Jeg er med i ei gruppe på FB som heter 50 shades of makeup. Der er det masse gode tips for ei som stort sett bare bruker mascara, og øyenskygge når jeg skal være avansert.

Nå har jeg lært om foundation, blush, consealer, highlight, koster.. Man trenger jævla mange koster!! Og vippeserum, eyeliner, shadows, lip liner og lebestift. Og for hver gang jeg ser noe nytt, tenker jeg.. Åhhh! Må man ha DET? Ja så må jeg jo kjøpe det da.

Men jeg kan jo fortsatt ikke bruke alt det der…

Så jeg fikk et sabla godt tips. Bruk youtube! Der er det instruksjoner for hvordan man skal bruke disse remediene. Det er til og med videoer for do and don’t.. Første gangen jeg prøvde så jeg ut som ei godt brukt lærveske i ansiktet. Jeg lo så jeg nesten tissa på meg. Alle rynker og ujevnheter vistes bedre enn når jeg ikke sminket meg. Helt jævlig altså.

Heldigvis kom husets mellomste snelle meg til unnsetning. “Mamma, du må følg instruksjonan for de over 40!” Elementært min kjære Watson! I såfall når jeg fikk det fortalt. Så da bestemte jeg meg for å prøve på nytt. Øvelse gjør mester!

OMG! Jeg så ut som et middels bra picasso-maleri i trynet. Vesla sperret opp øynene, men sa ikke noe.

Så tok hun pc’n og begynte å se på noe. Jeg spurte hva hun så på, og hun svarte søtt: “Makeup for beginners, sånn at æ kan hjelp dæ!”

Det tok litt tid, men jeg fikk det til sånn høvelig men jeg tror jeg har skjønt litt av meningen med makup. Så her kommer en tutourial runde av mine beste makeup tips: Nyt, se og lær!

Det er viktig å bruke sånn highlighter stift med lys og mørk krem slik at man fremhever det man ønsker av ansiktsformen sin.

Det er forøvrig heller ingen skam å vokse litt. Dessverre var jeg fri for voks i dag…

Leppene skal være store og fyldige, og amorbuene markerte, gjerne litt higlight i mellom dem.

 

Løsvipper er aldri feil, og ujevnheter i huden må skjules!     

Blush skaper liv i et ellers stivt ansikt etter alt som er klint på det!

 

Funker ikke det, har du min favoritt! Solbriller på snapchat filter! KOS DOKKER!

Er det ikke det ene så er det jammen det andre! Og nå er jeg ikke grinete. Jeg er jentesur!!!!

Litt bakgrunns historikk må til, ellers blir det en sånn historie “you had to be there to understand it.” Da jeg var gift men pappa’n til Vesla, sutra jeg ofte veldig over ting han gjorde feil eller ting han burde ha gjort. Nå skal det sies, at det ofte var halvferdige prosjekter i huset, og de hadde en tendens til å bli stående til undertegnede hentet til fart i aftensangen og ba han se til helvete å gjøre seg ferdig. Han startet med de fantastiske idéene, jobbet iherdig i starten men gikk tom for drivstoff på slutten. Resultatet var at siste finishen ofte ble lettvint løsning og det var varierende grad av vellykkethet over det.

I går kom han for å besøke Vesla. Han skulle få låne bilen min mot at han la om til sommerdekk. Jada, jada… Vet det skulle vært gjort… Jeg sa med et snev av ironi og spøk, at jeg regnet med at bilen var i de “beste” hender, og jeg at jeg fikk den tilbake i samme stand som jeg leverte den fra meg. Det ble endel fleiping og han sa blant annet at han skulle “fikse” bremsene på den før han dro, han måtte bare ordne forsikring på meg først. Da følte jeg meg særlig høyt elsket du!

Så kom jeg hjem fra jobb i dag, og ble servert en nydelig god middag. Det var jo hyggelig. Han og eldste sønn snakket om ulyd i bilen, men jeg bare “pfffet” til dem. Særlig at jeg gikk på den. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å legge om noen dekk, og hvor mange feil kan man gjøre? Etter maten skulle vi dra hjem. Det dunket og skrapet fremme. Hva i helvete? Han endelig gjort alvor av alle planene om å få meg tatt av dage?

Neida, jeg tenkte ikke det, men det jeg faktisk tenkte var følgene: “Herregud! Kan han ikke engang skifte dekk ordentlig!” Fy på meg! Det var stygt det. Men lyden var jævlig. Selv jeg hørte at dette ikke var “stein” på bremseskivene. Dette var en DYR lyd! 

