Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Mens jeg satt på Starbucks og koset meg med latten min, ringte Vesla for å spørre om hun og venninnen kunne få potetgull, og jeg svarte ja. «Si du ja bare for at du savne mæ?» spurte den håpefulle. Jeg svarte som sant var at posen ble åpnet for en uke siden, så de kunne spise den før den ble dårlig.
Da er kose-dagene over. Snupsi og jeg har hatt en deilig feiring av 19 årsdagen, soling, grilling og bowling med henne og kjæresten.
Jeg var veldig dårlig første sett, men så slo jeg til og vant sammenlagt. Det gjorde jo et gammelt idrettshjerte godt. Jeg fordrar ikke å tape. Snupsi ble jentesur, men en softis etterpå hjalp. Hun er elendig taper! Det har hun alltid vært.
Da Snupsi var 13, var hun et helvete å ha i hus etter å ha tapt kamper. Lettere oppgitt ba jeg trener om å snakke med henne om å være dårlig taper. Han hevdet at hun måtte få være skuffet over egne prestasjoner, og hun var høflig og grei til hun gikk ut av hallen. «Dessuten er jeg ikke så interessert i å skape gode tapere, men gode vinnere, og det er hun!» Ja,ja.. så var hun vel det da.
Snupsi og jeg har snakket mye om satsning fremover. I fjor byttet hun lag, og i vurderingen tok hun meg på råd. «Hvis du skal satse seriøst, må du gjøre det nå! Det er ikke sikkert denne muligheten kommer igjen!» sa jeg. Jenta tok sats og hoppet i det. Da viste hun at hun jobber strategisk og målbevisst. Hun har fått vært med på mye morsomt.
I helga har vi snakket litt om nettopp dette rådet. «Vet du mamma, æ trur du vil mer med håndballen enn mæ!» Det har hun rett i. Hun har muligheter andre drømmer om. Jeg er så redd for at hun skal gi opp noe som kan bringe henne ut på fantastiske eventyr. Og egentlig tror jeg innerst inne at hun er sulten på mer! Sier hun at hun ikke vil mere, skal jeg selvsagt støtte henne, men jeg må være sikker på at det er det hun vil. Gir hun seg, vil det være vanskelig å komme tilbake seinere. DET kan jeg alt om.
Ja, jeg er mammaen som sier: «Kom deg på trening, har du begynt på noe, fullfører du også ut sesongen.» Men jeg har lovet meg selv å aldri bli en mor som lever sine drømmer ut gjennom sine barn. Mine barn skal få ta sine egne valg, men jeg nekter ikke for at jeg påvirker dem gjennom motivasjon og oppmuntring. Men jeg skal aldri bli sur for de valgene som blir tatt.
Hvor rett eller galt det er, vet jeg ikke. Men sånn er det hos oss..
Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.
Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.
Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.
Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.
Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.
Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.
Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.
Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.
Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare…
Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale…
Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.
Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.
Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.
Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.
Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.
Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.
Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.
Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.
Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare…
Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale…
Før flyet gikk i går, var jeg med å så Vesla spille håndballkamp. Jeg sjekket litt meldinger og knipset litt bilder.
Da vi kom ut av hallen spurte pappa’n meg hva stillingen ble. Jeg forklarte at jeg ikke hadde fått med meg alt og var litt usikker, men de tapte kampen.
Han visste stillingen, og nummeret på motspilleren som hadde scoret flest mål. Jeg trakk litt på skuldrene og sa at jeg hadde sjekket noen meldinger.
«Det er nettopp det som er problemet! Du er mer opptatt av telefonen!» Og han har helt klart et poeng. Jeg er med henne på alt, men det er telefonen også. Mitt argument er at jeg bruker den for å ta bilder, filme og samle minner. Men det er vel neppe den egentlige grunnen. Grunnen er at jeg er redd for å kjede meg. Jeg er redd for å gå glipp av noe spennende i avisen og ikke minst på sosiale medier. Tidvis er telefonen limt fast i hånda mi. Så hvor mye ekte engasjement er det når mor titter opp en gang i blandt og roper: «Bra Vesla! Ikke gi deg!»
Så lenge jeg har vært med henne har jeg liksom tenkt at det var nok, men hvor engasjert er jeg egentlig? Og merker hun at jeg er fraværende i mobilverden? Kunne jeg ikke like gjerne vært hjemme?
Kampen etter lå telefonen i veska. Jentene tapte, men jeg SÅ hele kampen.
Det var en fantastisk fin dag i går. Vi var å shoppet og spiste, før vi dro til henne for å se campion leauge finalen.
Det var en dag med latter, kos og hygge.
På tur fra Oslo var det buss for tog, men vi måtte da ta trikk først. På trikken ble Snupsi stiv i blikket. «Ehhh… mamma! Se på meg og snakk med meg» Plutselig slo det meg. Vi hadde kjøpt billetter til toget, men ikke til trikken. Vi løp jo fra tog til trikk for å rekke det, og glemte å kjøpe nye billetter. Den der ungen min fikk meg til å snike for første gang!
