Det kom et vræl av en annen dimensjon fra Vesla. Hun var ikke kommet inn, men volumet på vrælet utenfra, sendte umiddelbare smerter rett inn i lillehjernen på meg.

“Herregud! Nå har hun skadet seg alvorlig!” tenkte jeg. Papirer fløy i alle retninger da jeg sprang opp fra sofaen og ut i gangen for å se hvor alvorlig det kunne være. Måtte jeg ringe 113 eller 112 ? Hadde jeg tid til å ringe etter ambulanse eller måtte jeg gi henne livreddende førstehjelp på trappa?

Jenta skreik så hun var blå på leppene, tårene trillet og hun var hysterisk. “Ka e det?” Jeg nærmest brølte til ungen. Adrenalin og puls jobbet for fullt i meg nå. Vesla hikstet noe mellom hylingen, men jeg forstod ikke hva hun sa. Jeg begynte å bli redd, og jeg remjet enda en gang: “KA E DET???” Akkurat som det at jeg skrudde opp volumet mitt, skulle få henne til å roe seg ned. Hun stotret noe før hun satte i et nytt vræl. “MEN HERREGUD DA! HVA ER DET SOM HAR SKJEDD??” At hun ikke var livstruende skadd skjønte jeg jo ut fra volumet på henne, så jeg begynte å få kontroll på pulsen. Jeg skjønte bare at noen hadde flydd på henne, og bukseknærne var skitne. Hvem pokker flyr på en tynn spinkel 10 åring?? Jeg var klar til å tilkalle pansertroppen (les:storebrødrene)

Ikke helvete om min datter skal være punching ball for noen bøller! Jeg måtte bare få mitt hysteriske pikebarn rolig så jeg fant ut hvilken pøbel som skulle få høre ei ramsalt regle fra værran ut i havgapet. Den som bøller med ungen min skal ikke tro at han kan gjøre det ustraffet!

Remjingen begynte å avta så jeg sa så rolig jeg kunne, at hun måtte puste litt med magen og fortelle om hun hadde slått seg. Himmel! Skulle tro jeg ikke har hatt barn før, for tåkeluren slo til for fullt igjen når hun ante konturene av noe som minnet om sympati. Jeg ante da at omfanget av skadene var minimale, men ungen var ikke mindre hysterisk av den grunn. “MAMMA! Æ E SÅÅÅÅ REDD!”

Nå fikk jeg en skikkelig klump i magen, for hva i helvete var hun blitt utsatt for?  Vil ikke engang gjengi alle tankene som raste gjennom hodet på meg. Jeg satte meg på kne foran henne og ba henne roe seg ned og fortelle hva som hadde hendt. Hele jenta skalv. “Det va måkan!” Jeg skjønte at jeg ikke skjønte noen ting, og spurte hva hun mente. “Det va måkan som fløy på mæ, også tippa æ på sykkel’n. De har fått unga! MAMMAAAAAA, Æ E SÅ REDD!!!” Lufta gikk liksom litt ut av meg, og hva skal man si når man nesten har kalt inn anti-terror politi og sivilforsvaret, annet enn: “Godt du hadde på dæ hjelm da!” Burde selvsagt skjønt det var feil svar, for vrælet steg til cresendo før hun vrengte av seg: “KA E DU FOR EI MOR EGENTLIG?”

Så nå har hun forlangt at vi skal gå måke-vakt for henne, og i år som i fjor, er paraplyen funnet frem sånn at de ikke får ta et stage-dive ned på henne. Jævla kamikaze-måker! Jeg sier som Odd Børresen: “Jeg hater måker”.

 

I 2010 hadde facebook følgende å minne meg på:

Denne dagen vil ingen ende ta… Jeg har hatt en avspaseringsdag, og det startet med at de ringte fra skolen. Jeg måtte komme for min datter hadde skadet foten når hun spilte fotball UTEN sko. Etter en lang dag på sykehuset konstaterte de at foten må reponeres og gipses. Det skal de gjøre i morgen. Min ektemann har prestert det stuntet å fylle bensin på min dieselbil på turen hjem. Dette måtte jo ut av tanken før den skadet motoren, det fikk han gjøre. Og når han lå der under bilen for å tappe ut elenda, kom ei humle summende inn i buksebeinet hans. Stakkar’n hylte og jamret seg fram under bilen. Løp og hylte som en annen tulling. Jeg syntes jo det var litt vel mye drama helt til jeg skjønte at den hadde brent han på låret. Stakkart mann! Han har sikkert hatt bedre dager… Jeg fikk en god latter;))

Facebook sørget for å minne meg om en hendelse fra 2012, da var den lille snuppa mi bare fire…

Søte lille Vesla får åpenbart ikke sove i kveld. Pappa’n har beordret henne i seng flere ganger, men snuppa har kommet opp igjen. Irritert kvesset han stemmen litt, og beordret henne i seng. Resolutt kom det fra Vesla: “Ta ikke den tonen der til mæ. Æ e bare en onge og kan bli redd dæ!”

