Pels prinsessen i huset lever veldig utsatt for øyeblikket. Neida, denne gangen er det hverken allergien til matmor, eller mangel på dressur som gjør at hun ligger tynt an, denne gangen er det elementer i naturen som er ute etter henne!
Vi bor ute i havgapet med naturen tett på oss. Over-privilegert på den ene siden, men jaggu er det litt skummelt også. Oteren lurer seg stadig opp i hagen om sommeren, reven og elgen tusler rundt husene med den største selvfølge, og det virker som de tror vi er nære venner som gjør at de kan komme og gå som de vil. Også har vi ørna. Den majestetiske fuglen som svever over huset, og som får meg til å sitte i stuevinduet time etter time for å se når den svever over huset og danser i vinden.
Den er så utrolig vakker, men så utrolig lumsk. Når snøen nå har lavet ned flere dager, og det er åpenbart at ørna trekker nærmere fjæra for å finne mat. Hadde det bare vært ei ørn, hadde det vært lettere å ha kontroll på den, men nå er det en solid bestand utenfor huset. Noen må bare fortelle disse søte pippene at hunden min ikke er deres formiddags snacks!
I dag er tredje dagen på rad at ørna sirkler inn den lille pelsklingen mens vi er ute å går. Skikkelig ekkelt når den kommer nærmere og nærmere, og jeg må stramme inn bandet til Daisy slik at hun går klint opp i føttene mine. For noen dager siden kom de så tett på at jeg snudde i innkjørselen og gikk inn igjen. Jeg tok ikke sjansen. Den lille hårballen derimot, bjeffer og knurrer når hun ser vingespennet nærme seg. Hun tror hun er både to meter høy og to meter brei, og skjønner ikke at hun hverken er truende eller skummel. Hun er jo bare søt!
Eneste hun har som er farlig for andre, er at hun er så søt at det er til å få vondt i tennene av.
Anyways, jeg merker at ørnebestanden øker, og klart de trenger mer mat, men jeg ser helst at de finner det et annet sted enn blant familiemedlemmene mine!