Vi skulle da ta buss videre. Snupsi brukte tida i bussen på å se på nyervervelsene. Et bredt glis kom til synet da hun så på en av kvitteringene. «Jeg fikk 25% avslag på hele kjøpet, uten at jeg vet hvorfor. Men jeg er fornøyd!» Jeg bøyde meg over for å se på kvitteringen og knakk sammen i latter. Det var spesifiseringen av momsen hun så på.
Nå er jeg på tur til Snupsi mi. Gleder meg så masse til å se henne igjen. Hun går toppidrett håndball, og det finnes ikke her nord, så hun ville flytte nedover med pappa’n. Det betyr at jeg ikke får se henne så ofte som jeg vil. Jeg vet ikke om hun savner meg like ofte som jeg savner henne, for hun har timeplanen stappe full. Skole, lekser, håndball trening/kamp, kjæreste, fotball trening/kamp og jobb.
Jeg er så stolt av den jenta. Hun har mer bein i nesa enn mange andre har i hele resten av kroppen.
Likevel er hun som tenåringer flest. Lat og rotete til tider. Krangler med søsken og foreldre. Alltid når jeg tenker på den jenta går tankene til Halvdan Sivertsen tekst «Som en engel».
For hun er jo myndig, men likevel et barn. Mitt barn. Da hun ble konfirmert fikk en bok jeg hadde skrevet til henne i. Bare sånn at hun skulle huske meg når hun flyttet. Jeg var så redd hun skulle bli en annen kvinnes datter. Noen andres barn. Så på mange måter er hun mitt smertebarn. Hun er den jeg tidvis har ligget i mørket og trykket ansiktet ned i puten og stortutet fordi jeg har savnet henne.
Jula 2016 fikk jeg julegaven som gikk meg til å sippe som bare det. Da var det hun som ga meg en bok. Der hadde hun laget bilder og tekster, og fått den innbundet. Det er en av mine kjæreste eiendeler. Det var da jeg innså at avstander og nye familierelasjoner aldri kom til å forandre på det faktumet av hun er min datter og alltid kommer til å være det. Og at jeg er mamma’n hennes. Alltid❤.
Men i dag skal hun og jeg ut å spise og kose oss. Vi skal være sammen når hun går inn i sitt siste år som tenåring. Jeg gleder meg så masse ❤
Minoritets kvinner blir ofte fremstilt som undertrykte kvinner. Kvinner som ikke får integrere seg i samfunnet av sine mannlige familie medlemmer. De får ikke tatt utdannelse. Det forventes at de skal vie seg til hus, hjem, mann og barn. For meg ville dette vært tortur, men jeg er meg og de er seg. Jeg må bare presisere at jeg er fullstendig klar over at dette ikke gjelder alle, men jeg er også fullstendig klar over at dette skjer. Noen er fornøyd og vil ikke ha det annerledes, og noen drømmer om en annen tilværelse.
Når jeg møter kvinner med minoritets bakgrunn smiler 99% og hilser hyggelig. I så fall her i nord. Nesten som det er et union sisterhood som eksisterer fra urtiden. Det virker som de virkelig lever etter ordtaket om at en fremmed er bare en ny venn du ennå ikke kjenner. Det har fått meg til å tenke mye på om ikke vi har mer å lære av våre vakre nye søstre. For de har et samhold som synes veldig sterkt.
En kveld jeg satt på flyplassen og ventet på at Vesla skulle komme hjem fra pappa-besøk, ble jeg sittende ved siden av fire vakre kvinner kledd i noen vakre abaya. De var så streke og stolte. Viste hverandre så mye omsorg og kjærlighet. Tror det var to generasjoner.To av de skulle reise, og to skulle følge de til farvel. Det var så vakkert å se disse kvinnen i samtale og samspill.
En varm sommerdag da Vesla var ca 3 satt hun i bilen å så på alle folkene som var ute å gikk, mens vi kjørte hjem fra barnehagen. Da kom det en kvinne i en knall rosa litt lang hijab gående. Det var var litt vind så hijaben flagret lett i vinden. Vesla hylte henrykt: “Se mamma! Et rosa spøkelse!”
Men jeg er villedet! Media har gang på gang fortalt meg hvordan disse kvinnene har det. Og i dag så jeg faktisk sannheten. På tur til toget må jeg passere kondomeriet. I mot meg kom det et typisk minoritets par. De så ut til å være rundt 20+. Hun i hijab og han med en beskyttende mine. Jenta bråstoppet utenfor utstillingsvinduet og begynte å titte. Han ville ha henne med videre. Hun ville ha han til å se. Han var åpenbart flau, hun ga seg katta. Hva som egentlig ble sagt, vet jeg ikke, men ut fra kroppsspråk, tonefall og mimikk var det helt klart at hun ertet han vennskapelig. Og hun lyktes. Til slutt virket det som kan kapitulerte og lo med. Begge hilste leende da jeg passerte, åpenbart klar over at jeg hadde observert den lille passiaren. Det var så fint å se. Han respekterte henne åpenbart. Hun virket ikke et øyeblikk undertrykt, bare lykkelig.
