Jeg har hatt vippe-extention en gang og det var rålekkert! Problemet var bare at det ble litt dyrt å fylle på i lengden.

Så da er løsvipper et godt alternativ. Jeg bestiller de på nettet for en billig penge. I noen av pakkene kommer det ikke lim med, så da bruker jeg lim fra andre pakker. Så blir det tomt..

I dag var det lite lim.

Hunden min er en nydelig, overdrevent kjærlig sheltie. I dag hilste hun så voldsomt at vipps!

Der spiste hun ene vippen min. Skal tro om løsvipper er skadelig for hunder? 😂😂😂

I dag liker vi oss i varme nord.

Kvikksølvet truer med å sprenge hele skalaen på graderstokken. Det er satt varmerekord her oppe med 29,2 varmegrader. Vi er så svette og varme at det er helt vidunderlig. Eller ikke.. 

Etter ei natt med begredelig søvn, fordi det var så varmt, stod jeg opp halv fem. De som kjenner meg vet at dette ikke er vanlig. Jeg kan sovne på kommando. På buss, tog, fly og i bil.. Men ikke i varmen! I natt har jeg våknet ofte og irritert meg for at det var så varmt. Tre stykker i dobbeltsenga. Meg, Vesla og Mimmi-ungen. Det var trangt. Jentene hadde tatt sommerdyna. Jeg hadde for mye tøy på (ei truse). Jeg hadde for mye hår… Kort sagt ALT VAR GALT! Halv fem kapitulere jeg og tuslet i dusjen. El verket tjente ikke mange kronene på oppvarming av det vannet, og takk min skaper at vi ikke har vannmåler. Det var forfriskende!

Jeg kjenner meg selv så godt at det var bare å droppe noe mer soving, og heller komme meg på jobb. Klokka seks var jeg på plass på kontoret. Så satt jeg der å jobbet. Det gikk fint til klokka halv elleve. Da begynte jeg å bli varm. Så begynte jeg å plages. Jeg ble enda varmere. Jeg gjorde noen avgjørelser. De var feil! Jeg var sur. Jeg begynte å kjenne meg rimelig heit.

Jeg fant ut at det var lurt å gå ut å kjøpe en brus. En dyd av nødvendighet. Der ute var det jævlig varmt. Svetten piplet i panna, og jeg angret meg på at jeg hadde dristet meg ut. En kollega ringte og ba meg sjekke opp en sak. Oppgaven burde ta 10 minutt. Da jeg dro var den enda ikke ferdig. Hjernen shuttet rett og slett ned. “Overheated” blinket det i panna på meg da jeg dro.

Jeg dro tidlig, fordi det ikke var noe vett i toppen. Bilen står parkert et stykke unna, og det tar ca 10 min å gå. I dag tok det 15 og svetten piplet ikke lengre, den rant. De som passerte meg trodde sikkert jeg hadde deltatt i miss wet t-shirt konkurranse så svett var jeg. Jeg satte meg i bilen, og skulle koble til telefonen før jeg kjørte. Den lå selvsagt igjen på kontoret. Jeg peste som en hval i havsnød da jeg gikk ned igjen. Det kjentes ut som 10 nye minutter med vandring i en hete som selv helvete ville være imponert over. Jeg hadde passert stadie for å inne ha den minste form for eleganse. Håret var klistret inn til hodebunnen. Oppe på kontoret tenkte jeg at jeg måtte ha iskaldt vann før jeg gikk tilbake til bilen. Da slår det meg.. Hvorfor i all verden tok jeg ikke bilen helt til kontoret og lot den stå utenfor mens jeg løp opp for å hente telefonen. Neida, frøken hjernedød gikk til kontoret, og hadde enda en ti minutters for å komme seg tilbake.. Snakk om meltdown!! Eneste som var fornøyd med det hele var nok fitbiten.. Den fikk i det minste skrittene sine!

Den som kunne stupt rett ut i vannet… Bildet er tatt fra Dim Cai rett over demningen.

