Det er vel ingenting i verden som er mer ødeleggende enn sjalusi som tar overhånd. Det er så destruktivt for relasjoner mellom mennesker, være seg Vesla som er sjalu fordi venninnene har fått noe hun også vil ha, en kollega som oppnår noen resultater man gjerne skulle oppnådd, naboen som kom hjem med ny bil igjen. Når man er sjalu er det vanskelig å glede seg på andres vegne. Av og til synes jeg det er hardt å legge sjalu-filteret bort, og kjenne at det gleder meg at andre lykkes. Etterhvert som jeg er blitt eldre er jeg blitt bedre på dette, og det er ikke så vanskelig å gratulere noen med ekte-følt glede og beundre hva de har fått til. Andre blir så glade for hva de har fått eller fått til. Velger man å glede seg sammen med dem har man jo økt glede alle sammen. Overse den lille små-djevelen som sitter på skuldra og gnager deg inn i lillehjernen og hvor urettferdig ting er..
I et forhold er det alltid vanskelig å vite hvor man står i starten. Er det gjensidig? Føler han det samme som meg? Hvem er jeg blitt for han? Det er alltid så mye usikkerhet. Man kjenner ikke hverandre så godt, og man har forskjellige preferanser som gjør at man tolker signaler fra den andre ulikt. Jeg har alltid påstått at jeg ikke er spesielt sjalu av meg. Litt selvsagt, og jeg har også opplevd at jeg har hatt et markeringsbehov. Han er min! Back off!!!
Grensen mellom det som er sunn sjalusi og usunn tror jeg er veldig hårfin, men hvor går den egentlig?
Før jeg ble skilt hadde jeg en ekkel magefølelse av å bli ført bak lyset. Jeg konfronterte min daværende mann med dette, og han benektet. Så gjorde jeg det jeg er svært lite stolt av i dag, jeg gikk inn å sjekket telefonen hans og bruddet var et faktum. Men hvor renhårig var egentlig den handlingen? Det er i realiteten ikke lov å snoke slik på andres telefoner jf.straffeloven §145 og det kan straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. I ettertid har jeg spurt meg selv om det var paranoia eller sunn skepsis som førte til at jeg handlet som jeg gjorde. Likevel er jeg glad jeg fant det ut, for mistanken og usikkerheten hadde ligget som en klump i magen min i over ett år. Det jeg fant ut ga meg mot nok til å bryte ut av det som var blitt et usunt forhold.
Jeg merker jo selvsagt at mine preferanser til menn endret seg etter dette. Jeg ble mer kritisk, og så meg konstant over skulderen. Min evne til å stole på noen var rasert, og jeg utviklet meg til å bli en veldig lukket person. Lukket i den grad at jeg ikke lengre gir noen ubetinget tilgang til det som gjør meg til meg, eller slipper alle rett inn i hjertet. Man bygger seg nok alltid opp litt forsvarsverker etter noe slikt. Det er nok helt naturlig.
Så traff jeg da en ny mann. Han er ulik meg på mange måter. Han hadde bortimot en kjemisk lukket FB profil, og selv som venner, sa den meg ingenting. Han hadde en instagram-konto som var sperret og ellers helt annonnym. Jeg lurte jo på hvorfor, og da svarte han at han var lei folk som bruker sosiale medier til å lage drama. Jeg fikk han til å opprette snapchat om ikke annet, men det var det lengste han kunne strekke seg.
I går la han ut et bilde som jeg gikk inn å kikket på. Og mens jeg har vært inne å sett, har jeg kommet til å trykke “liker” på en kommentar. Jeg har ikke engang merket det. I dag kom meldingen om jeg var inne å sjekket fordi jeg var sjalu? Jeg måtte jo bare si som sant var at jeg visste ikke at jeg hadde gjort det engang, men begynte jo naturlig nok å tenke litt.
Klart det er lettere å “overvåke” en partner nå via sosiale-medier. Vi legger i stor grad igjen elektroniske spor på hvor vi er, har vært og hva vi har gjort i for mad tagger, steds anvisninger og bilder som publiseres, men er dette noe “alle” gjør og er det legitimt? Har du allerede en utfordring i forhold til sjalusi, kan det jo bli mye verre med dette? Det må jo være kimen til masse misforståelser og ugrunnede mistanker om utroskap og dobbeltspill. Men når man først velger å være på sosiale medier, hvor åpen bør man være da? Nå finnes det jo også apper som overvåker hvor den andre er til enhver tid!
Jeg har masse på messenger som jeg ikke synes alle trenger å lese, ikke for at jeg kjører noe dobbelt spill, men fordi jeg chatter endel. Jeg ville følt det skrekkelig ekkelt om noen hadde vært inne å lest der. Kanskje ikke på mine vegne, men for de som jeg chatter med. De har skrevet noe til meg som er personlig og fortrolig, og hvis andre hadde lest det ville jeg vært rasende på deres vegne.
Likevel tror jeg at det er via sosiale medier man enklest finner ut om partneren har urent mel i posen, og det å ha en mistanke er skrekkelig tungt og det gjør noe med psyken til den det gjelder. Det jeg lurer på er hva man gjør hvis man sjekker og ikke finner noe. Slår man seg til ro, eller er man like skvetten etterpå? Hva blir da neste skritt..?
Kjempeinteressant og viktig tema du skriver om!
Selv må jeg ærlig innrømme at jeg aldri har kjent hvordan det er å være sjalu. Vet bare ikke hvordan det er! Ikke har jeg grunn til å være sjalu heller, for jeg har absolutt alt det jeg ønsker meg og har i livet mitt <3 🙂
Mannen min er akkurat som meg. Han vet heller ikke hva det vil si å være sjalu, og har ikke kjent den følelsen.
Det med sjalusi handler om så mye, og det har med følelser å gjøre. Sjalu er ikke bare å være sjalu. Man kan være sjalu fordi man er redd for at noe skal skje.
Ønsker deg en kjempefin mandag, og ei kjempefin og god uke 🙂
Purr, purr, fra Toril og kattene
Dette er nok kjennbart tema for mange, kanskje dessverre kanskje?!? Den sunne biten av den er grei nok,man må bare passe seg for å ikke gå over den syltynne grensa 🎈 de derre plutselig klikkene på svar man egentlig sveipa over pga en intr diskusjon blant annet, de kommer jaggu fort 🙈🙄😁 ,som jeg kjenner deg,så er du faktisk ganske flink til å skille klinten fra hveten….fortere enn oss fleste 🎶 godklæm
Ho mor: ahhhw.. det var pent sagt da, men den lille småfaen på skulderen plager meg også av og til.