Jeg snudde bilen og ga beskjed om at han fikk fjerne den jævla steinen da, og nå begynte undertegnede å bli snurpete rundt munnen under samtalen. Han fjernet dekket og gikk og hentet sandpapir for å pusse over bremsetromlene eller hva det enn heter. Nå var øyenfargen min endret seg fra blå til rød. Han forklarte om renhold og vedlikehold og det var like før jeg eksploderte. Så satte han på dekker og prøvde bilen. Neida, lyden var om mulig enda jævligere og enda DYRERE. Så han tok av dekket igjen. Nå var jeg skikkelig jentesur. Jentesur er når man furter og er motbydelig.

“Hva er den greia som stikker ut der?” Glefset jeg til han. “Ahhhh…. se der har vi faenskapet!” sa han blidt og overså hoggtennerne mine som var kommet til syne. Jeg luktet blod! Det var da jeg skjønte at det var den jævla støtdemperen som stakk ut. Man trenger hverken være Einstein eller bilmekaniker for å skjønne at det ikke skulle være sånn. Jeg stod betenkt en stund før jeg beskjemmet innrømte at jeg hørte et smell i bilen på søndag, men bare kjørte videre. Jeg trodde bilen slo ned i en dump. Blåfargen i øynene kom tilbake, og hoggtennerne ble nesten til melketenner igjen. Ja, man kan nesten si jeg ble litt ydmyk der jeg stod å så på bilen uten dekk..

Så det røyk kjappe 2000 rett ut av morokontoen, jeg er midlertidig fri for bil, og har en triumferende blid eks-mann som bare mumlet: “Kjærring og bil… også at ho faen ikke stoppa og sjekka når det small!” 

Til mitt forsvar så smalt det bare en gang, og da hørte jeg INGEN dyre lyder. 

Men den s(e)nile ex-mannen skal fikse bilen i morgen sånn at jeg slipper de utgiftene. Han er vel en grei fyr inni mellom slagene, selv om han truet med å “fikse” bremsene på bilen for meg… 🙂

Om du lurer på hvorfor jeg er jentesur kan jeg opplyse at jeg reiser til Malaga mandag med 2000 kroner mindre i reisebudsjett. Så ja! Jeg er med rette JENTESUR!

 

Jahhh…

Så sitter jeg her da. Kald og sur. Nja, kanskje ikke sur akkurat, mere grinete. Sånn er det når jeg er for sein til noe. Jeg er nemlig i kategorien ikke ofte altfor tidlig og ikke ofte så skrekkelig altfor sein. Jeg er nesten. Nesten tidsnok.. Egentlig nesten aldri, men det er nesten. Men nesten, er ikke alltid godt nok. Det kan gå når man har møter, eller man skal ta en lunsj, eller man skal til legen, for der er det nesten alltid et akademisk kvarter, men det holder ikke når jeg skal rekke et tog som går 07.27!

 Falskt glis, for jeg var egentlig litt smågretten!

 

Det verste er at grunnen til at jeg er sein er alltid meg selv. Jeg skal bare… Jeg går altså Albert Åberg en høy gang. I dag skulle jeg bare strekke meg litt.

Bildet fra pinsen når jeg kunne sove lenge, sendt til min datter med baby som IKKE kunne sove lenge 🙂

 

Så skulle jeg bare ha litt kur i håret mens jeg dusjet. Mer skal ikke til hos meg. Altfor tight timeplan. But that’s the story of my life, and I love it! Så lenge jeg rekker toge vel og merke. Makeupen her består av en fuktighetskrem og øyensverte så det tar ikke tid. Men så skulle jeg bare lese noen meldinger. Svare litt.. og pokker! Da var tida sannelig knapp!

Det betyr at jeg nesten rakk toget i mårrest. Eller ikke rakk det, med knappest mulig margin. Jaja.. sånn går det av og til. Her hvor jeg bor fikk vi togstopp/ pendlertog for oss på bygda, høsten 2015. Fint det selvsagt, men det går ikke så mange tog ennå, og frekvensen er litt variabel ut over døgnet. Det har jo selvsagt noe med passasjer antallet som benytter seg av tilbudet. Ergo jeg måtte vente til 08.59 på neste tog..

Det betyr ikke at tida var bortkastet likevel. Jeg har nå fått jobbet litt med noen rapporter i bilen. Sharpoint gjør jo at jeg kan jobbe hvor jeg vil så lenge jeg har strøm. Men det varte bare en times tid. Da ble det tid til å blogge litt via telefon.