 

Jeg har hatt mimmi-ungen på overnatting noen dager. Det har vært godt. Syvåringen er et friskt pust hos oss. Det røde, fantastisk vakre håret hennes står definitivt i stil til temperamentet. Når hun er glad er det ingen i verden som kan være gladere, og når hun er sint.. Ja da går selv fanden på tå.

Når man blander dette med Vesla som vet best og kan alt, ja da får man ei salig blanding, men denne gangen har de vært sammen ei uke uten de store katastrofene.

Før jul når mimmi-ungen skulle overnatte gikk det ikke like bra. “Mimmi! At! Ho tante skal bestem alt, æ vil ikke legg mæ så du må ring han papppa for æ skal hjem!” Klokka var over elleve på kvelden, og hadde jeg ringt den snille svigersønnen, hadde han nok kledd på seg og kjørt 4-5 mil for å hente det vesle krapylet, men jeg ringte henne ikke og bestemte meg for å leke freds-mekler. Jeg fant fort ut at uenigheten dreide seg om at Vesla ville sove, og mimmi-ungen ville herje. Mimmi-ungen ble derfor beordret i seng. Da brøt altså helvete løs.

Den lille søte småjenta frådet til meg. Hva i verdens navn var nå dette? Ingen kos, ingen prat? Bare rett i seng! Nei, det skulle hun ikke ha noe av. Hun marsjerte rett ut i stua, vrengte av seg pysjen og pakket baggen sin. Jeg spurte rolig hva hun gjorde. “Æ pakke sånn at æ kan GÅ hjem, for hær kan man jo ikke vær!” Jeg lot den vesle hissigproppen fortsette med sitt mens jeg så på TV. Vel ferdig med pakkingen tok hun baggen og gikk i gangen for å finne yttertøyet.

“Husk å ta på deg reflex-vest! Det er mørkt ute. Og vil du ha ei lømmelykt sånn at du ser om du møter elgen?” Den lille rødtoppen stakk hodet inn i stua og spurte vesentlig mer rolig: “Har du batteri da?” Jeg reiste meg for å se etter. Mens jeg stod der og lot som jeg lette, så jeg i sidesynet at baggen og mimmiungen kom inn i stua igjen. Uten ett ord vrengte hun av seg klærne, og tok på seg pysjen igjen.

Da jeg kom i stua stod hun med hendene i siden, så strengt på meg og snerret: “JAVEL! Æ går å legg mæ, men det e siste gang du får vilja di!!”

Jeg gikk humrende etter og la meg inntil den lille søte engelen, pusket henne litt i håret mens jeg ventet på at hun skulle få sove. Det gikk fort.

I kveld var det heller ikke så enkelt å få sove. Vi her nord er jo ikke vant til å ha det så varmt, så det var mye makking før de to småjentene sovnet. Men skulle noen av de bestemt seg for å rømme, hadde det neppe blitt så langt for måsen er idiot utfor dørene her. Ungene deres skal til havet, og nåde den som beveger seg utenfor gårdsplassen…!!!

Bildet er fra vi var i syden sammen. Jentene er de verste kranglefantene til tider, men elsker å være sammen likevel <3

Det er vel ingenting i verden som er mer ødeleggende enn sjalusi som tar overhånd. Det er så destruktivt for relasjoner mellom mennesker, være seg Vesla som er sjalu fordi venninnene har fått noe hun også vil ha, en kollega som oppnår noen resultater man gjerne skulle oppnådd, naboen som kom hjem med ny bil igjen. Når man er sjalu er det vanskelig å glede seg på andres vegne. Av og til synes jeg det er hardt å legge sjalu-filteret bort, og kjenne at det gleder meg at andre lykkes. Etterhvert som jeg er blitt eldre er jeg blitt bedre på dette, og det er ikke så vanskelig å gratulere noen med ekte-følt glede og beundre hva de har fått til. Andre blir så glade for hva de har fått eller fått til. Velger man å glede seg sammen med dem har man jo økt glede alle sammen. Overse den lille små-djevelen som sitter på skuldra og gnager deg inn i lillehjernen og hvor urettferdig ting er..