   

Hun var ganske skjønn selv om hun alt da hadde oss alle i sin hule hånd..

Fra i dag sier facebook ingenting 😉

 

Det er ikke ofte jeg ler så tårene triller, men i kveld gjorde jeg det. 

Jeg har nemlig investert i en sånn elektronisk luftrenser. Det er en slik som slipper ut litt spray fra tid til annen. Jeg så den hos en venninne, og bestemte meg for at en slik måtte jeg også ha. Selve dingsen må man ga ingeniørutdannelse for å sette sammen, eller i såfall briller. Jeg hadde ingen av delene, så storebror fikk æren av å sette den sammen, selv om jeg ikke forklarte noe om hvordan den funket. Jeg bare bærte den inn på badet å satte den på benken.

Og dette er IKKE ment som reklame!!!

Så skulle storebror i dusjen nå i kveld og hadde åpenbart glemt hele greia. Storebror er en sånn ung mann som dusjer lenge, og liker å stelle seg skikkelig før han tar kveld. Det betyr jo at det tar litt tid når han går på badet. Ja, faktisk så lang tid at han kom å spurte om noen hadde noen ærend på badet før han gikk inn. Det var det ikke så han gikk inn å låste døra. Jeg hørte dusjen starte, og etter ei god stund stoppet den. 3 minutter senere stod han i gangen med kun hånduken rundt seg.

Jeg så forvirret opp og lurte på hva det var. Gutten grøsset og fortalte at han hadde bøyd seg for å tørke seg. Han stod med ryggen til benken, og følgelig med stumpen rett til værs. Da kom dusjen med parfyme. Rett i stjerten på han! 

Jeg ligger fortsatt her å humrer. Fiser han nå bør det lukte reine blomster-enga rundt han!

I dag er den store dagen hos oss. Vi feirer nasjonaldagen til det fulle. 

Her er det fast tradisjon å dra å se skoletoget, gå i idrettshallen for å spise litt kake og is, deretter til byen for å se borgertoget. Det er den dagen jeg synes er så herlig. De fleste er pyntet, det er liv og røre overalt. Noen starter dagen med champagnefrokost. Det har jeg aldri gjort, men når Vesla blir stor, da….. Men 17.mai altså!

GRATULERER NORGE!

Vesla er drilljente, og da går jo dagen til tog, tog og atter tog. Inni mellom har vi hatt tid til litt kaker, popcorn, is og brus. Og bilder.. Jeg har prøvd å få et skikkelig pent skryte bilde av den lille go’ jenta mi, men det var litt av en utfordring..

Jeg prøvde å lokke med kake og is, og fikk…

 

Det var like før jeg ga opp, men ute fikk jeg henne avbildet i et litt seriøst øyeblikk 🙂

 

17. mai er digg dere!  

Trenger ikke trene ekstra i dag, nei! Men tottisene mine er ikke fornøyd med mitt valg av skotøy. Det var vel ikke akkurat fornuftig valg, men det så bra ut da 🙂

 

 

God 17.mai til alle der ute, håper dere hadde bedre lykke med deres bilder 🙂

 

 

 

Jeg og Vesla har sett sex og singelliv, filmen. Rettere å si er vel at jeg så, og hun satt ved siden av å laget slim. I filmen er det da er to homofile menn. Vesla var ikke øyensynlig interessert i noe av det som foregikk på skjermen før hun plutselig så opp og spurte hva som gjorde at de var blitt homofile. Jeg forklarte henne at vi alle er forskjellige og at noen er hetro, lesbiske eller homofile, og at noen bare ER det på samme måte som at noen er tradisjonelle. Hun sa bare ok, og fortsatte med sitt.

