livetmedvesla

Når mobbing først ble satt på dagsorden i Blogglandia, trykket jeg det til mitt hjerte. Endelig settes det fokus på en av vår tids største utfordringer i samfunnet. Spørsmålet mitt er om vi har tilstrekkelig kunnskap og verktøy til å komme problematikken i møte? Hvem skal ta ansvar når mobbing utvikler seg, og blir det gjort?

Når noen blir mobbet og terrorisert, er vi avhengige av voksne som er handlekraftige nok til å sette ned foten ovenfor mobberne, om det skal bli bra. Veike voksenroller gjør ikke saken bedre, tvert i mot. Dersom man ikke klarer å stå i det som voksen, vil problemene sannsynligvis bare eskalere, og det blir verre for den som blir rammet. Det hjelper ikke så mye om de voksne hjemme sitter rundt matbordet og bagatelliserer problemet dersom deres håpefulle ikke er grei med andre. Man må huske på at de håpefulle gjerne refererer til det mor og far har uttalt om andre mennesker. Dårlige holdninger fra foreldrene forplanter seg raskt til ungene. Det nytter ikke å si at de skal gjøre som du sier, og ikke som du gjør, for de er ofte en blåkopi av deg. Det er vi som foreldre som MÅ være ansvarlig for å oppdra våre barn. Ingen andre.

Hvis vi skal snakke om mobbing blant barn og unge, må vi innom barnehage, skole OG de som drifter fritidstilbud. De må ta denne problematikken på alvor, for mobbing forekommer på alle disse arena. Det er stort sett utviklet strategier for å motarbeide mobbing på disse, men ut fra til dels alvorlige saker som dukker opp i media, bør man spørre seg om disse er gode nok? Mobbingen bygger seg ofte opp til å bli mer alvorlig over tid, og derfor er det åpenbart viktig å komme tidlig på ballen. Blandt de eldre barna benyttes ofte internett og sosiale medier til mobbing. Det er utallige plattformer som utvikles for denne aldersgruppen, og straks de kan samhandle med hverandre, forekommer det også mobbing. Vi som foreldre har et stort ansvar her. Vi tillater barna å delta på disse nettfora, og da må vi også følge med på hva våre barn utsettes for, og hva de utsetter andre for. Problemet er at det krever sin mann/kvinne å følge dette opp, for den teknologiske utviklingen skjer ofte kjappere enn vi klarer å få med oss. Likevel er dette foreldre og foresattes soleklare ansvar. Det kan aldri skyves på andre. Dersom ikke vi er der å rettleder barna fra starten, hvem skal da gjøre det?

Barnehage og skole er på en måte blitt for “snille” i kampen mot mobberne. Det er sånn at de skal ta tak i problemet, samtidig med at de også skal bygge opp disse som mobber. Det er en dobbeltrolle som ikke er spesielt gunstig, og det er mange pedagoger som ikke behersker dette. En klok rektor sa engang til meg “As a teacher, I never smile before christmas!” Institusjonene som barna beveger seg i må våge å stille krav til barna og foreldrene. De må våge å gjennomføre sanksjoner dersom ikke mobbingen tar slutt, men ofte vegrer de seg mot dette, og den lille bøllen har igjen overtaket. Pedagogene må tørre og sette ned foten å si at nok er nok, og foreldrene må tåle å høre at det lille englebarnet tidvis er en sadistisk liten jævel ute blant andre. Prinsen og prinsessa blir ikke alltid oppfattet sånn av andre.

Fritidsinteressene til barna er gjerne foreldrestyrt, og da er det veldig variablet om disse foreldrene har forutsetninger til å sette inn mobbetiltak om noe skjer. Vi kan ikke forvente at disse som på frivillig basis stiller opp å organiserer ungene på ettermiddagen, vet hva som rører seg i barnas liv på andre hold. Igjen faller det hele på om det er sterke foreldre som evner å både se, og å gjøre noe med problemene. Det som ofte er en greie, er at mobbing på fritiden forplanter seg til skolen også.

Dersom ingen tar tak i mobbing av et barn, kan dette bli fatalt. Det er barn og unge som har valgt å trå ut av tiden fordi livet har blitt for vondt å håndtere. Hva gjør dette med mobberen? Den kan få det skrekkelig tungt etter noe slik dersom den evner å se at dette er en konsekvens av mobbingen.

I AN er det omtalt en rettsak som nå står for døren i Salten Tingrett. En kvinne har saksøkt Fauske kommune for å ikke ha grepet inn da hun ble mobbet på skolen. Kvinnen er i dag uføretrygdet og sliter med psykiske plager, angivelig som følge av mobbingen. Dette er den fjerde mobbesaken som kommer for retten i Salten de siste årene. I denne siste saken ble det aldri ble tatt grep for å beskytte kvinnen. Det ble aldri satt i verk tiltak mot de som utsatte henne for fysisk vold, eller verbal mobbing. Det er ille. Veldig ille!

Men er det så mye bedre i dag?

Utdanningsdirektoratet har gjennomført en elevundersøkelse som viser at 5,8 prosent av elevene blir i en eller annen kombinasjon mobbet av elever på skolen, voksne på skolen eller digitalt av elever på skolen. De fleste blir mobbet av elever i gruppa eller klassen, og dernest av andre elever på skolen. Mesteparten av mobbingen foregår i skolegården, i klasserommet og i korridoren. Det er 635 500 barn i grunnskolen i dag. Det betyr at det er 36 859 barn som utsettes for systematisk mobbing. 36 859 barn som på daglig basis utsettes for psykisk og fysisk vold i den Norske skole..