Mamma har alltid sagt at jeg er så ille til å lage mat, at jeg kan svi vann. Derfor laget min mann all mat når vi var gift, og derfor er det ingen som har forhåpninger til meg når jeg lager mat. De er jo så himla dumme! Det er jo ingen som skjønner at jeg bare ikke gidder. Jeg synes det er det kjedeligste som finnes, også er det jo all ryddingen imellom… Min forhenværende svigerinne truet med å pushe Hellstrøm til å komme å redde meg fra fortapelsen.. Selv han ville nok kapitulert.
Nei, jeg har kommet meg unna bra mye på det ryktet. Så er det så lett å opprettholde det også. Bare å legge ut noen bilder av fadesene mine, så rygger folket unna når jeg sier jeg kan hjelpe på kjøkkenet. “Neida, bare du gå å underholde gjestene heller!” Vinn-vinn sier nå jeg!
Jeg skal reise i morgen. Først å besøke lille store snuppa som blir 19 år på søndag.
Da bærer det til Stor-Oslo på meg i morgen. Et lite pit-stopp før det bærer rett til Malaga. Høydaren blir når jeg får meg stabucks kaffe, da er jeg riktig så urban. Snupsi og jeg skal ut å spise middag og mamma’n skal drikke vin. Jeg gleder med veldig. Som regel når jeg møter henne, går det varmgang i visakortet. Det har jo gårdagen satt en ettertrykkelig stopper for. Utgifter på noen høvdinger, men forsatt ingen bil. Ja, hvis du ikke har lest om det kan du oppdatere deg her.
Sist jeg var i Oslo på jentetur var det vanvittig morsomt. Da var jeg sammen med en venninne på hotell, og Snupsi kom og shoppet med oss før vi spiste en bedre middag ute. Min venninne var singel, så jeg hadde planlagt å finne en mann til henne i løpet av helgen. Selv om jeg og venninnen møtes opp til flere ganger i uken, og prater så ofte på telefonen at vi vurderte å få oss fri familie, hadde vi det så koselig på hotellet og vi ble nok noe fnisete. Jeg ville på karaokebar! Hun ville være med!
Så fant vi ut at vi skulle google in steder i Oslo, og prøve ut de. Joda, masse folk og fine plasser. Vi er jo to landsens jenter, og synes egentlig slik finkultur var litt kjedelig. Vi ville ha rølp, så vi gikk tilbake til opprinnelig plan. Karaokepub! Google maps var tingen, og vi begynte å gå. Og vi rotet oss inn på barer og puber, og min venninne lo mer og mer av kartleseren. Ingenting å le av det, det er en kjensgjerning av om geografi var et eget fag hadde jeg strøket elegant! Så hørte vi det!
Lyden av skingrende falsk sang! Jepp! We made it! Og det i selve Stor-Oslo!
Første vi gjorde var å gå i baren. Og der stod HAN! En bartender så heit at han kunne gi hvem som helst vannplaning. Glemt var mine intensjoner om å gifte bort min venninne. For jeg bare måtte flørte litt. Han virket litt overlegen på en måte, her var det bare å skru på stor sjarmen og gi alt! Ikke faen om han var interessert. Jeg ble helt svett. Så så jeg henne på andre siden av baren. Alvorlig litt granskende. Først så hun på meg, så min venninne. OK! Skjønte han var hennes, men ba til gud at jeg ikke kom til å komme hjem med en bunnsolid blåveis.
Så kom hun rundt baren. Jeg ble tørr i munnen og kjente at jeg rettet meg opp. Ville jeg klare å dukke når ørefiken kom?
Hun gransket nå min venninne inngående. OK! Så kanskje hun vurderte muligheten for at min venninne ville sloss sammen med meg når det kom til stykket. Åpenbart gjorde hun det, for hun gikk videre inn i lokalet. Jeg snuppe meg forsiktig for å se etter henne. Bakholdsangrep ville være lumpent, tenkte jeg. Blikket mitt ble fanget av noe annet. Tre menn som twerket på dansegulvet. Det så drit kult ut, og jeg tenkte at de var litt tøffe som turte å danse sånn opp mot hverandre. Jeg snudde meg tilbake for å drikke vinen min. Også begynte jeg til min venninne; “Du! Jeg tror kanskje vi er på en homsebar!”
Hun lo da hun sa: “Vi har vært her noen timer, og du oppdager det først nå? Tror du får problemer med å finne mann til meg her!” Jaja, det var den kuleste kvelden ever. Vi hadde det hysterisk morsomt. Traff masse hyggelige folk. Sang karaoke høyt, falskt og skingrende. Men da ene jenta vi satt med sa:”Tror dere blir desserten!” fant vi ut at det var tid for oss å gå på hotellet. Men fy katta så gøy det var! Og jenta som stod i baren.. Hun prøvde å sjekke opp min venninne 🙂
Tupering av hår må til når man er i Stor-Oslo og skal være urban. Særlig når man har garantert krøllfritt hår!