Det var ikke noen grunn for henne til å spørre videre. Homofili har aldri vært et tabu her hjemme. Hos meg vil jeg at barna skal kunne snakke om alt, og noe av det viktigste jeg synes barn bør lære, er toleranse. Dersom noen av barna mine skulle stå frem med en utradisjonell legning, skal de ikke trenge å bekymre seg over holdninger i hjemmet. Hos oss får vi kred for hva vi gjør i livet, ikke hvilken legning eller følelser man har.

Jeg husker en reportasje som var i lokalavisen (tror jeg) for noen uker siden. Med store bokstaver ble det slått opp at vedkommende intervju objekt er bi. Det var liksom hovedessensen i reportasjen, og det syke var at reportasjen var gjort på bakgrunn av en konsert som skulle være. Jeg mener: Hallo Media!! Vi er i 2018! Det er ikke lengre en sensasjon at noen har ulik legning. Det er ingen kuriositet! 

Jeg syntes faktisk at reportasjen var lavmål og respektløs..

Det er ikke så enkelt dette med blogging.

Jeg har jo allerede vært inne på at det å være litt sjenert, straks gjør ting litt klønete å håndtere. Jeg så jo det med den mye omtalte profilen min. Først ville jeg ikke legge den inn med rett navn, og heller ligge inne med et nick som ikke avslørte hvem jeg var. Så innså jeg jo at det ble rart hvis jeg faktisk skulle komme i kontakt med noen. Så ville jeg ikke ha bilde på profilen. Også det ble jo helt feil. Og plutselig var jeg så eksponert at jeg var kjent igjen i kassakø på butikken!!

Så skulle jeg blogge. Det er om mulig enda mer vanskelig. Jeg vil ikke bli konfrontert med det jeg skriver uten at jeg har et tastatur og en skjerm i mellom oss.  Enn om jeg ender opp med å måtte stå i butikk-kø å rettferdiggjøre noen av de snåle tingene som ramler inn i hodet mitt, og som plutselig omdanne seg til en skreven tekst? Det er ikke fordi jeg har problemer med å rettferdiggjøre meg, men jeg liker å være godt forberedt. Jeg liker å tenke gjennom på hva jeg svarer, hvordan jeg svarer og selv bestemme når jeg vil respondere. Skjer det face to face må jeg respondere umiddelbart, og da tenker jeg det kan bli mye stotring og stamming på meg. Kanskje passer det seg ikke å svare heller..

Jeg er forberedt på at det nok er noen som ser et innlegg fra meg og tenker: “Herregud! Ikke ho nu igjen!” Jeg har vært der selv. Jeg tenker de kan jo scrolle videre. Det er ikke tvungen lektyre på sengekanten. Ikke noen andre steder heller for den del.

Da hadde vært fint å kunne være anonym. Gjemme meg bak tastaturet og bare synse akkurat så mye jeg ville, uten å bry meg om hvem som ble skviset under hælen på cowboystøvlene mine. Det kan jeg ikke. Ikke når jeg har valgt å gå åpent ut å blogge. Jeg har barn, familie, venner  og kolleger. Jeg synes man må være varsom mot å være steil og tverr i sine meninger, dersom de er av en slik karakter at de nærmeste kan føle seg tvunget til å forsvare mine utsagn. Det er fortrinnsvis Vesla jeg tenker på da. Ikke spesielt hyggelig for en 10 åring å få slengt i trynet: “Morra di er faktisk ei skikkelig bitch, for ho si at….” Det er mine meninger, betraktninger og synsinger jeg fronter. Ingen andre skal trenge å forsvare hva jeg mener.

Faktumet er likevel at jeg på den ene siden ønsker jeg å eksponere mine meninger, men jeg har helt “krampe” mot å møte kritikk for det. Ikke for at jeg IKKE står for det jeg skriver eller mener, for DET gjør jeg i aller høyeste grad. Ikke fordi jeg er konflikt-sky, for jeg går ikke av banen for en real meningsutveksling eller debatt. Det kan i såfall min eksmann signere på. Men jeg er redd for å støte noen. Har ikke lyst å skrive noe som kan føles som et sleivspark til noen som ligger nede. Og av og til mener jeg ting som kanskje kan virke urettferdig på noen, men mine preferanser i livet gjør at jeg vurderer andre verdier som viktigere å hensyn ta.