I et forhold er det alltid vanskelig å vite hvor man står i starten. Er det gjensidig? Føler han det samme som meg? Hvem er jeg blitt for han? Det er alltid så mye usikkerhet. Man kjenner ikke hverandre så godt, og man har forskjellige preferanser som gjør at man tolker signaler fra den andre ulikt. Jeg har alltid påstått at jeg ikke er spesielt sjalu av meg. Litt selvsagt, og jeg har også opplevd at jeg har hatt et markeringsbehov. Han er min! Back off!!! 

Grensen mellom det som er sunn sjalusi og usunn tror jeg er veldig hårfin, men hvor går den egentlig?

Før jeg ble skilt hadde jeg en ekkel magefølelse av å bli ført bak lyset. Jeg konfronterte min daværende mann med dette, og han benektet. Så gjorde jeg det jeg er svært lite stolt av i dag, jeg gikk inn å sjekket telefonen hans og bruddet var et faktum. Men hvor renhårig var egentlig den handlingen? Det er i realiteten ikke lov å snoke slik på andres telefoner jf.straffeloven §145 og det kan straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. I ettertid har jeg spurt meg selv om det var paranoia eller sunn skepsis som førte til at jeg handlet som jeg gjorde. Likevel er jeg glad jeg fant det ut, for mistanken og usikkerheten hadde ligget som en klump i magen min i over ett år. Det jeg fant ut ga meg mot nok til å bryte ut av det som var blitt et usunt forhold.

Jeg merker jo selvsagt at mine preferanser til menn endret seg etter dette. Jeg ble mer kritisk, og så meg konstant over skulderen. Min evne til å stole på noen var rasert, og jeg utviklet meg til å bli en veldig lukket person. Lukket i den grad at jeg ikke lengre gir noen ubetinget tilgang til det som gjør meg til meg, eller slipper alle rett inn i hjertet. Man bygger seg nok alltid opp litt forsvarsverker etter noe slikt. Det er nok helt naturlig.

Så traff jeg da en ny mann. Han er ulik meg på mange måter. Han hadde bortimot en kjemisk lukket FB profil, og selv som venner, sa den meg ingenting. Han hadde en instagram-konto som var sperret og ellers helt annonnym. Jeg lurte jo på hvorfor, og da svarte han at han var lei folk som bruker sosiale medier til å lage drama. Jeg fikk han til å opprette snapchat om ikke annet, men det var det lengste han kunne strekke seg. 

I går la han ut et bilde som jeg gikk inn å kikket på. Og mens jeg har vært inne å sett, har jeg kommet til å trykke “liker” på en kommentar. Jeg har ikke engang merket det. I dag kom meldingen om jeg var inne å sjekket fordi jeg var sjalu? Jeg måtte jo bare si som sant var at jeg visste ikke at jeg hadde gjort det engang, men begynte jo naturlig nok å tenke litt.

Klart det er lettere å “overvåke” en partner nå via sosiale-medier. Vi legger i stor grad igjen elektroniske spor på hvor vi er, har vært og hva vi har gjort i for mad tagger, steds anvisninger og bilder som publiseres, men er dette noe “alle” gjør og er det legitimt? Har du allerede en utfordring i forhold til sjalusi, kan det jo bli mye verre med dette? Det må jo være kimen til masse misforståelser og ugrunnede mistanker om utroskap og dobbeltspill. Men når man først velger å være på sosiale medier, hvor åpen bør man være da? Nå finnes det jo også apper som overvåker hvor den andre er til enhver tid!

Jeg har masse på messenger som jeg ikke synes alle trenger å lese, ikke for at jeg kjører noe dobbelt spill, men fordi jeg chatter endel. Jeg ville følt det skrekkelig ekkelt om noen hadde vært inne å lest der. Kanskje ikke på mine vegne, men for de som jeg chatter med. De har skrevet noe til meg som er personlig og fortrolig, og hvis andre hadde lest det ville jeg vært rasende på deres vegne.