Jeg bor jo ute på landet, så her har jeg fått beskue et par kråker og en rev. Ellers ikke noe eller noen. Lite inspirasjon å hente med andre ord.

 

 

Håper alle har en strålende dag der ute. Sommerhilsen fra ei forfrossen mamma her nord.

 

 

Vesla er drillpike. Det beste med å få være drillpike har garantert vært å få de fine hvite støvlettene. Hun simpelthen elsker de. I vinter måtte jeg beslaglegge de, og gjemme de vekk for hun ville helst gå i de hele tiden. For meg var det om å gjøre å få de til å se ut som støveletter også når mai måned kom. Tidvis en utfordring..

Når de hadde hatt marsjtrening ville hun gjerne ha disse fantastiske kreasjonene til beina på, men mamma’n var steil og sa de fikk vente. Jeg skal slutte å være så steil…

Så kom endelig dagen! Selveste 17. mai.

Vi gjorde oss klare til å dra, og siden Vesla er en solid attpåklatt, hadde jeg sagt jeg kunne være med korpset hele dagen. Kjekt å få unna litt dugnad når man kan. De startet med å marsjere til eldresenteret og spilte der. Deretter marsjerte de til skoletoget. Sola skinte og det var tilløp til at jeg følte det var et snev av vår ute. Det er ikke alle 17.mai her nord som kjennes sånn. Flere ganger hatt ullongs under klærne ja, ikke noe ukjent fenomen i disse trakter på 17. mai.

Etter skoletoget var det leker på skolen. Vesla kom bort til meg og lurte på om jeg hadde ekstra sko med til henne. Hjertet svulmet av stolthet. Endelig begynte den lille jenta mi å se verdien av å ta vare på tingene sine. Dessverre måtte jeg skuffe henne med at det ikke var tatt med noen ekstra sko. “Hmm.. de her e litt ond på tåa!” Jeg kjente tilløp til panikk, for jeg ante hvor dette bar hen. Vonde sko, kommende sutring. Denne mamma’n er derimot garva. Compeed for hæl og tær lå klar i veska. Dette fikset vi i et svisj!

Klokken fire skulle borgertoget gå i sentrum. Siden det ikke er så greit med parkering, fikk jeg eldste datteren til å ta min bil til byen, for lillebror på 20 har ikke sertifikatet. Tanken var at de da kunne plukke opp meg og Vesla etter toget. Ute var det var det vi her oppe kalle jævlig surt og kaldt. Men fatt mot for små drillere! De fikk ha på seg hansker, uniform og tynnstrømpebukse. Og de varme gode støvlettene uten fòr. Så gikk vi da! Høyre, høyre, høyre, venstre, høyre! Mamma’n er jo i styret, så det var bare å gå i takt etter ungene. Da begynte jeg å tenke over hvilke sko jeg hadde på bena. Hvordan de så ut var uvesentlig, men de var utrolig vonde! Og vi gikk og gikk og gikk… Ruta ville liksom ingen ende ta, men omsider så vi det forgjettede land og ante at frelsens time var nær.

Det første vi gjorde, Vesla og jeg var å ringe til storesøster. Vi ville hjem, det var kaldt og vi var skrekkelig slitne i de små tottisene våre. Etter en hel evighet tok hun telefonen, og glefset ut et irritert “Ja!” i andre enden. Jeg tenkte at hun kanskje var litt stresset småbarnsmor, så jeg spurte pent om de kunne komme å hente oss. “Ja, det skulle vi gjerne ha gjort! Men æ ba den der broren min om å hold bilnøklan, så va han sporløst borte i folkehavet! Æ har ringt han, men han svarte ikke, så vi e på tur hjæm!”

Jahhhh… Så stod vi der da. Vesla og jeg. Begge frøys. Begge hadde vondt i beina. Begge måtte tisse. Humøret dalte i et veldig tempo. Vi fikk først lete etter et toalett, men det tenkte nok de 10.000 andre som var rundt oss også. Til slutt fikk vi bruke toalettet på Egon. De fikk en stor stjerne i himmel’n hos meg. Jeg spekulerte fortsatt svært på hvordan jeg skulle løse denne floka. Der stod vi 2 mil hjemmefra, vi hadde bil en eller annen plass på andre siden av byen, men ingen nøkler og ingen til å hente oss. Jeg ringte den eminente sønnen, men ikke noe svar nå heller. Nullpunktet var nådd hos meg, og Vesla var møkka lei hun også. Niagarafossen i øynene hennes gjorde seg klar..

