Barneidrett er ikke enkelt

Categories Blogg

Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.

Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.

Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.

Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.

Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.

Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.

Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.

Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.

Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare…

Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale…

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *