Gatas justis

Jeg har med forundring lest noen blogg-innlegg fra noen som mener seg “utestengt” av andre her inne, noen som vil forsvare seg mot dette, og andre som mener dette er mobbing. Dette er selvsagt trist for alle parter, for slike ting har en tendens til å spre seg i en negativ spiral.

Saken er sikkert mye mer kompleks enn slik jeg fremstiller det, men det har fått meg til å fundere litt på hvor lav terskelen er blitt for å kalle noe mobbing. Der er en rar måte vi ser på mobbing i dag. For er det slik at dersom man ikke er enig i noens fremstilling, og sier i fra, så mobber man?

Jeg har kjent mobbing på kroppen fra barndommen, men var ikke et mobbeoffer. Den ene dagen var det jeg som fikk unngjelde, neste dagen var det jeg som var med og tok en annen. Det gikk da aldri i kategori mobbing, men under erting og krangling. Det var beinhard gate justis som fikk rå. Når jeg gråt og var lei meg sa alltid mamma og pappa, at kanskje jeg lærte hvordan andre hadde det når jeg gjorde det samme.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er med stor skam jeg må innrømme at jeg også lot som jeg ikke “så” systematisk mobbing av medelever da jeg vokste opp. Jeg rettferdiggjorde dette med at vedkommende var så teit, og ikke ville følge spilleregler i lek og fritidsaktiviteter at han/hun fikk som fortjent. Noen som kjenner seg igjen i denne tankegangen?

Det er helt klart ingenting som er så sårt som å høre om barn som går i evig redsel for å gå på skolen. Barn som ikke tror de har noen verdi. Barn som tror det er bedre for familien om de bare blir borte. Jeg har lest og hørt grusomme historier som har revet store sår i hjertet mitt. Jeg skulle så gjerne ha gjort noe for disse som lever med dette dag etter dag..Slag, spark, total ydmykelse..

Jeg har fem barn, og når det har vært en situasjon de har vært innblandet i, har vi tatt ungene knallhardt. Det er ikke greit å være stygg med andre. Det har vært inndragelse av data og telefon. Besøk hjem til de som har fått unngjelde for å si unnskyld foran vedkommende og foreldrene. Likevel kjenner jeg igjen deres unnskyldninger for adferden, og beskrivelsen av at den andre sipper for å få viljen sin, lager kvalm å henter lærer hvis ikke reglene blir på deres måte, det nytter ikke å gå en annen plass for da sier de at de blir stengt ute..osv Min eldste datter utbrøt etter en episode da hun var i begynnelsen av tenårene at det nyttet ikke uansett, for den andre jenta fikk det til å høres ut som det alltid var andres feil uansett hva det var. Damn if you do, damn if you don’t! Og det var sirkus til de kom på videregående. Med dette mener jeg ikke at mobbing IKKE foregår, eller at det er mobberens feil, men NOEN foreldre må faktisk også innse at barna deres kan være provoserende for andre. Det er ikke alt som er mobbing mener jeg, det er noe med at alle unger må lære seg å respektere andres grenser.

Når vi får barn sirkler alt rundt de. De blir oppdratt til å føle at de er senter av universet. Mange barn er små egoister når de kommer i barnehage og skole. Det er ganske tøft for ungene når de skjønner at alt ikke dreier seg om dem 24/7, og at verden faktisk ikke er til for deres velbehag alene.

Vesla kom hjem etter skolen i førsteklasse, og hadde vært punshing-ballen til noen gutter som var tre år eldre enn henne. Når jeg snakket med henne, hadde hun vært med å herje, men ikke stoppet når de ba henne om det, og derfor slengt henne litt rundt. Hun var litt redd, og det var jo ikke greit, men hun måtte jo også lære at når andre sier at det er nok, så må hun stoppe. Det er min jobb å lære henne at hun også må vise hensyn selv om hun ikke slår eller sparker.

Disse guttene fikk vel troen på at hun var litt redd for å si fra siden ingenting hendte, og det var jo vår feil, så de valgte å fortsette å slenge på henne. Helt til den dagen jeg og storebror var ute å kjørte, og guttene var utenfor huset sitt å lekte. Jeg stoppet bilen og ba storebror gå ut å stå ved bilen sammen med meg. Det eneste han skulle gjøre var å nikke til alt jeg sa. Vi gikk ut, og jeg pekte på guttene og sa: “Det er di der to! Nu huske du korsn de ser ut?” Storebror nikket og så morskt på de. Så satte vi oss i bilen. Vesla ble ikke dengt noe mer.. Totalt fravær av pedagogik, men gatas justis funker fortsatt.

Men stadig kommer hun hjem å bruker ordet mobbet. “De mobbet meg i dag fordi…” om medelever. Klart hvis dette hadde vært av en alvorlig karakter, vil jeg jo ta tak, men for det meste bruker jeg å presisere at det er ikke mobbing, men erting/plaging og at hun bare skal gå unna eller være sammen med noen andre. Det er så lett å kalle alt for mobbing i dag. Hvis min datter ikke vil følge spillereglene i en lek, men vil ha det på sin måte til enhver tid, ja så må hun bare finne seg i at de andre ikke vil leke med henne. Det skjer jo fra tid til annen, og da er det viktig at jeg forteller henne at sånn vil det være til hun lærer seg å samarbeide med de andre. Innordne seg andres spilleregler når de har startet en lek. Det er ikke mobbing, men gatas justis! Jeg elsker det begrepet.

“Kan vi kjøpe en bestevenn?”