan filosofere og argumentere rundt små og store hendelser i livet. En plass hvor jeg kan ventilere mer eller mindre gjennomtenkte innlegg.
Vel, da gjenstår det bare å gratulere meg selv med jubileet, og håpe på at jeg husker dette på innlegg nummer 1000 da.
(Må leses som ironisk throwback til min forhenværende ektemann.)
Jeg lå og dro meg på morgenkvisten i dag. Endelig en fredelig morgen uten noen form for stress. Ingenting som hastet, og ingen som kom inn for å mase. Fantastisk søndag!
Mens jeg lå der og duppet, tikket det inn en melding på messenger. Ingen melding egentlig, bare en lenke til en avis. Jeg så på den med et halvt øye, men ville sove mer. På tur inn i drømme land bråvåknet jeg og kastet meg over telefonen igjen. Hva i all verden var det som egentlig stod der?
– Jeg var gift med en United-supporter. Det måtte gå til h******
Jeg ble kjapt våken, og ble sittende i senga å måpe! Jeg kjente jo i gjen skapningen som var avbildet i den reportasjen, hengende over bilen sin som en pinup-modell i Liverpoolskjorta si. Hva i pokker var nå dette da?
Jeg er jo United supporteren selvfølgelig. Ut fra kjenskap til denne skapningen, og overskriften, skjønte jeg jo at dette dreide seg om at han er ihuga Liverpool-supporter. Men hva hadde mitt forhenværende ekteskap i avisen å gjøre?
Av prinsipp har jeg ikke ville uttale meg om vårt ekteskap. Jeg tenker at med felles barn er ikke dette noe som ungene skal trenge å forholde seg til offentlig. de har sikkert fått nok hjemmefra. Men han åpnet altså med dette for muligheten til det, og hva hadde han egentlig lagt ut??
Siden artikkelen lå under en betalingsmur, fikk jeg ikke lest den. Men som den klikk-h… jeg er, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og betalte for å få lese. Galskap, men er altfor nysgjerrig til å la være.
Min kjære eksmann kunne da fortelle at det var kniving om hvilken fotball-religion ungene skulle vokse opp med, og at han skjønte ekteskapet kom til å gå til iceing da jeg godtet meg over en kamp. Jeg humret nå litt mens jeg leste. Vesla stakkar som ikke bryr seg en tøddel om fortball-lag, skal åpenbart reddes under samvær med far i vinterferien. Jaja, får ha intervensjon på henne når hun kommer hjem. Det skal gå bra. “Sukkerungen, du får 50 kroner om du lager en TikTok der du synger Glory Man United og sender til pappa!” Det skal gå så fint at.
Selvsagt har jeg gjort mitt for å redde ungene fra fortapelsen. Det er bare to av fem som liker Liverpool. De to eldste er ManU og Newcastle fans, og første sangen Vesla sang var Glory, Glory Man united! At faren ble forbannet skjønner jeg ikke. Hun kunne synge lenge før sine jevnaldrende tross alt. Jeg er bare en god mor!
Det var en reportasje til forlystelse, ingen tvil om det. At jeg var ManU- suppporter var dog for tøft for han. Ja, vi ManU -supportere er tøffe. I medgang og motgang.
Bare for å ha det sagt, jeg kan lett nevne 100 årsaker til at vi ble skilt. At min kjære eksmann var Liverpool-supporter, var dog overhode ikke på den lista..