Jeg ser den massive kritikken enkelte bloggere av større kaliber må gå gjennom. Du skal være sterk når det blåser som verst altså. Så kan man gjerne si at det er et valg de har tatt om å eksponere seg selv. Det er også et faktum at jeg har vært en av de største kritikerne til blogger. Det er fordi endel bloggere velger å gå ut med høy fane, og uttale seg om helse, sikkerhet, politikk etc. uten å ha kompetanse, erfaring eller gangsyn. I tillegg velger enkelte å fronte innleggene med at de har formell kompetanse som understøtter deres påstander i innleggene. Det er vanskelig for en menigmann og argumentere mot sexolog Olsen i en sak om sex og samliv. Men poenget er at sexolog ikke er en beskyttet tittel! Også jeg kan titulere meg med det, Jeg må bare finne meg en partner som kan hjelpe meg å oppfriske kunnskapene, eventuelt finne ei håndbok meg gode forklaringer og bilder. 

Jeg har tidligere skrevet at jeg fint klarer å snakke meg engasjert helt alene, og det gjorde jeg nå. Best med litt inhale.. exhale.. 

Vel, blogg er bra som underholdning, men det alene gjør deg ikke til noen eksperter. Nå skal jo det være sagt at det er mye media som fronter disse bloggerne som eksperter inne diverse områder. Ansvaret ligger da på bloggerne, de må da kjenne sin besøkelsestid, og si at nok er nok. Så det å blogge er jammen mer komplisert enn jeg trodde, men jeg lærer det sikkert etterhvert…

Mitt mislykkede søk på badoo har ikke gått upåaktet hen i min eminente vennekrets, og avslutningen høster nok mang et knis og noe humring. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så morsom i mine utleveringer av egne fadeser, men fordi jeg nok begynner å bli en anelse desillusjonert i denne søken på min significant other.

Jeg synes det er viktig med klare mål i livet, og en gjennomtenkt strategi for å nå målene. Humrende ble jeg fortalt at dette ikke gjelder når man skal finne sin bedre halvdel. “Du vet når det er rett, du føler det!”  sier de velmenende venninnene. Det byr jo på endel utfordringer for en analytiker. Min jobb består i å finne muligheter, vurdere verdien av de, gjøre beregninger om hvilken positive verdier de kan tilføre, og så avgjøre om alternativ verdiene kan være større, deretter handle. Med en slik innfallsvinkel kan man jo ikke på helt på snørra liksom?? Jeg mener, det er jo bare å finne frem kalkulatoren å beregne sannsynlighet! Easy peasy!

Neida, skjønner jo også at det ikke er den rette fremgangsmåten, men hadde det vært det, ville det vært større sannsynlighet for at verdien ville blitt positiv. Eller? Neppe noen som liker å gå på date fordi den andre daten som ble vurdert,  ble beregnet til å være 0,2% lavere.. Jeg hadde i såfall blitt dødsfornærmet om noen hadde gjort det med meg! Og hva hvis man hadde trykket feil på kalkulatoren og datet en minusverdi??? 

Så hvordan skal ei halvgammel dame treffe noen? De jeg møter på byen som er interessert i meg, er ikke jeg interessert i, og de jeg er interessert i er enten gift eller ikke interessert i meg. Og skal vi drikke hverandre til match, kan vi ende opp med en solid hangover. Nei, det er ikke et alternativ.

Jeg måtte sutre litt over hvor vrient det er blitt å møte noen, til noen venner. Det skulle jeg aldri ha gjort. Forslagene haglet!! Det første jeg kan si er at blind date orker jeg ikke. Det er jeg faktisk altfor sjenert til. Emnet utdebattert! 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ett forslag jeg hadde litt sansen for var audition! Audition til en hunk-camp. Med dommere, goldenbuzzer, og full pakke! Kjørt stor kampanje: “Hunk-camp, audition will be held in a city near you!” Jeg skulle faktisk få være med i dommerpanelet!

Uhhh! Nei, det var bare morsomt første gangen jeg tenkte på det!

 

Da jeg møtte min første seriøse kjæreste, var det faktisk litt romantisk. Det hadde vært en episode i nærmiljøet, som førte til at det ble anmodet at vi måtte være litt forsiktige med å ferdes alene på natten. Vi var ute på disco et gjeng jenter, og jeg fikk seriøs hodepine og ville dra hjem. Jeg var 19, så penger til taxi hadde jeg jo ikke, og bestemte meg for å gå. Det var ikke lange biten, men et lite stykke av strekningen måtte jeg på forbi et skogbryn. Jeg gruet meg til å gå alene, så jeg fant på noe lurt! Jeg gikk bort til en bil med noen fremmede menn i, og lurte på om de kunne kjøre meg hjem!!! Den logiske bristen i resonnementet mitt overså jeg helt, for han som kjørte var så himla kjekk 🙂 Han ble da far til mine barn..