Likevel tror jeg at det er via sosiale medier man enklest finner ut om partneren har urent mel i posen, og det å ha en mistanke er skrekkelig tungt og det gjør noe med psyken til den det gjelder. Det jeg lurer på er hva man gjør hvis man sjekker og ikke finner noe. Slår man seg til ro, eller er man like skvetten etterpå? Hva blir da neste skritt..?

I går var jeg ute med vesle gutten og fikk trimmet rompa. En dyd av nødvendighet for meg som har en stillesittende jobb, og har lagt på meg 7 kg etter å ha sluttet å røyke.

Etter hodestupet mitt her om dagen, følte vel vesle gutten på snart 21 år at han måtte føre tilsyn med sin hardt skadede mor, så han sa ja til å bli med.

Siden det ble gåtur, gikk vi en lengre tur enn den vi tar når vi jogger, og følgelig brukte vi lengre tid.

Så måtte jeg tisse. Og som jeg måtte tisse!!

Til slutt var det ingen vei utenom, så mor vaset seg inn mellom greiner og kratt, godt skjult. Jeg plantet rompa på plass, og det var en fantastisk følelse. Jeg så ikke så mye ned, for jeg var mer opptatt om jeg var synlig fra stien. Akkurat som det var voldsomt med folk der, men det var det jo ikke.

Vel ferdig kikket jeg ned, og oppdaget at jeg satt ganske nært ei maurtue. Jeg fikk på meg klærne, og skulle til å gå. Så kjente jeg det! På skinka var det noe som kravlet! Jeg røkket ned tightsen og der var det jaggu ei maur! Det var nummeret før panikken tok meg og jeg sprang frem med buksa på knærne.

Jeg grøsset og fikk på meg tøyet. Det blir lenge til jeg tisser ute neste gang!!!

Mamma’n til Vesla bruker å gjøre seg sine betraktninger på livet. Ikke i form av å være kunnskapsrik eller spesielt interessert, men mer fordi jeg liker å sjekke ting. Jeg tar ikke alltid ting for en god fisk. Det er faktisk så galt at jeg brukte en hel lørdagskveld til å leite etter svar på noe jeg lurte på hos statistisk sentralbyrå. Vet dere hvor mange statistikker man må gå gjennom for å kryss-sjekke funnene? Det er mange timers arbeid det!  Jada, noen har alt fortalt meg at jeg er nerd. Anyway! Når noe synes for godt til å være sant, får man ofte bekreftet at det faktisk er slik. Lettvinte løsninger finnes ikke alltid på alle problemer i samfunnet. Men uten tvil, jeg liker å filosofere og gruble over de underligste ting til tider.

Ta slanking for eksempel. Dersom alle disse superkurene hadde fungert, ville vi jo alle vært sylslanke. Ikke for det, jeg skal være den første til å innrømme at jeg har prøvd tabletter og pulverkurer, Grete Roede og alskens ting. Det jeg ikke har forsøkt er enkel matematikk! De kaloriene som inntas må også forbrennes, og skal du ha vekt reduksjon må du forbrenne mer enn du tar inn. Ergo, sunt kosthold og bevegelse. Trenger ikke være Einstein for å skjønne det, men det er ingen lettvint løsning. Skal man gå ned i vekt å bli der må det en livsstil endring til. Men det orker jeg jo ikke, så da lar man seg sjarmere av lettvinte løsninger i håp om at det virker. Verden vil bedras..

