Selvangivelsen for året 2022

Categories Blogg

Tid for selvangivelse igjen. Ikke den som forteller om du får noen kroner ekstra å rutte med, men den som regulerer andre områder i livet.

Da 2022 begynte var vi tilbake i karantene. Jeg var så lei av alt som heter covid, men vaksinasjonen var rullet bredt ut i samfunnet. Det bar håp om lysere tider. Heldigvis åpnet samfunnet opp på våren, og den nye normalen var et faktum.

Jeg startet det nye året med et mål. Hverdagsdramaet skulle minimeres, og jeg fjernet meg fra flere miljø som ikke ga meg noen positiv energi. Jeg brukte litt tid på tankespinn rundt hvilke verdier jeg verdsetter høyest, og om jeg klarte å leve etter disse. Konklusjonen var at jeg måtte gjøre det bedre, for det jeg leverte, var ikke godt nok.

Sommeren kom, og med gjenåpningen av samfunnet følte jeg meg mer levende enn på lenge. Tilbake var behovet for å få en følelsesmessig tilhørighet til andre. Etter å ha levd med sosial distanse noen år, var det en slags lengsel etter meningsfylte relasjoner. Det er vanskelig å forklare, men det føltes som jeg søkte etter det perfekte, slik du gjør når man er ung og idealistisk. Siden det perfekte ikke finnes, valgte jeg meg selv foran noe annet. Tiden var inne til å fylle livet med noe som ga meg tilfredsstillelse. Jeg fokuserte på yrkesmessig utvikling i stede. Det ga meg en større tilfredsstillelse enn forventet.

Jeg fant endelig styrke til å markere meg på et område som har gjort livet mitt noe konfliktfylt, og det ga en god følelse å være den som sa at dette ikke lengre var greit, og at jeg ikke ville være med på karusellen lengre. Det ga meg en ro som jeg har manglet i mange år.

Vesla er blitt større, og jeg er vesentlig bedre tenåringsmor enn småbarnsmor. Det betyr ikke at alt går på skinner 24/7, men jeg ser stadig flere konturer av den unge damen hun tegner til å bli, og jeg liker det jeg ser. Fra å være ei jente som har prøvd å tilfredsstille alle krav hun har møtt, har også hun satt foten ned. Hun tier ikke lengre om det hun synes er urettferdig, og hun markerer seg tilbake når hun trenger det. Det er ikke alltid hun er like taktisk med hvordan hun sier i fra, men hun stiller tydelige krav til voksne rundt seg. Da blir det heldig tydelig hvem som kommet til kort. Det siste året har jeg oppdaget voksne med holdninger jeg ikke trodde eksisterte lengre. Når jentene beordres til oppvaskbenken, eller voksne vegrer seg for å ta ansvar i situasjoner som er vanskelig for ungdommene, støtter jeg Veslas behov for å si at nok er nok. Men det er et fint skille mellom det å si i fra, og bli oppfattet som ei bråkebøtte. Men heller bråkebøtte enn dørmatte. «Flink pike kan du være selv!» er Veslas nye livsmotto, og jeg digger det.

Livet har ikke bydd på de høyeste tindene dette året, men heller ikke de dypeste dalene. Det har vært mer på det jevne. Så jeg konkluderer med at jeg er på rett vei. Min vei. Likevel er livet spennende, for det er i stadig endring og ikke minst utvikling.

I dag er siste dagen i 2022, og i morgen er det et nytt år med nye muligheter. Noen store endringer står for døren allerede de første dagene av 2023, så troa på et nytt og spennende år er definitivt til stede. Året avsluttes med de menneskene som betyr mest for meg, og jammen ta er det ikke de jeg begynner 2023 sammen med.

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.