Men det er jo jammen ta 28 år siden da. Hadde ikke turt det i dag..

Så hvordan treffer man noen i dagens samfunn? Er det bare via nett eller på byen?

La oss ha idé myldring! Hvordan skal man gå frem for å treffe noen som man kan like godt nok til å ha lyst å spise frokost sammen med etterhvert?

 

Mandags mårra blues. Og det på en tirsdag.

Vesla stod opp på gal side av senga. Sint som en furie. Heldigvis er det ikke hver dag det skjer, men tenker det er noe pre-pubertet som ulmer i den vesle kroppen til tider. Joda, verden! Dette skal bli gøy… Not! Jeg tenker at jeg skal nok takle det, særlig siden jeg er en erfaren fem barns mor, men hvordan verden vil reagere, er jeg derimot litt mer usikker på..

Men i dag ble jeg grinete! Hva er liksom greia med at den vesle jenta åpner munnen og uttaler seg som om hun er min autoritets person. Når skjedde denne utviklingen liksom? Hvor pokker hentet hun egentlig freidigheten fra? “Vet du mamma, du kommandere mæ rundt heile tida! Æ klar mæ faktisk bedre sjøl!” Ja, mulig hun gjør det, men hun kan jaggu ikke klokka! Åpenbart ikke mamma’n heller for den del, for vi var alt 15 min for seint ute. Jeg trakk pusten dypt og ba henne gå ut av kjøkkenet så jeg fikk lage skolematen i fred, for jeg kjente det var like før Mimmi kom til overflaten. Men den søte fysaken bare “phffet” til meg og vendte meg arrogant ryggen.

Steike ta! Jeg hadde ufattelig lyst å la den lille kverulanten se kjøkkenet fra fugleperspektiv mens hun ble geleidet til et lyd-isolert rom! Dessverre var det ikke tid til det, og huset har ingen lyd-tette rom (sorry naboer!) men jeg tok henne i armen og geleidet henne i stua mens jeg sydet innvendig. “AUUUU!!! DU KLIP MÆ!” Gaula den rasende 10 åringen. Alt av mennesker i umiddelbar nærhet må jo ha trodd ungen holdt på å forgå her inne. Men DA ble det ingen Mimmi, men en hysterisk rasende mamma! Jeg var rimelig klar for å selge henne for 2,50 og en halv bugg (tyggis for de som ikke vet det).

Barnet ble kjeppjaget i bilen. Hårbørste og tannpuss på ungen ga jeg katta i, sminken min ble pliktskyldigst pakket i veska, så gikk jeg i bilen. Barnet måtte på skolen før kjøkkenet ble åsted for en alvorlig kriminalitet. Jeg var nemlig på nippe til å kaste frokostblandinga i matavfallet. Ja, så kunne hun bare sitte der å ha lyst på, men likevel være fri! Men jeg vet jo hvem som hadde kjørt for å kjøpe ny…

Da jeg omsider kom meg ut i bilen var mitt kommende vulkanutbrudd fadet ut til en liten gnist, slik at roen og harmonien hadde senket seg over meg. Jeg sa rolig og vennlig til det lille pikebarnet at jeg alltid kom til å være veldig glad i henne, men det ikke var alltid jeg var like glad i det hun gjorde. Men hun måtte huske på at det var jeg som bestemmer og hun skal vise respekt til de voksne. Vesla hadde også redusert sinnet sitt til en liten gnist, men ordene som kom ut av munnen min hadde åpenbart virkning som bensin på den lille hormonbomba, for hun avbrøt meg bare tvert av med: “Vet du æ syns ikke det nåkka artig når du hold på med sånn der barneoppdragelse! Det kan du bare slutt med!”

Takk GUD at vi kom til skolen og hun var det norske skolevesen sitt problem de neste timene!

Så ja, stort sett snill og god, men sannelig en drittunge til tider.

PS! Gjett hvem som er fri for telefon denne uka..? 

Jeg er Mimmi!

Sånn er det når datteren gjorde meg til mormor før jeg var 40. “Rekker jeg ikke å bli 40 før du får den ydlingen ut, nekter jeg å være mormor !” Jeg sa det på spøk, men når barnet kom 11 dager før jeg ble 40 og min mamma er mormor, ble det krøll,så ble jeg Mimmi.