Og plutselig bare stod han der! Gullgutten til mamma’n! Skal si lykken var stor!  Langvarig var den dog ikke. “Hei, atte du mamma! Æ tenkte du trengte bilnøklan så æ så drilleran og gikk hit med dæm til dæ!” Ja, kjære sønn jeg trengte bilnøklene, men jeg trengte liksom bilen også men den STOD PÅ ANDRE SIDEN AV BYEN OG VI HADDE VONDT I FØTTENE!

Jeg kapitulerte, han mente det så godt tross alt. Vi bestemte oss for å bare finne en taxi og komme oss hjem. Så der gikk vi da. En mamma som knapt klarte å sette en fot foran den andre, sønnen med Vesla godt plassert på ryggen og kjæresten hans som danset rundt med pompomene til Vesla, og jeg er sikker på at hun nynnet til “Det er Norge i rødt, hvitt og blått!”

På kvelden laget vesla slim. For første gang så jeg litt nytte i det…

 

 

Som treåring var Vesla veldig klar for å inngå ekteskap, men det var bare èn, som stod distansen som ektemann. Det var pappa’n.

“Vesla har funnet en ring som det var morsomt å leke med. Hun har nemlig “gipset” seg med pappa’n sin i dag!! Ikke kjedelig å være syk og hjemme da!!”

Å bli tante som treåring er ikke bare bare. Hun snakket jo rimelig rent, men ikke helt klokkeklart.

Jaja.. Vesla fikk smake morsmelk som søsteren hadde pumpet.. “Mmmmm.. Oh my dåd, det va dått!!” Sa hun med et grin…

Det var en skikkelig utfordring med å si g-lyden og K-lyden for den vesle snuppa.

Det er ikke bare minste tilskudd som kan drive mor til det ytterste. Yngste sønn har også vært en prøvelse til tider. Det å få han til å huske avtaler, og gjennomføre det han hadde lovet, var et langt lerret å bleke.

Prøvde å hjelpe min sønn å planlegge aktivitetene fremover ved å legge de inn oppgaver med varsel på telefonen. Han bare “”pfffet” til meg og jeg fikk til svar at tidene har endret seg de siste 25 årene!! Makan til drittunge!! Ja, for pokker! Vi hadde ikke mobiltelefoner, dataer, ipads og annen dritt til hjelp. Vi måtte faktisk bruke HAUET!!!! Det er mer enn dagens jyplinger evner!

Hilsen mamma-fosilen som elsker alle fem høyere enn himmel’n <3

Jeg har med forundring lest noen blogg-innlegg fra noen som mener seg “utestengt” av andre her inne, noen som vil forsvare seg mot dette, og andre som mener dette er mobbing. Dette er selvsagt trist for alle parter, for slike ting har en tendens til å spre seg i en negativ spiral.

Saken er sikkert mye mer kompleks enn slik jeg fremstiller det, men det har fått meg til å fundere litt på hvor lav terskelen er blitt for å kalle noe mobbing. Der er en rar måte vi ser på mobbing i dag. For er det slik at dersom man ikke er enig i noens fremstilling, og sier i fra, så mobber man?

Jeg har kjent mobbing på kroppen fra barndommen, men var ikke et mobbeoffer. Den ene dagen var det jeg som fikk unngjelde, neste dagen var det jeg som var med og tok en annen. Det gikk da aldri i kategori mobbing, men under erting og krangling. Det var beinhard gate justis som fikk rå. Når jeg gråt og var lei meg sa alltid mamma og pappa, at kanskje jeg lærte hvordan andre hadde det når jeg gjorde det samme.

Det er med stor skam jeg må innrømme at jeg også lot som jeg ikke “så” systematisk mobbing av medelever da jeg vokste opp. Jeg rettferdiggjorde dette med at vedkommende var så teit, og ikke ville følge spilleregler i lek og fritidsaktiviteter at han/hun fikk som fortjent. Noen som kjenner seg igjen i denne tankegangen?

Det er helt klart ingenting som er så sårt som å høre om barn som går i evig redsel for å gå på skolen. Barn som ikke tror de har noen verdi. Barn som tror det er bedre for familien om de bare blir borte. Jeg har lest og hørt grusomme historier som har revet store sår i hjertet mitt. Jeg skulle så gjerne ha gjort noe for disse som lever med dette dag etter dag..Slag, spark, total ydmykelse..