I går hadde jeg en dyp samtale med en venninne. Vi satt å filosoferte over livet og de valg man tar. Spørsmålet kom naturlig nok inn på tematikken “evig singel”. Hun har vært i sine forhold, og jeg i mine. Hun har funnet sin type menn hun mener hun fungerer sammen med, og jeg min. Men er det slik at vi velger letteste vei også der? Det finnes utallige undersøkelser som viser at etter et samlivsbrudd eller kjærestebrudd, ender man opp med samme type kjæreste neste gang. Hvorfor går man i samme fella hver gang. Det kan jo ikke være fordi man ikke lærer av sine feil, for jeg tror de fleste lager seg en mental liste i hodet sitt over what not to do again. Det må ligge noe annet bak? Min tanke er da at man faktisk velger det kjente. Også tenker man at denne gangen blir det bedre, for vi vet jo hva vi ikke skal gjøre denne gangen. Vi er ukuelige optimister. Men så blir det kanskje ikke noe bedre. Kanskje man må tenke livsstil endring også når det gjelder parforhold? At det finnes usunne parforhold er helt klart, men nå tenker jeg ikke på de som er så graverende at de åpenbart burde vært avsluttet før de fikk begynt. Lar vi oss da sjarmere av det enkle, det kjente og de lettvinte løsningen også når det gjelder menn? Vil vi bedras av urealistiske illusjoner også når det gjelder kjærlighet?

 

Hvis dette stemmer er jo den her datingen komplisert. Livsstil endring i kjærlighetslivet altså? Så hva er fasiten på et sunt forhold for den enkelte. Det nekter jeg å tro at kan finnes. Kjærlighet dreier seg om kjemi og seksuell tiltrekning. Det tror jeg ligger fysiologisk innebygget i oss, uten at jeg støtter med til noe annet en min subjektive oppfatning på området.

I en periode av livet mitt var jeg litt ute med en mann som var helt atypisk i forhold til de andre jeg har vært sammen med. Ikke det at jeg har så himla stort sammenlignings grunnlag akkurat men.. Denne mannen var kjekk, snill og hadde “call” på det meste. For de aller fleste fremstod han som en skikkelig drømmemann, men jeg syntes ikke det. Jeg kjente liksom ikke den der sommerfugl-følelsen i magen. Så da døde det ut av seg selv. Jeg vet at jeg kunne fått et fint liv sammen med ham, men det var altså ikke nok. Mye vil ha mer kanskje.. Siste jeg var sammen med var en vakker mann, snill og hyggelig. men jeg tente ikke på han i det store og hele. Hva da? Skal man være sammen fordi forholdet er bekvemt og godt på det jevne? Egentlig tror jeg at det er de lykkeligste og best kvalitative forholdene. De slipper de høye tindene og dype dalene, og unngår kanskje mye stress og slitasje på forholdet. 

Tanken har også slått meg, at jeg kanskje gir opp for lett. Det tror jeg vel egentlig ikke noe på, men det kan hende jeg ikke klarer å ha is nok i magen til å stå distansen når det begynner å blåse litt kaldt.. Det som kanskje er utfordringen, er vel at jeg ikke er god på å endre meg eller mine preferanser når det gjelder menn.  Jeg gjør de samme manøvrene hver gang en utfordring kommer. Jeg klarer ikke å se andre måter å håndtere ting på, og når noen spør er standard svaret.. Vi var så forskjellige… Den største feilen min er at jeg er litt naiv og godtroende. Jeg velger å se det gode i de mennesker jeg møter, så får jeg heller bli skuffet noen ganger, men de som blir igjen er de som jeg vil beholde i mitt hjerte for alltid.

Jeg tenker at jeg kanskje er en håpløs drømmer og romantiker. Min ridder kan komme akkurat som han vil, men jeg er nødt til å like rustningen. Jeg må kjenne sommerfuglene og føle meg litt shaken i føttene… Det tenker jeg ikke endre på. Jeg vil ha alt eller ingenting!

 

GOD HELG!

 

 

Mamma’n til Vesla må nok innrømme at hun er en dårlig sjekker.

Jeg er så gammel at jeg faktisk har vært vant til å bli “jaktet” på, og ikke “jakte” selv. Det er nesten ikke til å tro at jeg er så gammeldags, men tanke på hvor ung jeg er. Her om dagen ble jeg beordret på kjøkkenet for å rydde det. Av min eldste sønn. “Mamma! Nu lægg du bort den telefonen og så må du ta det kjøkkenet. Det ser ikke ut!” Jeg ble reint lykkelig og utbrøt: “Tenk! Nu e du blitt eldre enn mæ!”

