Alle barn har fra tid til annen behov for å avreagere litt. Det er helt naturlig i en prosess der de blir større og vil prøve flere ting. Noe vi som foreldre ikke alltid er like enige i.
Vesla røyk på en bunnsolid smekk i slutten av august, og var fri for nett på telefonen sin ut måneden.I helga fikk hun Internett tilbake igjen, men beskjed om at enkelte ting straffer seg mer enn andre.
I går kveld fikk hun beskjed om å stelle seg. Skjedde det? Neida, hun satt med telefonen og tøyde strikken. Da hun omsider hadde stelt seg ville hun jeg skulle følge henne inn, men ble padde-sur fordi hun ikke fikk ligge litt med telefonen. Jeg advarte henne om at hun var i kant med min tålmodighet, og bøyde meg ned for å gi henne natta-klem. «NEI!» Ikke tale om hun ville ha noe kos! Nei nei, tenkte jeg og begynte å gå ut.
Milde Madonna! Hvor i pokker har den vesle kroppen gjemt alt det temperamentet. Hun raste! Jeg hadde med å komme tilbake å gi henne en klem! Problemet er bare at en slik holdning og kommandering er som å vifte med en rød klut foran meg. Jeg snudde meg demonstrativt og gikk rett i stua og fjernet nettet på telefonen og la den bort. Og om jeg trodde jeg hadde sett henne sint før?!
Det er med stolthet å melde at jeg var klin-rolig da jeg ba henne legge seg. Merkelig nok gikk hun, og jeg gikk etter. Jeg satte meg ned og ba henne tenke på hva jeg hadde sagt om dårlig oppførsel.
Snufsende så hun opp på meg og utbrøt: «Det dær e bare DUST, men det tross alt du som bestæm alt! BESTANDIG!»
Jeg hadde lyst å knise litt, men forklarte at god oppførsel belønnes med å få goder, og de blir borte når man ikke følger regler og avtaler. Hun roet seg og spurte om vi kunne kose litt, så da krøp jeg i senga og fikk den lille kroppen i armkroken.
I dag vet jeg ikke helt hvor smart det der var. Klokka er fire. Jenta er ikke hjemme. Mammaen sitter nå her, men kan ikke ringe å be henne komme hjem… 😳😳😳
PS! Fikk akkurat telefon om at barnet er hos en klassevenninne, Og jeg bare vet hva hun kommer til å si: «Det her hadde ikke skjedd om æ hadde hadd telefonen min!» 😂
Om mamma hadde utlevert meg slik på en blogg når jeg var liten, så hadde det rabla for meg. Privatliv, hallo? Hvor flaur er ikke det der om vennene hennes finner bloggen når hun blir eldre? Jeg er så sjele glad sosiale medier ikke fantes når jeg var barn, og moren min har alltid måtte spørre når det har vært ting som har involvert meg, alt i fra bilder i aviser anledning bursdagshilsner etc. Jeg fikk ikke en skikkelig mobil før jeg var 11 og noe, og det var ikke mye å gjøre på den, annet enn å ringe og sende sms. Skjønner virkelig ikke hva unger under 13 skal med smartmobiler. Dog var det ingen som fikk lese mine meldinger eller se mine bilder ved fylte 12. Samme med laptopen min.
A: Ja, vi ser alle forskjellig på det. Jeg har valgt å dele slikt uten navn, men hun har selv godkjent alle bilder av henne som er lagt ut. Ikke ett har unngått hennes sensur.
Det er forøvrig greit å kunne fortelle at ikke livet er rosenrødt hele tiden, og at vi alle gjør feil og blir lei. Glamorøse fremstillinger tenker jeg andre kan skrive.
Telefonen hennes sjekker jeg jevnlig, hun får ikke laste apper eller andre ting, uten min elektroniske godkjennelse. Ikke har hun messenger, snap, FB eller andre ting.. Den dagen jeg ikke sjekker hennes aktiviteter på telefonen, mener jeg at jeg svikter totalt som foreldre!
Ønsker deg en aldeles fortryllende kveld 🙂