Jeg har fem barn, og når det har vært en situasjon de har vært innblandet i, har vi tatt ungene knallhardt. Det er ikke greit å være stygg med andre. Det har vært inndragelse av data og telefon. Besøk hjem til de som har fått unngjelde for å si unnskyld foran vedkommende og foreldrene. Likevel kjenner jeg igjen deres unnskyldninger for adferden, og beskrivelsen av at den andre sipper for å få viljen sin, lager kvalm å henter lærer hvis ikke reglene blir på deres måte, det nytter ikke å gå en annen plass for da sier de at de blir stengt ute..osv Min eldste datter utbrøt etter en episode da hun var i begynnelsen av tenårene at det nyttet ikke uansett, for den andre jenta fikk det til å høres ut som det alltid var andres feil uansett hva det var. Damn if you do, damn if you don’t! Og det var sirkus til de kom på videregående. Med dette mener jeg ikke at mobbing IKKE foregår, eller at det er mobberens feil, men NOEN foreldre må faktisk også innse at barna deres kan være provoserende for andre. Det er ikke alt som er mobbing mener jeg, det er noe med at alle unger må lære seg å respektere andres grenser.

Når vi får barn sirkler alt rundt de. De blir oppdratt til å føle at de er senter av universet. Mange barn er små egoister når de kommer i barnehage og skole. Det er ganske tøft for ungene når de skjønner at alt ikke dreier seg om dem 24/7, og at verden faktisk ikke er til for deres velbehag alene.

Vesla kom hjem etter skolen i førsteklasse, og hadde vært punshing-ballen til noen gutter som var tre år eldre enn henne. Når jeg snakket med henne, hadde hun vært med å herje, men ikke stoppet når de ba henne om det, og derfor slengt henne litt rundt. Hun var litt redd, og det var jo ikke greit, men hun måtte jo også lære at når andre sier at det er nok, så må hun stoppe. Det er min jobb å lære henne at hun også må vise hensyn selv om hun ikke slår eller sparker.

Disse guttene fikk vel troen på at hun var litt redd for å si fra siden ingenting hendte, og det var jo vår feil, så de valgte å fortsette å slenge på henne. Helt til den dagen jeg og storebror var ute å kjørte, og guttene var utenfor huset sitt å lekte. Jeg stoppet bilen og ba storebror gå ut å stå ved bilen sammen med meg. Det eneste han skulle gjøre var å nikke til alt jeg sa. Vi gikk ut, og jeg pekte på guttene og sa: “Det er di der to! Nu huske du korsn de ser ut?” Storebror nikket og så morskt på de. Så satte vi oss i bilen. Vesla ble ikke dengt noe mer.. Totalt fravær av pedagogik, men gatas justis funker fortsatt.

Men stadig kommer hun hjem å bruker ordet mobbet. “De mobbet meg i dag fordi…” om medelever. Klart hvis dette hadde vært av en alvorlig karakter, vil jeg jo ta tak, men for det meste bruker jeg å presisere at det er ikke mobbing, men erting/plaging og at hun bare skal gå unna eller være sammen med noen andre. Det er så lett å kalle alt for mobbing i dag. Hvis min datter ikke vil følge spillereglene i en lek, men vil ha det på sin måte til enhver tid, ja så må hun bare finne seg i at de andre ikke vil leke med henne. Det skjer jo fra tid til annen, og da er det viktig at jeg forteller henne at sånn vil det være til hun lærer seg å samarbeide med de andre. Innordne seg andres spilleregler når de har startet en lek. Det er ikke mobbing, men gatas justis! Jeg elsker det begrepet.

“Kan vi kjøpe en bestevenn?”

 

 

Jeg hadde vært storrøyker i nesten 25 år da Vesla for to år siden kom til meg og sa hun syntes det var ekkelt at det luktet røyk av tøyet mitt, pusten min og håret mitt. Jeg har prøvd å slutte en gang før, da med hjelp av champix. Det fungerte mens jeg knasket pilllene, men så snart jeg sluttet, kom røyksuget og jeg sprakk. Bare de som røyker/har røykt vet hvor kjiip jeg følte meg da. Champix er jo en mislykket lykkepille, men den funket på meg. Jeg var lykkelig og røykfri. Men sprakk da altså.