Men å ta initiativ til dateing, nei se det er jeg skrekkelig dårlig på.

I fjor traff jeg på en som virket hyggelig. Jeg gjorde min research, og fant ut at han var singel. Så sendte jeg han melding om han vill ta en kaffe med meg. Det ville han ikke. Riktignok var han hyggelig på meldingen, men avslaget var et faktum.

For ei jåss-høne fra forrige millennium var jo det for det første et kvantesprang på våghals lista, men det ble full retrett deretter. Som vi sier her nord: Æ e tøff i kjæftn, men snar å spreng!

Så sitter jeg her å grubler igjen. Hva er det som gjør at vi kvinner ønsker å være frigjorte og uavhengige på den ene siden, men når det kommer til det å treffe en mann, da vil vi ha den tradisjonelle rollefordelingen? Jeg ønsker jo ikke bare å treffe en fyr ute på byen, som bøyer seg mot meg, stinker som et bryggeri og ser meg dypt mellom puppene og hvisler: “Ska du bli med mæ hjæm på nach, æ har viagra!” Uhhhh… Der døde romantikken!

Eller en mann som sier i det han snur seg etter ei veldreid snelle som går forbi: Du har et så spennende liv!” Også sitter jeg kanskje å snakker om noe helt annet. Jada! Romantikken døde der også..

Nettdateing er over for min del, det ble for mye for meg. Treffe noen på byen funker definitivt ikke. Å å på tur i skauen, funker dårlig for der er de ikke. De vokser ikke vilt med andre ord.

Jeg vil jo helst at mannen skal ta initiativet. Det er ikke fordi han skal ta ansvar, men i såfall være MANN nok til å ta ledelsen i starten. For mitt vedkommende er det fordi jeg vil at mannen skal være MANN. Jeg kan ikke fungere med en som tusler rundt og nikker til alt jeg sier. Det ville bare blitt til at jeg tok dø på han ganske kjapt. I tillegg er det ganske bekvemt med en mann som åpner seg først. Jeg er ikke så god på akkurat det tror jeg. Men jeg skjønner jo at mange ikke vil det. Hva hvis de blir avvist?

Så traff jeg Han da. Han er RÅKJEKK! Ikke vet jeg om han er singel. Ikke vet jeg om han vet at jeg eksisterer. I hele tatt vet jeg lite om han, bare navn og at han har FB. Den profilen er så lukket at det sannelig ikke er lett å si noen ting om hans sivilstatus. Vi har noen felles venner, men jeg kan IKKE spørre noen av de. Har jo ikke lyst at alle skal vite hva som beveger seg i toppetasjen hos meg. Det er nok at alle dere andre vet 🙂

Kan man bare spørre direkte? “Du, er du singel eller?” Hva hvis han spør hvorfor jeg spør? Skal jeg da si at jeg spør for en venninne. Nei, alt det blir for teit, jeg tror ikke jeg fikser dette! Det er så jævla komplisert!

Hvordan gjør dere det?? Jeg må i såfall legge opp en strategi, for ellers går det til iceing! 

 

 

..skrev hun med et aldri så lite snev av stolthet..

 

Omsider fikk jeg på meg mine deilige Salomon synapse sko, og fikk frekventert moder natur. Eneste problemet er de jævla skolissene…

De har en lei tendens til å hekte seg i den andre skoen, så jeg bruker å dytte de ned i skoen. I dag var intet unntak.

Vel varm og god, begynte jeg å jogge rolig. Det er noen seige motbakker på tur opp fjellet.

Så bar det nedover. Det er så deilig å rulle godt på føttene og kjenne vinden i ansiktet når man løper lett.

Så skjedde det. Den jævla lissa setter seg fast i den andre skoen. OMG! De har kommet opp av skoen! Jeg prøvde å løpe med baby-steps for at den skulle løsne. Ett -to -tre-fire skritt.. Så fikset jeg det ikke lengre.

