Da har vi fått landet konkurranse-helga for denne gang, og forhåpentligvis er det lenge til vi får ei så heftig helg igjen.
Vesla var frynset flere dager før det hele startet, og det var en helt merkelig stemning hjemme. Jeg tippet på tå hjemme, og forsøkte å unngå å møte blikket på husets nervebunt. Det var om å gjøre å bevare husfreden i mest mulig grad.
Jeg hadde noen dugnader, men det er bare hyggelig. Ja, så fremt man vet man har dugnad da, for jeg hadde ikke fått med meg den siste, men det gikk bra det også.
Så var det Vesla da..
Hun hadde alle sine konkurranser på lørdagen, og da hun gikk av gulvet siste gang var det klar tale. Hun orket ingen festmiddag, og ville hjem. For hennes del ble det konkurransen der alt som kunne bli feil, ble feil, så hun var alt annet enn fornøyd. Jeg prøvde å si at det ikke alltid kam være slik at hun lykkes, men hun var eitrende forbannet. Ikke lei seg, men rasende fordi hun ikke greide å levere som hun ønsket.
Det var fattig trøst å fortelle henne at jeg var stolt av henne uansett, for hun var skuffet over egne prestasjoner.
Hva kan man si da? Det nyttet ikke å trøste, for hun måtte bare få bli ferdig med å være sint!
Men nå har roen senket seg, og håpefulle er på tur tilbake i vater, da er det endelig rom for litt Heidi-tid.