Jeg har jammen ta hatt puls av en annen verden her på morgenen. Den lille pelsdotten min er tøffere enn toget, og må jo ha et intenst dødsønske!
Jeg slapp Daisy og Monty ut på terrassen for å lufte seg, og satt meg godt til rette i sofaen. Det var stille noen minutter før begge hårballene begynte å bjeffe som besatt. Rett bortenfor terrassen sirklet to store ørner seg inn, og hundene var alene ute! Jeg hoppet ut av sofaen og røsket opp terrassedøren og kalte inn hundene. Monty ante faren og kom pilende inn, men hun på 2,9 kilo, som tror hun er 2,9 tonn stod med kjeften på vidt gap og holdt et pokkers leven mot ørnene. Hun skulle ikke inn! Hun skulle jage rovfuglene! Hun var ikke redd, hun var rasende! Jeg ropte og ropte, men ikke f… om hun kom! Til slutt måtte jeg løpe ut etter henne i snøen, men hun ga seg ikke, og det gjorde heller ikke ørna! Jeg kjeftet og skreik mens jeg løp rundt etter bikkja med peivende armer. Hadde hun tenkt å tilby seg frivillig som formiddags-snacks eller?
Omsider fikk jeg tak i pelsdotten og løp inn med den illsinte firbeinte. Jeg rakk ikke få opp telefonen engang før rovfuglene var borte! Åpenbart hva de hadde tenkt seg, og nå var byttet borte. Ingen vits å henge rundt der lengre.
Jeg hadde en alvorlig tordentale til pelsklingen om å drive på å provosere ørna, men det ga hun seg katta i. Hun ville ut på jakt igjen! Jeg tror ærlig og oppriktig at hun selv tror hun er stor og farlig, og mener oppriktig at ørna bør være redd henne.
Nå får hun bare være ute under tilsyn. Jeg har ikke tenkt hun skal bli lunsjen til de forvokste kråkene som sirkler rundt her. Hun er forøvrig omdøpt fra Daisy til Skrulla med intens dødsønske!