Jeg var på et fjellparti, og skjønte at det bar mot et hardt sammenstøt mellom meg og moderjord. Jeg tok hånda foran ansiktet, for jeg innså at pappskallen min hadde sannsynlig første treffpunkt.

Og i helvete det traff!! Og det gjorde jævlig vondt!

Første bisarre tanken min var om noen så meg. Neste var at jeg måtte få børstet av meg hvis noen kom, så jeg spratt opp på beina.

Ingen kom! Bare smertene! Jeg pustet og peste, bannet og svor!

Vesla begynte å gråte. «Ka du skrik førr?» spurte jeg. «Det va jo ikke du som slo dæ!»

Jenta tørket tårene og svarte: «Mamma! Du blør!»

Vi var ca 2 km unna folk, så det var bare å gå. Det verket og kjentes ut som real tannpine i armen.

Vi stoppet hos min søster slik at jeg fikk inspisere skadeomfanget.

Hoven og vond arm, ok da ble det legevakta for første gang etter uhell fra min side. Bare å komme seg ned. Jeg var nesten litt stolt når legen så på handa og sa jeg måtte på sykehuset og i røntgen. Legen klemte og vrei, og det var unektelig ganske vondt, og til slutt fant jeg det på sin plass å si fra at jeg faktisk hadde vondt i armen.

«Ja, jeg regnet nesten med at det var derfor du kom hit!» svarte han 😂😂😂

På sykehuset gikk det kjapt og radig. Røntgen og ny legeundersøkelse. Legen som undersøkte meg konstaterte at jeg ikke har benskjørhet for det var heldigvis ingen brudd, bare heftig forslått.

«Du bør bytte lisser, vi har hatt endel skader på grunn av de der!» sa legen.

No shit, Sherlock! Tenkte jeg..

Men sånn er det altså, jeg har fått min første idrettsskade! Riktignok bare en forslått arm og masse skrubbsår, men det ER idrettsskade like fullt!

 

Tre dager etter ser det sånn ut.. Ingen smerter, så jeg bærer blåflekken med stolthet! 😉

Vesla har vært på overnatting. Der ble hun syk, og mamma’n i det huset har tatt vare på lille jenta mi halve natta for hun ville ikke forstyrre meg. ❤❤❤

Jeg hadde Mimmi-ungen på overnatting. En liten veslevoksen 7 åring totalt uten filter. Hun syns det var litt kjedelig uten tante hjemme, så når telefonen kom om at Vesla var syk, var hun overlykkelig over å få bli med å hente tante.

Vi dro på oss litt tøy og gikk rett ut i bilen. Selvsagt ble jeg litt stressa med tanke på at jenta mi var syk, og kjørte nok litt på autopilot, og svingte av på feil vei. Jeg beklaget at jeg var litt surrete, og mimmi-ungen konstanterte bare at jeg tross alt var blitt gammel. «Er jeg blitt gammel?» spurte jeg og følte meg nesten litt forundret. «Ja, æ sku nesten tru du snart blir 44 år!»

Jeg grein litt på nesa og svarte smågretten at jeg faktisk var 47 år.

«Ja, DA e du skikkelig gammel!»

Nå har Vesla og jeg frekventert Østlandet. Vi har altså hatt det fantastisk og møtt på gjestfrihet av en annen verden. Det var greier!

Vesla har fått badet og solt seg, lekt med hunder og katter, ridd og tatt hestestell. Til og med hatt tid til å kose seg litt med pappa’n sin.

Egentlig hadde vi London i øyesyn, men grunnet uventede hendelser måtte det utgå. Vi har det fortsatt på blokka.

Det har vært deilige sommerdager full av nytelser. Fostermamma’n til Snupsi har gitt oss følelsen av å være på all inklusiv hotell. Snakker om å være hjertevarm!

Vi sender så mange varme tanker som det går til henne og Snupsi jenta mi som har hatt oss gående på gården.

❤❤❤❤❤

Men nå går turen videre ut i verden! Nyt dagen, nyt muligheten og nyt sommeren!