Så kom dette skjønne pikebarnet, og vred ansiktet unna når jeg skulle nusse på henne. Da bestemte jeg meg for at det var nok. Sigarettene ble røykt opp, for må ikke tro at noe skulle gå til hundene. Her skulle det nytes til siste trekk. Så sluttet jeg. Det gikk forsåvidt fint, og jeg døyvet det verste suget med damesnusen mocca. Funket fjell det. At jeg byttet ut en last med en annen er jo normalt. Summen av lastene må jo være det samme. Etterhvert fant jeg hvit snus. Små elegante snusposer som ikke vises under leppa. Gullongen sørpå har alltid hamstret og hatt med til mamma’n når hun kom hjem. En og annen boks har jeg kjøpt selv. 

Vi bor i Bodø. Ingen storby, men relativt mange brustadbuer når det kniper om. Og i pinsa knep det om, for plutselig var jeg fri for snus. Så var det bare å sette seg i bilen for å kjøpe snus. Jeg dro fra butikk til butikk, men alle var fri for den typen jeg bruker. Jeg tilkalte forsterkninger og ba de å sjekke i sine nærmiljø, og var inne på tanken om å ringe 112, for pulsen var faretruende høy til tider. Jeg prøvde meg sågar på en sigarett, men den smakte overhode ikke til forventningene og surgjeipen begynte å henge.

Av omsyn til mine omgivelser kjøpte jeg meg et substitutt merke, og tenkte det fikk greie seg til i dag når butikkene åpnet igjen.

Lykken var stor da butikkene åpnet i mårrest. Jeg spratt som ei ung fjellgeit nedover gata og inn på butikken. Lykken var nær. Trodde jeg, for de var fri! Hun bak disken trodde de kanskje får inn på torsdag. Håpet var der fortsatt, for det er jo kiosker og butikker overalt noen måtte da ha den jævla snusen! Skuffelsen var stor da 2 rema butikker, en prix butikk, en besinstasjon og en mixkiosk hadde avkreftet at de kunne hjelpe meg.

En kollega ble sendt ut i lunsjen, og hun sjekket spar lavpris, narvesen og 7/11. Hun hadde fått de nedslående nyhetene. Butikkene fikk ikke ny forsyning før de hadde fått nye bokser som tilfredsstiller myndighetenes krav.

Så nå sitter jeg her, lyn forbannet! Jeg betaler avgifter over en lav sko for å kjøpe snusen min lovlig, men staten har bestemt at utseende på boksen ikke er bra nok! Hva pokker er det for idioti! 

Da kan staten til pokker bare sitte på de jævla boksene sine og gnu, jeg har bestilt snus fra Sverige og betaler halve prisen, får samme boksen og levert på døra av salgsagenten (x-mannen som gadd kjøpe snus til meg da han var der). Staten får ikke ei forbanna krone hos meg i avgift!!!

PS! Snusen jeg endte opp med som nødløsning, er til alt overmål nikiotinfri….

I går leste jeg et innlegg på ei FB gruppe, der en dame syntes det var mye klaging på at man småbarnsforeldre var konstant slitne og i tidsklemma, og hun stilte spørsmål om det var ok å klage så mye når man i realiteten har valgt å få barn.

Stakkars dame! Jeg håper hun er nordfra slik at hun er vant til en kaldt storm, for milde himmel… Snakk om å ha stukket hele huet ned i et vepsebol. Damen fikk så masse vanvittige tilbakemeldinger.

“Må vel få lov å klage selv om man har barn?”

“Da har du muligens ikke flere små barn og full jobb? Ja, småbarnsmødre har lov å klage som alle andre..”

” Da har ikke de uten unger en drit de skulle ha sagt <3 Valgt det selv ja, men om en ikke har små barn og jobb, så burde en søren ikke klage heller!!”

“Du kan ikke ha barn i hvertfall!”

Småbarnsmødre som skriver slik kan ta seg en bolle! Vi kan ikke forvente å gjøre alle tingene vi har lyst til når vi får barn. Ved å få barn vedgår vi at våre behov ikke nødvendigvis skal være de primære behovene som dekkes. Vi velger også hva vi skal vektlegge når barna er små. Joda, jeg har alltid jobbet 100%, selv om jeg har hatt og har små barn. Men jeg velger bort masse for å følge opp mine barn. Jeg har ikke nye møbler og design hus, det er støv i alle kroker, og jeg mistet en dings til headsettet under sofaen i mårrest, og ga opp å leite etter den i kaoset som var der under. Kjøkkenet mitt ville til stadighet vært stengt av helsemyndighetene og jeg går ofte i kjole på jobb fordi jeg ikke har flere reine bukser…

Tidsklemma mi er at jeg driter i husarbeidet! Jeg prioriterer Vesla, jobb, hennes fritidsaktiviteter, min egentid OGSÅ husarbeid. Vi er så opptatt av at fasaden utav skal være perfekt. Alt skal se så fint og flott ut. Ungene skal lykkes på skolen og være enere på sine felt. Vi skal se ut som Kardashians til enhver tid.

