I går skulle Vesla å spille håndball. Den siste tiden er nettopp det å dra på trening begynt å bli mindre og mindre lystbetont. Faktisk har hun begynt å sysle med tanken om å slutte.
Etter å snakket masse med henne kom det frem at hun ikke følte hun fikk til noe særlig. Hun følte at hun ikke ble tatt med på laget liksom.
Jeg ble skikkelig forundret, for jeg har vært på endel treninger og alle kampene, og hadde ikke det inntrykket.
Vi ble enige om at jeg skulle bli med henne på trening, mest for å snakke med trenerne. Der fikk jeg bekreftet mitt inntrykk. Hun var en del av laget, og fikk masse skryt for det hun var god på. Etter treningen fikk jeg hjem ei jente som var kjempefornøyd.
Ingen ting var endret på. Men nå var hun fornøyd. Da måtte jeg grunne litt…
Vesla har store sko å fylle. Storesøster var på landslagsuttak da hun var 13 år. Klart det skal noe til å vokse opp i skyggen av noe sånn. Har jeg vært med på å gi henne urealistiske forventninger å leve opp til? Helt klart!
Det å ha søsken som utmerker seg gjør at jeg nok har hatt større fokus på det sportslige fremfor det sosiale. Ikke bevist selvsagt, men jeg har nok sagt at hun må bite tennene sammen for alt blir bedre om man fortsetter å prøve..
Så at Vesla vil slutte, ligger nok mest i oppfølgingen hjemme, og egne forventninger. Ikke minst forventningene hun tror jeg har til henne. Vesla trenger ikke bli best i noe som helst, bare hun blir den beste utgaven av seg selv og er lykkelig. Det er min jobb å sørge for at hun skjønner det, og akkurat nå ser det ut til at jeg har gjort en himla dårlig jobb… 😔
Fantastisk god å arti blogg. Du har jo et formidlingstalent som en proff forfatter altså 😍
Merethe Fjordbakk: Tusen takk, det var koselig å høre. 🙂
Det kan være vanskelig å følge storesøster….
deveny: Jeg tror det er vanskelig å være minst av fem. Alt hun gjør har noen gjort før henne. Men som mamma må jeg begynne å være klar på at jeg er like stolt av henne som av store søsknene. Jeg er stolt for at akkurat hun er som hun er 🙂