Så hva gjør Mimmi da? Ja, blogger gjør hun ikke spesielt mye, for oktober 2016 var siste gangen hun var her inne. Det skal jeg gjøre noe med. Ikke for at jeg nødvendigvis har så mye mer fornuftig å komme med, men fordi jeg har så himla mye meninger om så mangt og meget at jeg må jo få det ut!

I lys av forrige innlegg, sier det seg selv at jeg har behov for å få utløp for ord og ytringer som ikke en veslevoksen 10 åring nødvendigvis hverken vet noe om, eller har noen meninger om. Og siden badoo ikke kan fremskaffe en mann som evner å ha to tanker i hodet på samme tid, uten at den ene dreier seg om sex, må jeg skrive av meg mangt og meget i stede. Det med mennene og evne til simultankapasitet var en fleip med et snev av alvor..

Så hva er det Mimmi er på vippen til? Er hun på vippen til alvor? De som kjenner meg kommer til å riste bekymret på hodet. Da tenker de nok at jeg er alvorlig syk, for det er ikke så ofte jeg sier noe veldig alvorlig. Men det hender. Er Mimmi på vippen til galskap? Helt sikkert, og jeg tenker at det er flere som nikker anerkjennende på hodet til det. På vippen til latter. DET er Mimmi alltid! Ikke langt mellom de dype daler å høye tinder, uten å være reine jojoen. PÅ vippen til å prøve noe nytt? Definitivt! Mimmi skal gå utenfor komfort-sonen sin og utfordre seg selv. Ja, for det trenger hun. Hun er tross alt mormor

Tenk å skrive om seg selv i 3. person! Det er nesten så jeg blir litt skremt allerede.

Men når Mimmi griper til pennen er hun irritert. Ja, ellers så er hun harm. Tidvis kan hun faktisk være på vippen til å være forbannet. Ofte er Mimmi på vippen. Det er en hårfin balanse mellom fornuft og galskap hos henne. Mimmi er ofte glad, men da skriver hun ikke. Da synger hun høyt, falskt og skingrende. Mimmi tenker ofte, og funderer på så mye. Mimmi liker å tenke høyt, og har en tendens til å forfatte dette i skrevne ord. Hun liker å høre fornuftig ut, selv om hun vet hun er på vippen til vanvidd.

Så da vet dere det, når Mimmi griper pennen er det ikke bare bare… 

Det verste er faktisk at Mimme evner å snakke seg opp eller ned helt alene. Som oftest har hun en tendens til å snakke seg opp. Ja faktisk så mye opp av hun er på vippen til å bli rød glødende forbannet. Da er hun ikke god! Men det varer aldri så lenge, og det er sjelden hun gjør ubotelig skade. Hun er forsåvidt flink til å rettferdiggjøre “collateral damage”. jeg vet egentlig ikke om jeg liker Mimmi når jeg tenker meg om. Jeg digger henne, men vet fortsatt ikke helt om jeg liker henne!

Mimmi er åpenbart lykkelig for mikrofon = sang = på vippen til lykke <3

Vesla er blitt 10 år.

Tenke seg til du! I 10 år har jeg levd med det lille miraklet av et barn. I 10 år har jeg lært å se livet fra enda flere sider enn jeg trodde var mulig. I 10 år har jeg fått oppleve en baby utvikle seg og bli til en 10 års gammel jente FULL av meningers mot og et mer livsbejaende lite menneske skal man leite lenge etter.

Fortsatt er det bare Vesla og meg. Det er best sånn inntil videre. “Vi træng ingen mann, mamma! Kor sku han forresten ligg?” Vesla gjespet og strakk seg så lang hun var i dobbeltsenga ved siden av meg en lørdagsmorgen. Ja, hvor skulle liksom han få plass tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg hadde forsiktig ymtet frempå hva hun skulle gjøre om jeg fikk meg kjæreste og han skulle ligge over. Løsnings-orientert er hun jo da, for hun foreslo enkelt at vi skulle legge en madrass til han inne på rommet mitt, eller hente ned en oppblåsbar madrass, for den var jo helt super!!

Nei, det blir vel ingen mann i vårt hus på ei stund ser det ut til.