TA DERE EN BOLLE!

Når mattilsynet, barnevernet eller helsemyndighetene kommer til meg, låser jeg bare utgangsdøra og sniker meg ut balkongdøra på baksiden! Vi bor i at sant kaos, men det gir jeg katta i. Vi bor i et lykkelig kaos!

Men vi har hatt høytlesning i stua med hele familien. Vi har hatt familieråd om hvordan vi skal fordele oppgaver hjemme. Jeg har hatt alenetid med mine unger på kjøkkenet og bakt kaker. Jeg har alltid forsøkt å få en liten prat på sengekanten, minimum har vært natta suss og bretting av dyner. Det er hva vi prioriterer. klart jeg har kjent et stikk nå og da for at andre kan dra på konserter, når jeg ikke har råd til billett fordi jeg må kjøpe nye støvler. Eller andre har nystrøken bil, og min ser ut som frokost buffeen på SAS er inntatt der. Men ikke har jeg tid, og ikke finner jeg det viktig å prioritere. Jeg har min prioriteringsliste, og den sier at jeg ikke har til hensikt å gå på akkord med alt og alle. Jeg gjør det som passer hos oss for at vi skal få en ok hverdag.

Kanskje hvis andre ga litt faen i å være så jævla perfekt hele tiden, ville de hatt tid til de viktige tingene i livet!

Så i dag skal jeg med Vesla på generalprøve til konsert, og den varer i 3 timer. Etterpå skal jeg på styremøte med drillkorpset. I morgen skal hun på drillen, og jeg skal ut å gå i de store dype skogene med bikkja. Torsdag har hun håndballtrening, og jeg skal sitte hjemme med bena på bordet. Fredag til søndag er det håndballturnering, konsert, feiring av husets 19 åring og pakking til arbeidsreise hele neste uke.

Hvis jeg sukker og stønner, bruker jeg å tenke at jeg er verdens heldigste. Jeg har fått tatt del i det alle ungene mine har ønsket å være med på. Deres triumfer og nederlag. Jeg har kjent med så stolt at jeg vil grine, eller så trist at jeg også vil grine. Men det er verdt det, også de gangene jeg har sittet på fotballbanen i varmekjeledress og lurt på når det skal bli min tur.

Så slutt å syt, og planlegg dagene deres slik at dere får tid til det dere vil. Si nei, til det som ikke passer. Tillat dere å si til ungene, at nope, gidder ikke gjøre noe med dere, finn på noe selv! Ikke lag tidsklemma, for den er ikke tredd ned over ørene på dere. Dere har tatt den på dere selv!”!

 

PS! Bruker lunsjen min på å blogge litt, ha en fantastisk dag 🙂

I min “vitenskapelige søken” på hva som passer meg best, har jeg tenkt litt frem og tilbake på om like barn leker best eller om ulikheter tiltrekker oss mest. Som menneske vet jeg at jeg blir veldig kjapt lei og irritert på personligheter som er mest lik min egen. (så jeg har medynk med min omverden)

Min skolevenninne giftet seg med en 20 år eldre mann for 17 år siden. De lever ennå godt i lag, har sine opp- og nedturer som alle andre par. Det var på en måte litt eksotisk å høre om alt de gjorde sammen. Han var beleven og verdensvant i forhold til menne til oss andre. Det var noen reaksjoner som: Wow! Jøss! etc. det er ikke å benekte.Diskusjonene rundt dette konkluderte med at han var ikke noen gammel gris, og hun var ingen lykkejeger, så dette ble spiselig for oss andre. Ikke at jeg tror det hadde noen vesentlig betydning for de to. De startet sitt liv sammen med å reise i alle ferier de hadde mulighet til. Fartet verden rundt, og det livet hun levde var så fjernt fra mitt hverdagsliv med matbokser, jobb, barnehage og kveldstell at vi gradvis mistet kontakten.

Nå er hun 47 og han 67, så tankene mine har gått litt tilbake på hvordan er det med aldersforskjellen nå?