I 2019 kom det en lov der man kan kreve at den som mobber andre, kan tvangsflyttes til en annen skole. Det kan synes drastisk, men det er ikke noe mindre drastisk enn at den som blir mobbet må bytte skole. Det er likevel noen kriterier som må ligge til grunn. Oppførselen til eleven som flyttes må i alvorlig grad gå ut over tryggheten eller læringen til andre elever,  mindre tiltak vurderes som  utilstrekkelig for å gi medelevene et trygt og godt skolemiljø, og før vedtak blir fattet skal eleven selv, rektor og læreren til eleven ha blitt hørt. Det er siden den gang tre elever som er blitt flyttet. Bare tre! Tro hvor mange mobbeoffer som har måtte bytte skole i samme tida?  Grunnen til at dette ikke er benyttet i større grad, er at ekspertene sier mobbing sjelden er en enkelt elev som er den slemme, men heller en kultur som har fått utviklet seg over tid. Derfor fortsetter vi å flytte mobbeofferet mens kulturen like fullt får fortsette.

Jeg mener at hvis ikke foreldregenerasjonen snart stikker fingeren i jorda og erkjenner at vi er nødt å gå tilbake til å være oppdragere og ta tilbake uttrykket god folkeskikk, så blir det et vondt samfunn å bli gammel i, og ikke et samfunn jeg vil være stolt av å levere over til kommende generasjoner. Vi kan ikke glorifisere ungene våre og se på de som guds gave til menneskeheten, vi må faktisk gi konsekvenser for dårlig adferd, men viktigst av alt er å gå foran som et godt eksempel og vise at vi kommer fra et møblert hjem. Hvis ikke vi klarer å oppføre oss, hvordan kan vi forvente at ungene våre skal bli noe bedre?

Bunny har bestemt seg for å rette søkelyset mot et av de største problemene i vår tid, mobbing. Det er bra å få satt søkelyset på et så alvorlig problem, men anno 2023 og med kampanjer mot mobbing og opplysning om hva dette gjør med psykisk helse, er det helt på trynet at vi ennå står på stedet hvil med forebygging. Tiltakene  som er iverksatt FUNGERER IKKE! Dette er en innleggsrekke det definitivt er verdt å følge opp fremover.

Vi som velger å skrive blogg er ikke underlagt sensur, og kan stort sett skrive om hva vi ønsker. Det er lite begrensninger på tema, men vi skal bidra til å holde internett trygg og fri for ulovlig innhold. Kontroversielt  innhold er greit så fremt det ikke fremmer hat eller vold, men rykteblogger for å henge ut andre er ikke tillat. Man må begrense støtende innhold, og oppfordring til vold er forbudt. Vi må forholde oss til loven om opphavsrett, og ikke lekke personlige eller konfidensielle opplysninger om andre. Man kan ikke utgi seg for å være andre, og det å gi seg ut for å være andre er forbudt. Det er tillatt å publisere parodier og satire, men ikke tillatt å villede leserne om din egentlige identitet. Vi kan ikke oppfordre til lovbrudd, og det er nulltoleranse for innhold der barn utnyttes.

Dette er ikke regler for å hindre ytringsfriheten i Norge, men et forsøk på å ha klare retningslinjer for hva som tillates på blogg.no når vi hensyntar hvem som faktisk bruker blogg.no mest.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle som skriver en blogg har godkjent at dette er de retningslinjene som de skal forholde seg til. Vi har forpliktet oss til dette. Frihet under ansvar heter det. Det bør ikke være så vanskelig å forholde seg til, men likevel er det nettopp det. Linjen mellom det som er kontoversielt innhold for noen, og det noen lar seg krenke av, er tynn og hårfin. Hvis meningene er helt på andre ytterkant av våre, er det lett å la seg rive med i en diskusjon, det kan jeg alt om. Plutselig skriver man noe som er skarpere formulert enn man tenkte, og noen lar seg krenke, og så er sirkuset i gang. Vi som skriver på nettet kan ikke være så himla hårsår at vi ikke tåler en liten trøkk i trynet nå og da, men det betyr ikke at vi er fritt vilt heller. Man må skille mellom sak og person. Når man i uenighet kommer med negative ytringer om skribenten fordi man er uenig har du tapt diskusjonen! Da er det ikke lengre en meningsutvikling om sak, men drittkasting og mobbing av person. Det er ikke greit. Sånn gjør man bare ikke.

Skal man diskutere så må man komme med saklig argumentasjon, og bærer ikke det frem må man faktisk være enige om å være uenige. Flere av de bloggene jeg liker best er nettopp de som har totalt ulike ståsted i forhold til meg. Jeg synes det er bra å bli motsagt, og jeg sier også hva jeg mener. I mitt hode mener jeg at det er i skjæringspunktene mellom de ulike meningene at utvikling skjer. Personlig har jeg ikke opplevd å bli harselert med på bakgrunn av mine meninger, men de er nok ikke så kontraversielle heller da.

Det jeg skal frem til er at man gjerne kan skrive et innlegg hvor man er uenige i en sak, men da må man begrunne det med saklige argumenter. Ikke slenge ut påstander om skribenten eller ilegge holdninger i hytt og pine, men heller begrunne eget synspunkt bedre. Klarer man ikke det er min klare oppfordring å la tastaturet ligge urørt, og heller holde kjeft.