Vi har ikke tid til han heller ser det ut til. Når mamma’n i huset jobber, og Vesla skal være med å spille håndball, drille og synge, ja da er det ikke mye tid igjen mellom lekser, middagsmat, kjøring og husarbeid. Så Mamma’n er henstilt til voksentid ut i de sene kvelds,- og nattetimer. Jeg klager ikke, for ingen dag er kjedelig med mitt noe slagferdige pikebarn, men av og til hadde det vært bra å kunne spurt noen om hva de tenker om utviklingen innen politikk, eller samfunn, eller uansett tema som ikke omhandler en youtuber, eller få svar som: “Ka e greia med at du tenk på så masse kjedelige ting?”

Ja, hva er greia?

Greia er den at jeg straks er 47 år, og har behov for litt andre impulser enn de Vesla står for. Så jeg bestemte meg for å sjekke ut badoo. Tinder, fant jeg ut var for trashy, badoo hørtes seriøs ut. Jau, jau! som vi sier her nord! Dette var saker! Full av optimistisk pågangsmot gikk jeg igang. Først måtte jeg lage en profil. Jeg var skrekkelig redd for å bli gjenkjent, så jeg la ikke ut bilde. Så skulle jeg legge filter på hvilken alder jeg ønsket å chatte med noen i. 40-50 hørtes passe ok ut for meg. Så var det bare å vente. å vente, å vente…å vente. Det var ikke en kjeft som skrev. Jaja, så fikk jeg legge ut et bilde da. Med en anelse panikkangst la jeg ut et bilde. Kanskje ikke så flatterende, men hva kan man gjøre når man er fotogen som ei pjuskete høne?

Skal si det ga resultater! Det plinget og planget i telefonen så det ljomet etter. Jeg skjønte kjapt at her kom jeg til å bli avslørt om jeg ikke fjernet varslene på telefonen. Så skulle jeg jo lese disse da. Vi kan gjerne diskutere dårlig selvtillit og selvbilde, men det hadde da jaggu ingen av de som skrev til meg! Tidvis var det så jeg rødmet og gjemte meg bak sofaputa over alle de søte tingene som pus, søta, snuppa osv. Jeg kjente nesten jeg ble litt høy på meg selv der jeg satt å leste. Så kom jo spørsmålene: Når skal vi møtes? Tid i kveld? Vil du komme å se hvor jeg bor? Det er jo galskap! Møte noen? Jeg? Som knappest talt hadde dukket frem fra sofa puta og våget å begynne å lese meldingene. Helt klart at jeg hadde chattet med de omtenksomme mennene. For alle ønsket å forsikre meg om at de var den de ga seg ut for. Og det er jo snilt med tanke på hvor mange som utgir seg for å være andre. Så de sendte meg bilder! Mange bilder! Skal si jeg kom meg fort bak puta igjen, og var jeg heftis rødmende før, var det ingenting mot hva jeg var nå! Hva de tenkte på er jeg ikke riktig sikker på, men plutselig var deres edlere deler klistret utover telefonskjermen min!

Hallo! Akkurat som om jeg skulle kunne kjenne de igjen ut fra tissen?! Da fant jeg ut hvordan jeg skulle bruke blokk knappen.

Jeg brukte noen dager på å spekulere på hva som får en mann mellom 40 og 50 år til å tro at det å sende bilde av tissen sin skulle gjøre meg mer interessert i å møte han? Hva gjør at en mann tenker at det å få klistret en penis på skjermen skulle gi lyst til å vite mer om han. Jeg fant ingen svar, men ga IKKE opp. Det var tross alt den enkleste måten å møte noen å bli kjent med. Denne badoo, var sannelig ikke dum! Jeg chattet litt her og der, og ble litt mer vågal, og begynte å se på bilder av de som var der inne. Noen visste jeg hvem var, men styrte klar av de. De som bodde i nærheten svarte jeg heller ikke. Hvem vil vel ha kaoset i egen hage?

Det var faktisk mange hyggelige menn der også. Skriver jeg noe annet lyver jeg. Men sannheten er at det ikke var noen som trigget meg til å få lyst å møte noen. Men jeg har nå vært der ei stund, og litt sånn on/off hvor mye jeg gidder å chatte. Så i kveld stod jeg på butikken å skulle handle, så stør det en eldre mann, eller som vi sier her nord: en gammel gubbe. Han tittet på meg, ja bortimot granskende også kom det: “Du e ikkje du på den der badoo?”

Takk for meg Badoo, det var artig så lenge det varte!