Jeg og min venninne har da ikke så mye kontakt lengre, så det å spørre rett ut av det blå, kjentes litt kleint. Takk Gud for FB! Jeg tok kontakt med henne der, og fortalte om min søken etter soulmaten. Vi fikk en lang, god prat. Så om jeg ikke nødvendigvis ble så mye klokere, fikk jeg i såfall oppfrisket et fint vennskap. Hun avsluttet chatten med: “Stor klem fra Geriatrisk avdeling”

Den setningen var forøvrig det eneste som minnet om geriatrisk avdeling i hennes fremstilling. De hadde riktignok roet veldig ned de siste årene, men det var fordi hun hadde hatt en prolaps hun ble operert for. Hun lovpriste mannen sin som hadde måtte gjøre alt for henne. Han hadde ikke visst hva godt han kunne gjøre for henne mens hun var syk. Nå nærmet hun seg full funksjonalitet igjen, men ut fra alle hjelpemidlene hun hadde fått, så huset ut som et utklipp fra geriatrisk avdeling. Han derimot var støtt ute å kjørte motorsykkel for å få avreagere litt.

Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo spørre om han hadde gått av med pensjon. Hun bekreftet det gledestrålende. Hvordan ellers hadde han kunne støttet henne 24/7? på spørsmål hvordan hun ser for seg det vil bli når hun er tilbake på jobb, og han er hjemme, er hun mer usikker. Det har de ikke fått prøvd. “Eneste som bekymrer meg er at han finner seg ei ung snerten elskerinne mens jeg jobber!” sa hun mens hun storflirte.

Det jeg oppriktig spekulerer på er om det er slik at man har størst sjanse til å lykkes i et forhold det man er mest mulig lik eller ulik partneren sin? Og hvilke sider er det gunstig og ugunstig å være like på? 

En ting er sikkert, min venninne er av de heldige, jf. en stor undersøkelse utført av Emory University, øker nemlig sjansene for samlivsbrudd med 95% ved 20 års aldersforskjell. Dette jf. en reportasje i KK, publisert for 4 år siden. Link til artikkelen finner du her. Jeg derimot, ble bare et til tall i statistikken..

God mandag, jeg spekulerer videre på tur inn i tirsdagen..

 

I dag har vi begynt å se på ferie. Vesla og meg.

Som impulsive sjeler, har vi kun bestilt enveis billett til Oslo, resten tar vi som det kommer. De fleste jeg kjenner som reiser med barn, planlegger gjerne ferien et halv år eller lengre før de reiser. Argumentene er at de tross alt må planlegge når de reiser med barn. Det er sikkert rett. For noen. Ikke for oss.

Vi planlegger litt vi også, men kanskje på en annen måte. Så nå har vi satt opp hva vi trenger for å få en vellykket ferie:

  • Sol og varme
  • Strand/basseng
  • Mat og is
  • At det er noe artig å gjøre
  • At vi kan dra ut å spise på kveldene (der røyk all inclusive)
  • Shopping
  • penger

Kan se ut som vi må prøve å kombinere storby med solferie. Kan det hende det blir Barcelona? Vi må nok google litt mer..

Jeg har en krukke på kjøkkenet med gamle mynter. Det er ettøringer, toøringer og femøringer samt mynter fra forskjellige land vi har besøkt. Vesla hentet ned krukka for å se på de.

Plutselig begynte hun å snakke et uforståelig språk. Storebroren så undrende på meg og lurte på hva hun gjorde. Jeg lyttet litt, ristet på hodet og sa at det visste jeg ikke. Så jeg måtte spørre. “Æ leka at æ har en youtube-kanal på et fræmmed språk, også fortell æ seeran mine ka pængan her e værdt!”

Vesla er ganske reisevant. Hun har vært på Malta, Hellas, Tyskland, Danmark, Sverige, Spania og Tyrkia på ferie på ordentlig.

Fra ferien 2016 i Tyrkia, når vi var på jeep-safari

 

På leke har hun vært verden over, for hennes fantasi har heldigvis ingen grenser, som for ett år siden:

Vesla kom hjem etter en fleecejakke, for det trengte hun. Det kom nemlig til å bli kaldt. Jeg lurte på hvor de skulle, for det er alltid kjekt å vite hva de små søte styrer med. 

“Mount Everest” kom det kontant.

Jaja… jeg ba de ta det med ro på toppen fordi lufta er tynn på toppen har jeg lest.

“Jeg vet..!” Var det siste jeg hørte før de forsvant rundt hjørnet.

Den som var 9 år og hadde evnen til å leke i fantasiens verden… 💖💖💖

Jaja… hun emigrerer vel snart uansett, og passene har vi klare til enhver tid.. Hei verden! Snart kommer vi!!